Opptur på topptur til Heimdalshøe 1843 moh

//Inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Jeg er høy på livet, naturen og litt meg selv! Gårsdagen tar jeg gjerne i reprise, sol fra skyfri himmel, blikkstille, 2000 metere på rekke og rad, sikten var magisk.

Frank og jeg kjørte over Valdresflya og parkerte på Maurvangen camping, de snille driverne av stedet sa det ikke var noe problem å stå parkert hos dem. Rett bak campingen fikk vi på oss randonee utstyret og trasket oppover i bjørkeskogen. Etter 100 meter var det av med både lue, jakke og hals. Armene ble brettet opp på bambull-genserne fra Tufte Wear, svetten rant nedover i panna, så varmt var det. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh.

Dagen i forveien gikk vi til Skørsnøse 1453 moh, der stoppet jeg 500 meter før toppen, synes det var for bratt. Jeg hadde en magefølelse på at Heimdalsøe var bedre tur for meg. Turen er mer enn dobbelt så langt som Skørsnøse, men så er ikke høydemeter oppover problemet for min del. Det er nedturen, og mangel på erfaring fra nedkjøring på ski. To dager i alpinbakkene på Tyin/Filefjell skisenter har ikke gjort meg til noen rå alpinkjører, men øvelse gjør mester – og jeg må nok investere mer tid i løypene neste vinter for å bli  mer trygg i nedkjøringene.

Ute av bjørkeskogen åpner fjellene seg, badet i sol, Heimdalshøe ser vi foran oss og ruta mot toppen gir seg litt selv. Ruta som er beskrevet i boka «Trygge Toppturer», går opp på «baksiden», vi valgte å gå opp mer rett frem og opp i skaret mellom Heimdalshøe og topp 1732 moh. Vel oppe på «platået» skrådde vi oppover til venstre mot toppen av Heimdalshøe 1843 moh. Det var da jeg forsto at jeg kom til å nå dagens mål, og da vi sto på toppen badet i sol, etter 850 høydemeter på randonee utstyr, var jeg sykt stolt av meg selv. Klokka var blitt nesten halv tre, vi tok oss god tid på veien opp, det ble mye bilder og stopp for bare å nyte.  Totalt brukte vi tre timer til toppen. Pulsklokkene var litt uenig om hvor langt vi hadde gått, min sa 6 km, Frank sin sa 6,7 km.

Det er sjelden man opplever så god sikt i fjellet, vi så Glittertind, Besshøe, Surtninssuemassivet, Store Knutsholdstind, Høgdebrotet, Tjønnholstind, Rasletind, Kalvehøgdene osv osv. Det var bare helt magisk. Vi tok av fellene og brukte god tid på å nyte utsikten, før vi sklei ned noen få meter til et perfekt lunsjsted med rå utsikt over tinderekkene. Her ble det kaffe, brødskiver og hjemmebakte boller med vaniljekrem før vi noe motvillig pakket ned sekkene og forberedte oss på nedkjøringen. På slike dager vil man ikke hjem, man får bare lyst til å sitte ute i fjellheimen.

Frank kjørte først og stoppet innimellom for å la meg ta han igjen, det gikk noe saktere med meg nedover fjellsidene for å si det sånn, men for en mestringsfølelse! Vi tok sammen veien ned, som vi kom opp. Det var hardt og stedvis isete underlag med mye skavler, men allikevel fikk jeg satt opp noen svinger. Jeg gikk på trynet noen ganger også, men det var bare gøy. Litt lenger ned var det noe mer slush, og litt lettere å kjøre for en newbie på randonee. Uansett vil jeg si at dette er en super nybegynnertur, i alle fall om du ikke synes det blir for langt å gå i starten.

Nedkjøringen er slak, selv de bratteste partiene var helt innafor. Hele turen går i skredsikkert terreng og har helning under 30 grader. Siste partiet gjennom skogen var artig, og jeg traff ingen trær 😉 Vel nede var jeg et stort smil og skravla gikk i ett, syyyyyykt høy på livet. Liten tvil, jeg er hekta. Topptur på ski er vanvittig bra trening, jeg forbrant nærmere 2000 kcal på gårsdagens tur og selv om jeg er vant til tunge løft gjennom styrketreningen, så kjenner jeg godt i beina i dag at jeg har vært på tur. Love it!

Ha en herlig ny påskedag ❤

Påskeboller med vaniljekrem!

Påsken er igang for mange, Frank og jeg skal jobbe til uka, men setter kursen mot Valdres så fort arbeidsdagen er over på tirsdag. Det er litt vondt å se alle de fine bildene fra påskefjellet denne helgen, men håper go’været holder langt inn i neste uke også.

Det er viktig å ha noe godt i sekken når man skal på tur i påska, jeg har laget påskeboller med vaniljekrem som vi skal ha med oss. Det ble selvfølgelig en liten tjuvsmak idag, og bollene er definitivt godkjent av kakemomsen Frank.

Kesamboller (20-25 stk)
1 pk gjær
50 g margarin
5 dl melk
1 boks mager kesam
1,5 dl sukker
1 ss vaniljesukker
17 dl hvetemel

Smuldre gjæren, smelt smør, tilsett melk (37 grader). Rør ut gjær i væsken. Tilsett kesam, sukker og det meste av melet. Elt deigen og la den heve i 30 minutter.

Mens deigen hevet laget jeg vaniljekrem. Jeg brukte Linda Stuhaug sin oppskrift, den har jeg laget tidligere også, utrolig god.

Vaniljekrem
5 dl valgfri melk
3 eggeplommer (ta vare på eggehviten og bruk til pensling av bollene)
40 g sukrin gold
2 ts vaniljepulver (brukte vaniljepulver istedenfor vaniljestenger)
30 g maisenna

1. Ha melk i en kjele sammen med søtning og vaniljepulver. Kok opp på svak varme.

2. Miks sammen eggeplommer og maisenna klumpfritt i en bolle. Pisk inn 1/3 av den varme melka i bollen, før du heller alt tilbake i kjelen.

3. Varm opp melkeblandinga til kokepunktet på svak varme. Rør ofte, når den koker opp vil den tykne, da trekker du kjelen til side. Avkjøl.

Når bolledeigen har hevet ferdig, deles den opp i 20-25 emner. Jeg klemte hvert emne flatt i hånden, fylte på med 1 god ts vaniljekrem og lukket deigen rundt kremen. Rullet forsiktig i hånda, og la bollene på bakepapir med «skjøten» ned. Etterhev 30 minutter.

Pensle bollene med eggehviten. Stekes på 225 grader, i cirka 10-12 min.

Hvis du vil ha litt ekstra påskekos, kan du skvise saft fra en appelsin, blande med melis og ha oppå bollene, Strø litt revet appelsinskall på toppen.

God påske ❤

Vang i Valdres!

Jeg har alltid vært ekstremt fascinert av naturen. Helt fra jeg var liten har jeg elsket fjorder, fosser, fjell og daler. Andre dro til «syden», men for meg var bilferie i Norge med Naf boka toppen av lykke. Jeg ville aller helst stoppe ved alle fosser og fjell og skrev dagbok fra alle de fantastiske turene pappa planla for oss hver sommer. Da skolen begynte etter sommeren hadde jeg med bilder fra ferien på skolen, men det var ikke mange på min egen alder som forsto min forkjærlighet for norsk natur. Heldigvis skulle jeg som 26 åring møte en som følte det akkurat som meg, Frank.

Allerede etter en måned sammen dro vi på fjelltur til Haukeli. Etter to måneder dro vi på nok en fjelltur. I alle årene vi har vært sammen, har vi vært på fjellet hver eneste høst/sommer. Vi fantaserte tidlig om å eie vår egen hytte, men at drømmen skulle bli til vikelighet allerede i 2015 hadde vi aldri trodd.

Nå har vi vært hytteeiere i snart fire år, og vi blir aldri lei av å sitte på terrassen og bare se på fjellene. Det er den beste investeringen i livskvalitet vi noensinne har gjort. En plass for oss selv, vårt eget paradis, stille og rolig.

Vi har begge forelsket oss i Vang. Jeg blir alltid lei meg når vi skal dra fra hytta, det føles aldri som om vi har «nok» tid. Mulighetene er mangfoldige året rundt.

Denne helgen har vi hatt vår første tur på fjellski, på fjellet som ligger rett bak oss, Slettefjell. Det ble en helt magisk dag. Fjellskiene tok oss ut av løypene i urørt vinterterreng, med magisk utsikt til 2000-metere på den ene siden og Vangsfjella på den andre.

En dag skal vi nok bo her, det er drømmen på sikt. Fjellene har alltid hatt, og kommer alltid til å ha en magisk tiltrekningskraft på oss.

«De som har følt hva livet blant tinderne er,
eller kan være for et menneske,
behøver ikke lese om det, og de som aldri har følt det, vil så likevel ikke forstå»

~ Carl Wilhelm Rubenson

 God søndag ❤️

Sing Hallelujah!

Sing Hallelujah! Sing it, yeah! Sing Hallelujah! Noen som husker den hiten fra tidlig 90-tallet? Det var litt sånn jeg følte det da jeg for første gang på snart to år våknet ti minutter før klokka skulle ringe kl 6 og følte meg uthvilt. Jeg hadde glemt hvordan normal pust skal være, fy flate så digg.

Jeg var inne til noen siste tester igår hos lungespesialist, og det er ingen tvil, jeg har astma, også når jeg ikke er i fysisk aktivitet. Jeg har nå fått forebyggende medisiner som skal tas hver dag, i tillegg til anfallsmedisin, som legen sa, dette kommer til å bli kjempe bra. Du skal ta kontroll over astmaen, den skal ikke ha kontroll over deg.

Med min nye vidunderkur innabords, la jeg selvfølgelig ut på løpetur i det fine vårværet, fy flate så digg det er å puste ordentlig. Dette var heller ikke verdens beste løpetur, må bli kjent med medisin og hvordan kroppen responderer. Men jeg har trua, dette skal bli bra. Jeg er tross alt evig optimist, og lener meg til ordrene fra en annen sang jeg gaulet til på jenterommet på slutten av 80 tallet……

Optimist, jeg vet det går bra til sist
Så lenge jeg lever her er jeg en Optimist
Jeg er en Optimist!

God lillelørdag ❤️

 

Litt klokere!

// inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Onsdag var jeg hos Best Helse på Nordstrand for andre gang, denne gangen for løpetest. Etter 1 1/2 uke med lite energi var jeg veldig spent. Jeg fikk ingen astmamedisin før testen. Mølla ble kjørt igang med 5% stigning og 10 km/t, ingen oppvarming, etterhvert økte farten hvert trettiende sekund til jeg trodde jeg ikke skulle klare å puste mer. Rett etter testen kommer hosten, følte meg utrolig sliten. Jeg får astmamedisin og nye pusteprøver gjennomføres. Jeg fikk rundt 12-15 doser astmamedsin, lungefunksjonen min falt så drastisk etter testen at de ikke ville sende meg hjem før de hadde fått den under kontroll igjen. Det var ingen tvil, jeg har astma.

Mest av alt følte jeg bare en enorm lettelse, kanskje fordi jeg også fikk konstatert at jeg har O2 opptak som en 20-åring, og havnet i gruppen «superior» for kvinner i min aldersgruppe, haha. Men mest av alt fordi jeg nå endelig får hjelp, fordi det er en forklaring på for hvorfor jeg har slitt med pusten de siste to årene. Hvorfor jeg har følt meg som en sinke under hinderløp, hvorfor løpingen bare har gått nedover, hvorfor turer i fjellet til tider har vært utrolig tunge, hvorfor jeg føler at jeg ikke har pust nok til knebøy osv. Jeg er ikke i dårlig form, jeg har astma!

I slutten av mars skal jeg inn til flere tester. Mange av symptomene mine kan forklares med astma, men noen av dem kan kanskje ikke det. Det er vanskelig å forklare for omgivelsene at man er helt tom for krefter, bare vil sove. Trøtt? Hvem er det som ikke er trøtt? Du klarer jo å trene?

Zombiefølelsen kommer og går, den kan vare i noen dager, eller over ett par uker. Noen dager er verre enn andre. Mandag og tirsdag denne uken ble det heller ingen trening, det var rett hjem for å sove etter jobb. Men nå er jeg i et system, og skal få hjelp. Jeg vet litt mer og er litt klokere.

Torsdag våknet kroppen til liv igjen, jeg fikk en knallbra økt sammen med min beste Hanne. Fredag ble det intervaller og igår ble det en ny styrkeøkt. På ettermiddagen trengte jeg frisk luft, tanken på skitur i sørpete skispor fristet ikke. Jeg gjorde et kjapt googlesøk og fant en tur rundt Bjerkøya i Sande. Jeg gikk motsatt vei av det som er beskrevet i turbeskrivelsen. Fant meg en fin benk med utsikt over sjøen, kaffe og polarbrød med brunost i sekken – perfekt.

Han søtingen her sto midt på stien 🙂

Det var lite snø på stien, jeg hadde med meg brodder i sekken, men snøen var så myk at det ble ikke nødvendig å ta dem på. Jeg hadde tjuvlånt buksa til Frank, fullt Tufte antrekk fra innerst til ytterst. Utrolig deilig å få en så fin lørdag med både trening og tur i vakre omgivelser.

Nyt de små tingene, for en dag vil du kanskje se tilbake og oppdage at det var de som var de store.

God søndag ❤

Another year older wiser and more grateful !

Eldre, mer takknemlig, og muligens noe klokere 😉 Tusen takk for alle bursdagshilsninger på min 29+10 års dag.

Siden Frank er i Berlin og setter nye skøyterekorder har jeg tilbragt dagen med lang frokost, etterfulgt av tur til Horten med lunsj på stranda i nydelig vårvær.

Og nei, det er ikke synd på meg som er alene på bursdagen min. En hel dag til å gjøre akkurat det jeg vil, det er helt perfekt for en introvert sjel som trives utmerket godt i sitt eget selskap.

Fikk også feiret litt igår med trening og lunsj hos Hanne i Tønsberg, og på kvelden kom Hanne til meg. Det ble taco, opptak av the Voice og godis – perfekt.

Imorgen har jeg fått beskjed om at jeg kan ønske meg hva jeg vil til middag, så da blir det litt feiring etter jobb, Frank skal diske opp som vanlig. Jeg er heldig!

Jeg føler meg uendelig takknemlig for alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt.

God søndag!

You may see me struggle, but you will never see me quit.

Dette innlegget skriver jeg kanskje mest for min egen del, fordi det hjelper å få skrevet ting ned. Det siste halvåret har jeg hatt lite energi. Nei, det ser ikke sånn ut i sosiale medier, og innimellom har jeg dager med «trøkk» på trening, men det har vært langt mellom dem i det siste.

Siste halvdel av 2016 var jeg i mitt livs form, jeg løfta tungt, hadde god kondisjon og løp hinderløp så det spruta i søla. Jeg løp 10km på 51:47, 4×4 intervaller på 13,5 km/t, 16x400m på 16 km/t. Jeg løfta 125kg i mark, var på god vei til 100kg i bøy, tok 15 pullups.

2017 bestemte jeg meg for å jobbe mot å komme meg under 50 min på mila, men utover vinteren ble noen av løpeøktene unormalt tunge, pusten ville ikke. Jeg løp min dårligste 10km noensinne. Det ble ikke bedre utover våren, kløe/rennende øyne, kløe/tørrhet i hals, og en pust som til tider absolutt ikke hang med. Allergitester viste at det var «noe» der, men slo ikke ut spesifikt. Jeg ble allikevel satt på allergitabletter, etterhvert også Ventoline (astmamedisin) som jeg skulle ta før kondisjonsøkter.

I gode perioder er det lett å glemme, da er jeg den første til å tenke at det går sikkert over. Jeg løp Navy Race tidlig i august, følte meg ganske bra i formen, men lenger ut på høsten sa kroppen stopp igjen. Jeg valgte å stå over Toughest. Høsten og vinteren 2018 ble tung, lange perioder med fuktig luft gjorde ting verre.Når «anfallene» kommer merker jeg det spesielt i øyne og hals, føles som om jeg skal få influensa, og jeg blir trøtt. Når arbeidsdagen er over er ikke treningsmotivasjonen på topp. Likevel har jeg fremdeles ikke stått over en planlagt treningsøkt. Hvorfor? Fordi jeg «våkner» på trening, det gir meg noe mer energi. Jeg går inn i min egen boble, og jeg løfter fortsatt ganske tungt. Det gir meg mestringsfølelse.

Til tider er det allikevel demotiverende, spesielt konidsjonsmessig, å se hvor langt bak jeg er der jeg var for to år siden. Det gjør at jeg står over å bli med på crossfit, står over hinderløp, melder meg ikke på noen nye 10 kilometer løp, og vil helst ikke trene for harde økter sammen med noen, fordi jeg føler meg ikke så rå lenger.

Treningen ble min greie da mange migreneanfall gjorde at jeg måtte si fra meg ansvar på jobb. Kroppen taklet ikke lange reiser til blant annet Asia med omstilling av døgnet, og det føltes som et nederlag. Jeg fant meg en ny arena jeg kunne mestre; trening. En strukturert hverdag og trening ga meg etterhvert mye bedre helse, og treningen har siden 2014 vært min terapi, den har gitt meg så ufattelig mye.

Jeg hater å snakke om dette. Når noen spør meg hvordan det går, så er jeg mester på å tulle det bort. Svarer jeg ærlig, får jeg dårlig samvittighet etterpå, føler jeg klager. Jeg har egentlig ikke noe å klage over. Heldigvis er jeg sta, jeg gir ikke opp så lett. I februar skal jeg til en allergi og lungespesialist. Jeg håper at det kan gi noen svar. Imellomtiden skal jeg fortsette å trene, og glede meg over øktene som faktisk føles bra, for det er noen av dem.

You may see me struggle, but you will never see me quit.

God søndag ❤