Kongevegen og Hugakollen!

I Vang har vi alt og ennå litt til året rundt, Vang byr på helt unike turmuligheter. Den gamle Kongevegen over Filefjell starter blant annet i Vang. Veien ble bygd på 1790 tallet og var den første veien hvor man kunne kjøre med hest og kjerre mellom Østlandet og Vestlandet. Starter du fra øst, er Kvamskleiva den første strekningen på turen. Det er flott raste/parkeringsplass langs E16 ved Neset. Her finner du infotavle om Kongevegen over Filefjell.

Turen oppover byr på fantastisk utsikt over Vang og Vangsmjøsa. Ikke minst er det imponerende å se hvordan veien fremdeles står intakt og slynger seg oppover fjellsidene.

Etterhvert flater veien ut. Du kan fortsette rett frem på Kongevegen mot Vang sentrum, eller du kan ta en avstikker opp til en flott liten topp i Vang, Hugakollen 1131moh. Skilt viser veg opp til Hugastølen/Hugakollen. Det var selvfølgelig det som var planen til Frank og jeg. Vi kommer etterhvert til snøskille og kunne fint ha gått på fjellstøvlene til toppen, men hadde lyst til å teste de nye trugene våre. Truger er fantastisk, utrolig lette å gå på, og veien opp til toppen gikk som en lek.

Hugakollen bak oss på vei mot toppen.

Det siste stykket til toppen måtte vi av med trugene, nesten snøfritt på stien. Det blåste kraftig, men siden det var dagen før 17.mai måtte finkjolen og Valdreskofta på. Vi fant le i lyngen etter en liten bildeseanse og koste oss med lunsj.

Ned igjen sklei vi lettest på fjellstøvlene, så trugene fikk ligge i sekken. Vi gikk samme veien ned som vi kom opp.

Rett før du er nede ved parkeringsplassen igjen, må du ta en avstikker og nyte utsikten over vakre Vangsmjøsa og fjellene. Det er satt opp en fin benk, og utsikten er som sagt helt perfekt.

Totalt er turen rett i overkant av 10 km t/r, cirka 600 høydemeter. Anbefales ❤

 

Mørkgonga og Gyrihaugen!

Langfredag var det ny tur som skulle hukes av på lista, Mørkgonga og Gyrihaugen. Kjør mot Sundvollen og ta av mot Åsa. Langs Åsaveien finner du en parkering på venstre side av veien.

Også her starter turen ganske bratt oppover. Det er hogd mye trær i området og du har hele tiden fantastisk skue utover på store deler av turen. Vi så faktisk Gaustatoppen snødekt og vakker i det fjerne. Er det noe Frank og jeg liker å skue utover så er det snødekte fjell.

Det er to veier opp til Mørkgonga utsiktpunkt, den ene anbefales ikke på denne tiden av året. Jeg hadde forhørt meg litt, og flere sa at det var for mye is opp sprekken, vi valgte derfor å gå den blåmerkede stien rundt og opp til utsiktspunktet. Første del av turen går som sagt med utsikt over hele Ringerrike og fjellene i bakgrunnen.

Flere har spurt hvordan føret var, og det var helt fint. Noe is på stien enkelte steder, men ikke problematisk i det hele tatt.

Etterhvert snor stien seg innover i nydelig skog før du etterhvert tar av stien, hvor det er merket ned til utsiktspunktet. Her lå det endel is ennå, så trå varsomt. Veggene ned i juvet er bratte og stuper nedover, utrolig kult.

Vi fortsatte videre mot Gyrihaugen etter den lille avstikkeren ned til utsiktspunktet. Til toppen er det to blåmerkede stier, vi valgte selvfølgelig den bratte veien opp på nordsiden av Migartjern. Optimisten Heidi hadde badetøy i sekken, men Migartjern var dekket av tykk is, så det fikk holde med litt husking i huska som er hengt opp i et tre. Den bratte veien var bratt, det gikk mer eller mindre rett opp i snøen. Heldigvis hard snø, fint å tråkke oppover.

På toppen har du magisk utsikt, på denne turen får du virkelig litt fjellfølelse. Vi hadde med oss Real Turmat som smakte himmelsk i solsteika. Frank sin påskekake og kaffe til dessert var heller ikke feil, helt nydelig.

Ned igjen fra Gyrihaugen og tilbake til Mørkgonga utsiktspunkt tok vi den noe lengre og mindre bratte veien. Fra utsiktspunktet fulgte vi samme veien ned til parkeringen som vi hadde gått opp. Heldigvis for Frank og jeg så er vi morgenfugler, på veien opp gikk vi kun forbi en familie, men på vei ned igjen var det endel som var på vei oppover. Uansett ikke noen store folkemengder, men for oss som er vant til å vandre alene i fjellheimen så blir det å møte på 10-15 mennesker å anse som «store folkemengder» haha.

Denne turen skal vi definitivt gå igjen senere, og da skal vi gå opp skaret, det blir spennende. Turen Frank og jeg gikk lørdag er cirka 10 kilometer totalt og rett i overkant av 600 høydemeter.

Gygrestolen i Bø!

En av fordelene med hjemmepåske, er at jeg får med meg Frank på alle nærturene jeg har hatt på lista mi. Torsdag satte vi kursen mot Bø i Telemark, hvor store deler av slekta mi kommer fra. Turtipset fikk jeg fra mamma og pappa i høst, men turen har nok blitt langt mer populær etter at deltakerne i 71 grader nord kjendis, klatret opp på dette spektakulære platået på Gygrestolen.

Frank og jeg kjørt til Bø sentrum, fra Bø sentrum til parkeringen er det ca 8 km. Følg riksveg 359 mot Lunde fra Bø sentrum. Etter ca 4 km tar du til høyre mot Tveiten ved Tjønnås. Ved parkeringsplassen finner du informasjonstavle og blåmerka sti viser vei. Det var kun 2-3 biler på parkeringen, og vi møtte kun på et par jenter som var på vei ned og hadde overnattet på Gygrestolen.

Jeg innser at betydningen av «tung og bratt» tur har fått en litt annen betydning for Frank og meg etter utallige kilometer og høydemeter i Jotunheimen, men for mange vil nok turen til Gygrestolen fremstå som tung og bratt, og ja, det er bratt. Stien snirkler seg oppover i nydelig skogsterreng.


 

Har du lyst kan du også ta en liten avstikker bortom Svarttjønn hola, som er en hule i to etasjer. Den ligger rett på oppsiden av Svarttjønn som nå var dekket med is.

Etterhvert kommer du opp på det som ligner mer på svaberg. Her lå det stedvis noe snø, men fint å gå.

Oppe på toppen blåste det godt, og jeg fikk kjent på høydeskrekken. Her stuper fjellveggene bratt og loddrett nedover. Sagnet sier at Gygra satt i rasende sinne over at kristendommen kom til bygda og kastet store steinblokker etter Gårakirka. Sagnet sier også at en dag skal stolen rase ut i Uvdalstjønna og da er det slutt på verden. Hjelpes. Tiltross for mye vind sto stolene støtt og ga oss magiske skue utover.

Platået på toppen er stort og du kan gå rundt for å se «stolene» fra flere vinkler. Vi fant også le bak en stor stein og fikk inntatt lunsj med polarbrød, kaffe og sjokolademuffins til dessert.

Etter lunsj fortsatte vi turen nedover på andre siden, totalt er rundturen ikke mer enn cirka 7 km og i underkant av 400 høydemeter. Anbefales!

God påskeaften ❤

Frostdalsnosi 1536 moh

I disse  tider vil nok naturen bli et fristed for mange. Heldig er vi som bor i et land som Norge med så mye fri natur.

Forrige helg kjørte Frank og jeg over kommunegrensa fra Vang til Lærdal. Vi parkerte ved brua mellom Øvre og Nedre Smedalsvatnet, her er det stor fin parkering. Det var bitende kaldt -17, men sola skinte fra skyfri himmel. Vi var så ivrige etter å komme igang at vi glemte helt å se både på kart og beskrivelse og fulgte noen spor foran oss i snøen.

Vi som er så turvante burde vite bedre, etter 2km synes jeg det ble litt vel bratt iforhold til det jeg hadde lest om turen. Vi tok frem Norgeskart og jada, vi var helt riktig på helt feil vei, vi var på vei mot en topp som heter Slutenosi. Ned igjen ett par heng ble det litt utfordrende for nybegynner Heidi, men ned kom jeg og siste delen av turen ned til startpunktet gikk i strålende puddersnø – fantastisk.

Vi gir oss selvfølgelig ikke så lett, spiste lunsj i sola, skikkelig påskestemning, før vi tok på fellene igjen og satte kursen i riktig retning mot Frostdalsnosi. Når du har gått over brua fra parkeirngsplassen, skrå av mot nordvest (mot høyre). Herfra går du igjennom litt lett bjørkeskog og følger videre en slags rygg oppover.

Etterhvert kommer varden på toppen til synet og da stiger alltid motivasjonen betraktelig for min del. Selv om du føler du henger som et slips etter en topptrent skøyteløper haha. På toppen ble siste del av nista inntatt med magisk utsikt.

Fellene ble tatt av på nytt og vi suste, iallefall en av oss, ned fjellsidene. Selv jeg synes det var utrolig morsomt, gjør ingenting å tryne når du cruiser i puddersnø.

Det blir noen hundremeter i slakt terreng tilbake til bilen, så vi valgte å ta på fellene igjen siste stykket til parkeringen. Dette var en super nybegynner tur. Denne skal definitivt gjentas. Hvis du går riktig fra starten av er det cirka 9 km t/r og 590 høydemeter. Vi la på noen ekstra og fikk cirka 1000 høydemeter, ekstra god trening i banken.

 

Randonee – nedturen skal bli oppturen!

Jeg har alltid vært fascinert av å kunne nå fjelltopper vinterstid, utfordringen har vært mine manglende alpinferdigheter. Når jeg sier jeg er nybegynner på randonee, sier de fleste at jaja, men det kommer seg fort når man har stått alpint. Jeg har derimot ALDRI hatt alpinski på beina før ifjor vinter. Skikjøring i store skianlegg har ikke fristet, det er fjelltoppene som frister.

Det ble 3-4 turer i alpinanlegget på Filefjell ifjor, først i barnebakken, 2-3 åringene og Heidi på snart 40 år. Etter en halv dag i barnebakken tok jeg heisen til toppen og fikk kjørt noen runder i «voksenbakken». Jeg har fått mange gode teknikktips, og Frank er en god læremester. Jeg har forstått at jeg må bli litt mindre redd for fart, akkurat som jeg har blitt litt mindre redd for høyder de siste årene, så jeg har trua.

Frank fikk seg en fin randoneeturer med noen av gutta i bygda dagen før lille julaften til Purkeryggen. Jeg innså mine begrensninger, ruta er beskrevet som ekspert. Jeg tok fjellskia i løypene på stølsveien bak hytta og rant ned igjen på traktorveien rett til hytteveggen – herlig.

Det ble derimot to randoneeturer på meg også i jula. Vi har et eldorado av muligheter rett på utsiden av hyttedøra. Lille julaften gikk turen til Hensfjellet. Du finner turbeskrivelse her. Turen starter i bjørkeskogen, lett snø i lufta.

Etterhvert åpner landskapet seg opp, tiltross for noe tåke denne dagen så åpnet det seg tidvis opp med utsikt til vårt vakre Vang.

Det snødde ganske tett på toppen, vi kunne såvidt skimte Mjellknapp i tåka. Fellene ble tatt av og vi kjørte ned igjen til bjørkeskogen for å få litt le til lunsj. Ned fra Hensfjellet og til der bjørkeskogen starter er det fine øveforhold for en nybegynner som meg.

Den siste delen igjennom bjørkeskogen ble det mye ploging og litt utfordrende for meg, god trening for låra når man ploger så mye haha.

Første juledag våknet vi til fantastisk vær. Etter frokost tok vi på oss randoneeutstyret ved Slettefjellbommen (på Vangssida), og fulgte Slettefjellveien till krysset der skiløypene fortsetter innover stølsveien. Her skrådde vi mot venstre ut i terrenget og siktet oss inn på Belgjinøse. Starten på turen er den samme som til Blåe Berge, som du finner turbeskrivelse til her. Det ble mange stopp for å nyte utsikten, vindstille og magisk lys.

Jeg var usikker på om jeg ville orke å gå helt til Belgjinøse, da astmaen hadde kranglet litt vel mye på turen til Hensfjellet, men 1.juledag var det tørrere luft, noe mine lunger liker bedre og kroppen fungerte mye bedre. Jeg er ganske sta, og da jeg skimtet toppen steg motivasjonen betraktelig. Frank tråkket sporene foran hele veien, noe som gjorde det lettere for meg.

Plutselig var vi oppe og ble belønnet med så fantastisk utsikt at tårene trillet. Er det mulig at det kan bli så vakkert. Sola skinte over Vang og vi så Jotunheimens 2000-metere stikke opp i horisonten. Det var magisk vakkert.

Det ble lunsj i sola på toppen før vi rant ned igjen i solnedgangen. Frank valgte noen brattere partier og jeg noen litt slakere på nedkjøringen. Jeg blir aldri mett av denne utsikten.

Denne turen skal vi definitivt ta igjen, supert for nybegynnere som meg. Snøforholdene nå var helt perfekte, masse myk herlig snø, og med alle mine knall og fall var det veldig greit haha.

Jeg liker fremdeles best oppturen, som også er fantastisk bra trening. Men målet er at nedturen skal bli oppturen.

Og ja, som Vangspatriot har jeg selvfølgelig fått kjøpt Vangspannebånd til meg selv og Vangslue til Frank. Love it ❤

 

Tur til Hundersnosi i Lærdal!

En av mange ting Frank og jeg elsker ved Vang, er at du har nærhet til så fantastisk mye rå natur. Du kan strekke sesongene i alle retninger, det er så herlig. Lørdag strakk vi ut fottursesongen ved å kjøre en time ned til nabokommunen Lærdal.

Det ble noe sent på poker kvelden i forveien, og selv om jeg var sjåfør hadde vi begge behov for litt ekstra søvn lørdag morgen, vi kom derfor igang litt sent. Det er ulikt Tindvikene, vi bruker ikke å dra oss på morningen.

Uansett, vi hadde egentlig tenkt til å gå opp til Torsteinen, det er 6,6 km en vei, og rundt 11-1200 høydemeter toppen. Turen starter rett bak sykehuset i Lærdal og går oppover vakre Oftedalen.

Turen går bratt oppover og kan minne litt om Rimstigen. Første delen av turen var det bart og fint, men etterhvert var det ikke snø som ble utfordringen, men store partier med speilblank is. Noe som kanskje er greit for en som er vant til å balansere på en skøyteegg som er 1mm bred i nesten 60 km/t. For meg ble det derimot litt mer utfordrende, men vi kom oss oppover, i noe saktere driv en vanlig for min del.

Turen er utrolig godt merket, og flere steder er det skilt som forteller hvor høyt i terrenget du har kommet, og hvor langt det er igjen til topps.

Etterhvert skal du ta til høyre mot Liastølen, også dette er godt merket. Stien oppover er gammel stølsvei, stølene er fremdeles i drift. Stien snirkler seg oppover og snur du deg rundt har du fantastisk utsikt over Lærdal og fjellene rundt.

Desto høyere vi kom, jo mer snø ble det i terrenget, men ikke mer enn at det gikk helt fint å gå.

Jeg tipper vi hadde 1/2 time igjen å gå til Torsteinen, kanskje noe mindre, da vi var oppe ved Hundersnosi 1070 moh og hadde magisk utsikt over Lærdal. Klokka var da nesten halv tre, vi bestemte oss for å ta lunsj her. Kan ikke akkurat klage på utsikten.

Etter lunsj og bilder snudde vi og startet på nedturen. Vi ville komme ned før det ble mørkt, på hytta ventet pinnekjøtt som skulle dampes.

Vi kom oss ned i skumringen og det ble pinnekjøttmiddag 21.15 på hytta, litt sent, men det smakte himmelsk etter 12 km og i overkant av 1000 høydemeter på tur. Vi skal definitivt tilbake å gå denne turen helt opp til Torsteinen. Imponerende lesning om denne karen som går halvparten og noen ganger hele turen opptil 400 ganger i året, vi møtte han faktisk på veien opp. Helt rått.

Lærdal, the Tindviks will be back ❤

Ha en nydelig kveld ❤

10 000 følgere!

//Inneholder sponsede produkter//

For ett par uker tilbake nådde jeg 10 000 følgere, at så mange ønsker å følge lille meg, det synes jeg er utrolig stas. Jeg har aldri puttet penger i instagram og sponset innleggene mine, allikevel er det mange som har funnet frem til min konto. Det er gøy.

Da jeg startet bloggen og min offentlige instaprofil var ønsket mitt følgende: Jeg skulle ganske enkelt inspirere til en aktiv livsstil. Selv om det ikke finnes noen garantier her i livet, så er fysisk aktivitet selve grunnlaget vi legger for å bli gamle med god helse. Listen over helsegevinster ved aktivitet er lang. Derfor er det viktig å ta vare på kroppen sin.

Jeg har fått flere tilbud om at å fronte ulike produkter. Jeg har stort sett sagt nei til alt. Det er to unntak:

– Bara Sportswear
– Tufte Wear

Bara Sportswear er et merke jeg har brukt og fremdeles bruker mye selv. Det er ganske enkelt et produkt jeg hele tiden har kunnet stå inne for. Jeg var ambassadør i 2 år før Bara valgte å avvikle ordningen. Jeg bruker derimot fremdeles klærne deres på trening, og på løpeturene er tightsen alltid på, beste løpetightsen.

Tufte Wear: Frank og jeg er mye på tur, og fikk tidlig øynene opp for bambull produktene til Tufte. Ifjor høst søkte vi om å bli ambassadører og ble plukket ut. Ikke bare lager Tufte Wear fantastisk turtøy, de har også joggedresser, t-skjorter og andre produkter som jeg bruker mye til hverdags. Plaggene er supermyke. I tillegg har Tufte fokus på bærekraft og har fokus på miljøvennlige tekstiler.

Jeg håper forsatt å kunne inspirere til fysisk aktivitet og en aktiv hverdag. Det er ikke lenger like viktig for meg hvor mye jeg løfter eller hvor fort jeg løper, for meg er variasjon viktig. Noen uker får jeg inn 4 styrkeøkter og 2 intervalløkter, andre uker kan det bli en styrkeøkt og fem fjellturer. For er det en ting jeg brenner for, så er det at #liveterbestute.

Tusen tusen takk for at dere følger meg ❤ Det gjør meg hoppende glad!

PS! Kjører en giveaway på min instaprofil. Du kan vinne et gavekort på 1000,- kroner hos Tufte Wear.

 

Vettisfossen, dronninga over alle fosser!

Lørdag gikk turen til vakre Vettisfossen, Norges og Nord-Europas høyeste uregulerte fossefall, med fritt fall på 275m. Fra Øvre Årdal kjører du 10-15 min inn til Hjelle, her er det fin parkeringsplass. Fra parkeringen og inn til bunn av Vettisfossen er det cirka 6km.

Fra Hjelle til Vetti gård går turen på fin grusvei innover i vakre Utladalen. Det er flere flotte fossefall på turen innover. Frank og jeg gikk tidligere i sommer til toppen av fossen, men lørdag hadde vi bestemt oss for å gå inn til bunn av fossen. Høsten i Utladalen var helt fantastisk flott å få oppleve, magisk fargefest.

Når du kommer til Vetti gård smalner veien av og går over til smalere sti. Her har du to valg, du kan følge sti oppover fjellsidene, jeg har tidligere blogget om den turen her. Eller du kan følge sti videre innover i dalen, da kommer du til bunn av fossen, cirka 1/2 time å gå fra Vetti gård og inn til selve fossen.

Sist jeg gikk inn til bunn av Vettisfossen var i 1988, den gang gikk jeg sammen med mamma, pappa, mormor, beppe og min bror som da var 5 år, selv var jeg 8 år. 31 år senere er jeg like fascinert av denne vakre fossen.

«Vinn dronninga fyrst fram til deg, forlet ho aldri eit hjarta.» – Jan Schwarzott 

Inne ved fossen ble det en god lunsj, med brødskiver, lefse og kaffe. Bare å nyte den klare fine høstlufta.

På nedturen tittet sola frem, magisk lys på himmelen.

Har du ikke tatt turen innover i vakre Utladalen til dronninga over alle fosser, så må du sette den på lista. Fantastisk tur!

God søndag ❤️

Styggemann 872 moh

Turen til Styggemann på Skrim har jeg drømt om lenge, synes det har sett ut som en fantastisk kul topp. Da snøen lavet ned tidlig i oktober var jeg redd det ikke ble tur dit iår, men så ble det mildere igjen. Mamma og pappa har også hatt lyst til å gå denne turen, så da bestemte vi oss for å gå den sammen nå i helga.

Det er flere ruter til toppen, men siden mamma og pappa skulle kjøre fra Porsgrunn, ble vi enige om å møtes i Siljan å gå fra Langlidalen p-plass. Kommer du fra Holmestrand som jeg gjorde svinger du til høyre rett før YX-stasjonen i Siljan og oppover mot Grorud. Fra du kjører av veien og inn til parkeringen er det 30-40 minutter med bil. Du må betale bom, mener det var 65,- kr, og kan betales med SMS eller ta med en giro som ligger i postkassa.

Stien starter i skogsterreng fra parkeringen og er blåmerket. Følg først skilt til Sørmyrseter. Det var rimelig bløtt og til tider ganske glatt på både steiner og kvist/plank som er lagt ut, såpeglatt enkelte steder, anbefaler derfor godt fottøy.

Etterhvert åpner skogen seg mer opp og du får fantastisk utsikt utover Skrimfjellene, her var det også tørre fine stier og nydelig skog.

Da vi kom til Sørmyrseter tok vi en brødskive og litt kaffe. Det er et stykke å kjøre til utgangspunktet for turen, og det begynte å bli noen timer siden frokost.

Etter rasten trasket vi videre, og etterhvert så vi Styggemann foran oss i terrenget. Det grønne taket på hytta som står på toppen er ikke til å ta feil av. Litt vanskelig å se på bildet under, men vi så den tydelig fra stien.

Så begynner det å gå nedover i en dal, dette var definitivt det våteste partiet, innimellom lå det også noen snørester. Jeg plumpet uti både søle og vann flere ganger, men med ullsokker på beina holdt jeg meg varm. Når du først har kommet ned i dalen, så må du opp igjen, og da forsto vi at vi begynte å nærme oss. Det er ingen markering av avstand på skiltene som er satt opp, men både pappa og jeg hadde målt på kartet og funnet ut at det var cirka 6-7 km til toppen, GPS’en sa rett i under kant av 6km.

Det aller siste stykket opp var det faktisk ett par små klyvepartier hvor vi måtte ta hendene til hjelp. Jeg tenkte for meg selv «hva er det du drar foreldrene dine med på», men de klatret på og synes det var kjempegøy, fy flate for noen spreke foreldre jeg har.

Litt klyving og endelig sto vi på toppen, med fantastisk flott utsikt. Det blåste litt surt, men vi tok bilder og nøyt utsikten.

Hytta leies kun ut til medlemmer av Tønsberg og Omegn Turistforening, du kan lese mer om det her.

Etterhvert satte vi kursen ned igjen, og fant oss en fin plass vet et lite vann rett på nedsiden av toppen. Her ble det fyrt opp Real Turmat, og gjett om det smakte godt. Sola skinte og varmet i ansiktet, helt nydelig.

Etter en god rast, satte vi kursen ned igjen mot bilen. Det var magisk lys på himmelen, og vi fant ut at en liten sjokoladebit og resten av kaffen måtte nytes rett på oppsiden av Sørmyrseter. Er man på tur, så er man på tur, viktig å nyte ❤

Nede ved bilen sa GPS’en cirka 12 km totalt, og 600 høydemeter. Det er dårlig med mobildekning på turen, så ikke gjør deg avhengig av den. Turen er godt merket og stien lett å følge, men alltid greit å ta med kart og kompass. Jeg vil absolutt anbefale denne turen, jeg skal definitivt ta den igjen.

Ikke spurt om tillatelse til å legge ut dette bilde av mamma, pappa og meg på bloggen, men bedre å be om tilgivelse enn tillatelse? Ble så koselig bilde av oss tre på tur ❤

God søndag!

Vi kosær vårs i Grenland, rundtur til Blåfjell!

Det er kanskje noen som trenger oversettelse av overskriften på dette blogginnlegget? (Vi koser oss i Grenland). Frank kan alltid høre når jeg har vært hjemme i Grenland, da kommer Grenlandsdialekta ekstra godt fram. Noen vil nok mene at vi ikke har landets vakreste dialekt, men det er viktig å holde på dialekten har jeg hørt. Er du fra Grenland så må du ta en titt på denne artikkelen, ler så jeg dauer.

For en liten oppfriskning av dialekta tok jeg idag turen til Siljan og møtte mamma og pappa ved Solvika camping. Det er parkering 100m ned på skogsbilveien rett før du kommer til campingen, dersom du kommer fra Holmestrand som jeg gjorde.

Vi gikk ikke strake veien opp til Blåfjell, men fulgte blåmerket sti rundt Havretjern og videre opp til Blåfjell 454 moh.

På toppen fant vi oss en fantastisk fin plass i sola. Jeg måtte la to av brødskivene ligge igjen i matboksen, da mamma hadde med hjemmebakte boller, lefser og kvikk lunsj. Vi spiste så mye at pappa lurte på om vi kanskje måtte gå runden to ganger, haha. Været var så flott at det var uansett ingen av oss som hadde lyst til å gå inn. Etter en god rast, satte vi derimot kursen ned igjen mot bilen.

Vi gikk turen som en rundtur, den blir da noe lengre enn om du skulle gått samme veien opp og ned. GPS’en til pappa sa rett i overkant av 10km totalt.

Jeg er så utrolig heldig som kan dra på tur med foreldrene mine, har sagt det tusenvis av ganger tidligere. Tusen takk mamma og pappa for at dere har gitt meg turglede helt fra jeg var liten. Livet er så definitivt best ute ❤

God søndag!