En uke har gått siden Frank og jeg hadde «høstferie» i Vang. Ni dager i fjellheimen, topptur åtte av dagene. Vi fikk tilogmed en natt i telt ved Tindevegen i Hurrungane med to flotte toppturer. Sol fra skyfri himmel begge dagene, magisk.

Siste dagen i ferien gikk vi det som ble min 2000 meters topp nr 34 og Frank sin nr 35. Vi startet fra Vargebakkan rett før kl åtte på morningen i nydelig høstvær, mål for dagen var Kvassryggen 2071 moh. Dette er også utgangspunktet for turen til feks Knutshøe, derfor lønner det seg å være tidlig ute, da parkeringen fort blir full.

Fra Vargebakken følger du god sti og krysser Leirungsåe på bro. På andre siden av broa fulgte vi tråkk over myra og kom inn på fin sti som førte oss oppover på venstre side av Bukkehåmårbekken, godt med varder oppover.

Rett før Bukkehåmårtjønna krysset vi over, også videre oppover var det godt vardet og fin sti.

Litt morsom småklyving enkelte steder om man ønsker det, det er også flere muligheter for å kjenne på suget i magen, Gjende og Leirungsdalen ligger langt der nede. Besseggen og Knutshøe ser plutselig veldig små ut. På veien opp går du også forbi Jotunheimens svar på Trolltunga.

Fra Bukkehåmåren har du helt magisk utsikt på en go’værs dag.

Frank og jeg hadde planlagt at dagens mål skulle være Kvassryggen 2071 moh, så vi fortsatte videre fra Bukkehåmåren i lettgått steinur. Kvassryggen er absolutt ikke kvass, men skal du gå turen videre til Høgdebrotet så blir turen straks mer kvass.

På Kvassryggen ble det lunsj i sola, og vi så rett opp på den spennende veien videre til Høgdebrotet 2226 moh, som vi gikk til fra en annen kant to uker tilbake. Det lå snø oppover i fjellsidene, men vi bestemte oss for å prøve.

Første del av klyvepartiet var ikke vanskelig, men det var mer utfordrende med snø/is,vi passet ekstra godt på at takene vi hadde var gode. Tåka seig også plutselig innover og vi så ikke veldig langt foran oss. Det snur rimelig fort i fjellet.. Vi holdt først litt ut til venstre, før vi rundet ut til høyre og det ble straks ganske mye mer krevende og luftig. Vi møtte i klyvepartiet på to andre jenter, vi var alle fire litt usikre på om vi skulle gå videre. Da vi kløyv ut til høyre ble det som sagt LANGT! ned til isbreen under oss. Vi måtte rundt en liten «hammer»/stein og med snø/is var det ingen gode tak. Vi ble alle fire enige om at vi ikke tok sjansen.

Det ble retur i snø og tåke, og Frank og jeg som vanligvis liker oss på fjelltur alene synes det var veldig ok å møte på to andre denne dagen. Greit å være fire stykker som tenkte det samme.

Etterhvert som vi kom oss litt lenger ned mot Kvassryggen og Bukkehåmåren lettet været, det sluttet å snø, og sola kom etterhvert helt frem på nesten skyfri blå himmel. Skulle egentlig ikke tro at bildene er tatt på samme turen, men det er de altså.

Nede igjen ved Bukkehåmårtjønna ble det bad på meg og lunsj nummer to før vi gikk nedover mot Leirungsdalen. Istedenfor å krysse myra fulgte vi stien ned til Leirungsåe og fulgte sti oppover langs elva tilbake til broa. Krysset broa igjen og gikk siste stykket tilbake til bilen på Vargebakkan.

Totalt ble turen vår på 22 km og cirka 1400 høydemeter. Perfekt avslutning på ferien.

Søndag 16 august, et døgn etter Uranostind, la Frank og jeg i vei på ennå et lite 2000-meters raid. Det så lenge ut til å bli lite topper, da astmaen min virkelig ikke spilte på lag denne dagen, men jeg er sta og seig, så det ble fire nye topper i banken.

Vi startet fra Vargebakkan rett før klokka åtte. Her er det fin parkeringsplass, men den blir fort full, da dette også er startsted for den populære turen over Knutshøe. Vi fulgte stien mot Knutshøe, deretter videre innover mot Leirungsdalen. Etterhvert krysset vi brua som er laget over Leirungsåe og rundet rundt Semelhøe (1302 moh) mot Steinflybekken. Det er et naturlig punkt å krysse Steinflybekken på (pil viser vei), men vannføringa var enormt stor, Frank og jeg fortsatte derfor videre oppover Steinflybakkan i MYE kratt. Det ble ikke mindre vannføringen, så vi tok sats og hoppet heldigvis tørrskodd over med mellomstopp på noen litt for glatte steiner. Herfra fant vi en fin lei oppover mot Steinflye.

Oppover i steinrøysa på ryggen mot Høgdebrotet kom det etterhvert spredte varder som viste vei, tettere og tettere mellom vardene jo nærmere vi kom toppen. Høgdebrotet 2226 moh har et flatt topplatå, men du kjenner virkelig suget i maget der fjellsidene stuper flere hundre meter ned i breen. Nydelig! Her ble det matpause før vi bestemte oss for å gå videre.

Fra Høgebrotet mot Steinflytind og Tjønnholstind. Turen går videre langs denne ryggen og opp til venstre for snøpartiet du ser på «enden» av ryggen.

Neste 2000 meters topp på turen var Tjønnholstinden NØ 2180 moh, dette er en liten kul på ryggen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Toppen stuper ned i vakre Steinflybreen hvor en flokk med reinsdyr lå å kjølte seg ned.

Videre gikk vi mot Steinflytinden, i enden på ryggen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ligger det en stor snøfonn (se bilde lenger opp). På denne årstiden var det mulig å gå utenom snøen, men vi har lest i andre turbeskrivelser at det kan være lurt med isøks dersom du må gå over snøen her.

Opp mot Steinflytinden blir det litt morsom klyving, og skal du opp på selv Steinflytinden 2318 moh som vi selvfølgelig måtte, så er det kilt ett par steiner inni noen sprekker som gir ett par gode tak til å dra seg siste stykket opp til selve toppen.

Deretter bar det videre mot dagens fjerde og siste 2000 meter, Tjønnholstinden 2329 moh. Vi valgte å følge en slags renne med litt enkel og morsom klyving videre, og gikk opp siste stykket mot toppen fra vest. Fy flate, her har du igjen helt magisk utsikt. Det var 20 varmegrader og strålende sol, dunjakka ble liggende i bunn av sekken på hele turen.

Ned igjen viser varder vei i naturlig lei mot enden av Steinflybreen. Videre forsvant vardene og vi fant vår egen vei ned til noen fine vann på oppsiden av Steinflybakkan. Her ble det kveldsbad og Real Turmat, magisk.

Etter mat og bad gikk vi videre ned Steinflybakkan og vadet over Steinflybekken. Vannet sto oss til knærne, men det var så varmt at det var egentlig bare deilig med våte sko det siste stykket tilbake til bilen.

GPS’en viste rett over 1500 høydemeter og 30 km. For en dag!

For meg har Uranostind alltid vært dronninga av Tyin. Hun ligger majestetisk til og er ikke til å ta feil av. Jeg har drømt om denne dronninga en god stund. Her står jeg ved Tyin som 8 åring og skuer innover mot Uranostind. Uranostind sies å være en av de vakreste toppene i Jotunheimen med magisk utsikt.

I Vang har vi blitt kjent med fantastiske Ingebjørg, sjekk ut nettstiden hennes her. Hun har blant annet både brekurs og klatrekurs, vi har snakket om å dra på tur sammen tidligere. Vi slang oss rundt og spurte om hun ville være med, og vips var planen lagt, fredag 14 august skulle vi til topps på Uranostind.

Vi møtte Ingebjørg ved Tyinholmen rett før klokken syv på morningen og kjørte sammen inn til innerst i Koldedalen. Utstyret ble sjekket; tau, hjelmer, stegjern, isøkser osv. Rett over halvåtte la vi avgårde i strålende sol på vardet sti oppover mot Urdadalsvannet. Praten gikk lett, det var sang og latter. Ved Urdadalsvannet må du krysse over, her er det lagt ut steiner som er fine å gå på, det ligger også fine pinner her som du kan bruke til å støtte deg på når du går over elva,

Leia gir seg mer eller mindre selv, og varder viser vei nesten opp til foten på Uranosbreen. Her ble det en matbit før vi tok på oss breutstyr. Oppover breen kom dronninga nærmere og nærmere. Hun ropte på oss.

I enden av breen tok vi av oss utstyret og satte kurs oppover i stein og ur.

Tindene stakk frem på rekke og rad, til høyre for oss lå magiske Storen i det fjerne med sin særegne topp, fjellsidene stupte ned i breen.

På toppen av steinura smalner det drastisk ut mot toppunktet. 2000 meters boka har virkelig rett, dette er en SVÆRT luftig toppegg. Ingebjørg gikk med stødige skritt foran, jeg fulgte mer eller mindre på alle fire etter, på et tidspunkt satt jeg med et bein på hver side av eggen. Frank kom bakerst og gikk stødig over eggen. Ute på selve toppunktet er det ikke stor plass, men vi hadde toppen for oss selv. Ingebjørg sang med sin vakre stemme, jeg gråt litt, alle tre kjente vi på en enorm takknemlighet for å kunne være så heldige å få en så fin dag sammen.

Etter en god stund med nytelse snudde vi og gikk (krabbet for min del) tilbake igjen til mer trygg grunn. Nedover steinrøysa og tilbake i breutstyret. Veien ned igjen går samme vei som du kom opp.

Med unntak av brekrysningen, som du ikke må gjøre uten kompetanse, så er ikke selve turen luftig før du skal over selve eggen, eller spesielt krevende dersom du er fjellvant. Det er cirka 20 km t/r, 1000 høydemeter. Dersom du ikke har eller kjenner noen med brekompetanse kan du bestille guidet tur med feks Tyin Aktiv.

Jeg vet iallefall at jeg skal tilbake til dronninga av Tyin.

Frank og jeg finner stadig nye perler i Vang, rundturen fra innerst i Rødalen ble ennå en favoritt på Vanglista vår.

Kommer du sørfra kommer du til Øye ikke lenge etter Vang sentrum. Ta av fra E16 til venstre, skiltet til Rødalen. Rett etter du har svingt av betaler du 40 kr i bomavgift for å kjøre videre. Vi kjørte til vi kom helt innerst i Rødalen, forbi grinda til Steindestølen som du får på venstre side. Parker cirka 5-600 meter lenger inn rett før et gammelt stølshus.  Herfra følger du de hvite merkene oppover i frodig bjørkeskog mot Brekkastølen som det står på kartet, men ifølge lokalkjente heter det egentlig Brekkudn. Hele veien opp til stølen er det bratt, men god sti. Etterhvert ser du en stor varde som står fint til oppe i fjellsidene. Fra den store varden har du vakkert skue utover Vang og Vangsmjøsa.

Videre blir turen slakere, du kommer til Røtjern og en gammel fiskehytte. Her slutter hvitmerkingen, stien blir utydelig og noen steder helt fraværende i terrenget, her kan det ikke være mange som går. Vi gikk til enden av Røtjernet og videre retning Filefjell til vi kom til Tenlehytta.

Videre i retning mot Varhøvdflæane og Varhovdtinden går du på fin sti, gammel nedlagt DNT-sti, noen merker viser fremdeles vei.

Vi passerte Tenlefjorden og rundet rundt Varhovdtinden. Nei, utrolig nok gikk vi ikke opp på Varhovdtinden, men det skal vi gjøre en annen gang når sikten er bedre. Dette var nemlig turen da vi sannsynligvis tok av og på regntøy 10-15 ganger.

Lenger ned tar du av fra den nedlagte DNT-stien og følger stien som går på venstre side av Listølåne.

Denne stien følger du helt til du kommer ned til Steindestølen. Fra Steindestølen og tilbake til der parkeringen følger du grusveien. Totalt er rundturen cirka 16 km og rett i overkant av 700 høydemeter.

Denne turen skal vi definitivt gå igjen. Vang byr på uendelige muligheter året rundt ❤

Tre uker i Vang gikk så altfor fort. Det var mye «vær» i høydene med snø, tåke og sterk vind, derfor ble ikke alle 2000-meterne som var planlagt gjennomført. Vi fikk allikevel 15 flotte toppturer og cirka 12 000 høydemeter i beina i løpet av ferien. En av turene ble ekstra lang med 8 stk nye 2000 metere i banken.

Vi kjørte til Valdresflya og parkerte på nyåpnede Flye 1389. Fra flya fulgte vi stien mot Rasletind et stykke, vi var tidlig ute før alle som skulle gå til Rasletind. Etterhvert tok vi av fra stien oppover Steindalen, mellom punkt 1854 moh og Øystre Rasletind 2010 moh. Det er ikke merket, men noen spredte varder her og der. Det lå fremdeles endel snø, men snøen var stort sett fin å gå på. Innimellom snøpartiene går du i stein og ur, men den er lettgått.

Videre gikk turen mot Raslet og et stort tjern som ligger 1798 moh, tjernet var som du ser delvis islagt fremdeles.

Fra tjernet skrådde vi oppover mot høyre og fulgte snøfonnene til første 2000 meter, Kalvehøgde Ø2 2088 moh. Rett før toppen tok vi dagens første lunsj, matvrak på tur, da er det viktig å fylle på så ikke blodsukkeret blir for lavt.

Etter lunsj vandret vi videre til Mugna 2159 moh. Her så vi rett ned i Leirungsbreen og hadde hele resten av det mektige Kalvehøgdemassivet til venstre for oss. Veggene stuper 5-700 meter ned mot breen.

Vi fortsatte videre til Sørvest for Mugna 2140 moh, deretter Austre Kalvehøgde 2178 moh. Fra Mugna og over til Austre Kalvehøgde står det beskrevet i bibelen Norges fjelltopper over 2000 meter som en smalere passasje mellom stupkanten mot Leirungsbrean og den østligste av Kalvehøgdbreane. Det er her jeg skjønner at høydeskrekken min har blitt mye bedre, for dette føltes absolutt ikke ut som noen smal passasje. Snøen var fin å gå på, men jeg kan se for meg at om dette partiet er isete, så kan det nok oppleves som litt ekkelt.

Fra Austre Kalvehøgde er turen videre lettgått dersom du er vant til å gå i mye stein og ur. Vi kjørte på og rasket med oss Midtre Kalvehøgde 2122 moh, Vest for midtre Kalvehøgde 2114 moh, videre til dagens høydepunkt Vestre Kalvehøgde 2208 moh.

På Vestre Kalvehøgde 2208 moh, den høyeste toppen i Vang, ble vi belønnet med magisk utsikt i alle retninger. Torfinnstindene kom plutselig veldig nært på oss ned mot Bygdin, mektige tinder. Leirungsbreen så vi mange hundre meter ned under oss. Det var bare å plukke ut 2000 metere på rekke og rad. Her ble det dagens andre lunsj inntatt, med en liten topptur øl. Sola skinte, rett og slett helt nydelig.

Etter en god rast var det fristende å gå de cirka 400 meterne videre ned til Vestraste Kalvehøgde 2150 moh, så vi gjorde det. Det ble dagens åttende 2000-meter. Her så vi Leirungskampen rett imot og innover Svartdalen til Store Knutsholstind, den toppen skal vi ta om ikke så altfor lenge.

Deretter gikk turen tilbake igjen samme vei som vi kom fra, rett før Austre Kalvehøgde møtte vi på ett par, det var de eneste menneskene vi møtte på hele turen.

På oppsiden av tjernet på 1798 moh ble det en ny rast med Real Turmat. Smakte himmelsk med varm mat før vi tok fatt på siste delen av turen tilbake til Valdresflya.

Totalt er turen 26-27 km. I luftlinje cirka 1000 høydemeter, men man går naturlig nok endel opp og ned imellom toppene. Usikker på hva effektiv gangtid var. Frank og jeg er ikke så opptatt av tida, når vi er på tur tar vi oss god tid til matpauser, bildestopp og nyter naturen. Vi var ute i nesten 14 timer inkl alle pauser. Ruta så cirka slik ut.

🏔 Kalvehøgde Ø2 2088 moh

🏔 Mugna 2159 moh

🏔 Sørvest for Mugna 2140 moh

🏔 Austre Kalvehøgde 2178 moh

🏔 Midtre Kalvehøgde 2122 moh

🏔 Vest for midtre Kalvehøgde 2114 moh

🏔 Vestre Kalvehøgde 2208 moh (høyeste toppen i Valdres)

🏔 Vestraste Kalvehøgde 2150 moh

Livet er definitivt best ute ❤

Forrige uke gikk Frank og jeg en utrolig flott tur. Vi gikk den samme turen 2 år tilbake, men denne rundturen tror jeg aldri man bli lei. Vi startet ved Ole (ved demningen), og gikk opp til Marabotthornet (1378 moh).

På vei opp hit kommer du inn på DNT stien som går fra Bygdin til Yksendalsbu. Turen går opp og ned topper som Oleberge og Skjeldrehornet – med utsikt over vakre Bygdin og ruvende 2000meterstinder som blant annet Torfinnstindene og Kalvehølotindene, Store Knutsholstind raget også i det fjerne. Sist vi gikk her møtte vi ikke på et menneske, det gjorde vi ikke denne gangen heller. Utrolig at en så flott DNT sti er så lite gått.

Etter en lang strekke opp og ned med denne magiske utsikten går stien nedover mot Skamdalen. Her var det ganske bløtt og bratt og litt utfordrende med tunge sekker, men vi ungikk å skli i gjørma og holdt oss på beina.

Nede i Skamdalen går du over et parti hvor det er endel myr, du må også krysse en bekk hvor det var ganske kraftig vannføring grunnet stor snøsmelting, men vi kom oss over. Stien går oppover igjen mot Yksendalsbue og etterhvert kommer du til et stiskille.

Her gikk vi av stien til Yksendalsbue og fulgte DNT-sti mot Tomashelleren ned mot Yksnin og Skjetnin, en arm av Olefjorden. Innerst i Skjetnin – på et halvøy som skiller Olefjorden og Yksnin, etter cirka 15-16 km, og 800 høydemeter hadde vi bestemt oss for å sette opp camp. Da vi kom frem kom det regnvær og vi søkte ly i et gammelt båthus hvor vi spiste middag og ventet til det verste regnværet ga seg.

Vi fikk opp telt og sola kom frem. Det ble melkesjokolade og øl til dessert i solnedgang før vi krøp inn i teltet.

Dagen etter våknet vi til strålende sol på bursdagen til Frank. Jeg tok meg et morgenbad. Det ble frokost og kaffe, deilig å bare nyte stillheten i fjellet. Frank kunne ikke ønsket seg en bedre start på bursdagen.

Turen tilbake gikk langs Olefjorden. Du fortsetter ikke mot Tomashelleren men tar av mot Olefjorden rett etter en liten trebro. Her er det delvis vardet til Kvithaug.

Fra Kvithaug og tilbake til bilen er det hvitmerket V-sti. Dag to går i ganske flatt og lettgått terreng, noe myr/bløtt langs denne ruta. Cirka 8-9 km tilbake til Oledemningen der bilen sto parkert. Sola skinte fra mer og mer skyfrihimmel. For en nydelig tur.

Har fått endel spørsmål om «stolene» våre. Det er Sea to summit liggerundelag som brettes sammen og legges inn i et trekk som dette. Veier nesten ingenting, og du sitter som i en god lenestol og bare nyter fjellet ❤

Frank og jeg har mange turfavoritter i Vang, forrige uke kom det til ennå en på lista vår. Uksestigen er en tur vi har hatt på blokka lenge. Du kjører forbi Vang sentrum og tar opp til venstre (dersom du kommer fra Fagernes) ved Vang Autoservice, på skiltet står det Skakadalen 10. Ikke langt etter at du har betalt bompenger ligger det en gammel støl, Vårheim, her går det traktorvei innover og det er plass til å parkere bilen før ei grind hvor turen starter.

Følg traktorveien noen hundre meter til du kommer til et stikryss, her er turen merket med hvite markører i trærne oppover. Turen starter i fin bjørkeskog med flott utsyn over Vang. Du ser rett på vakre Grindane, dronninga av Vang. Det er bratt oppover.

Over tregrensa er turen merket med hvite v-er på steiner. Her kommer du til Ukseporten, nyyyyyyt utsikten og ta en pust i bakken før turen går videre.

På oppsiden av Ukseporten dreier stien mot nordøst. Utsiktspunktet ligger på 1422 moh. Her har du fantastisk utsikt over Vang og Vangsmjøsa. Her spiste vi lunsj i sola.

Etter en god rast gikk vi videre langs stupkanten, mot en liten «tutt» som stikker ut som så veldig spennende ut, måtte derfor ta en sving bortom. Fy flate, helt rått!

Veien ned igjen gikk samme vei som vi kom opp.

Nok en favoritt til turlista i Vang ❤ Her finner du link til noen av våre andre favoritter i Vang.

Igår var en magisk dag i Vang, det var frost på bakken da vi våknet, men sola varmer godt når den får tak.

Vi kjørte inn til Eidsbugarden, som ligger cirka en time fra hytta. Eidsbugarden ligger vakkert til inne ved Bygdin, på cirka 1000 meters høyde. Herfra er det mange flotte turmuligheter, du kan blant annet gå den kjente DNT strekka til Gjendebu.

Vi hadde derimot som mål å komme oss til Galdebergtinden 2075 moh. Vi har vært der en gang tidligere, det var i 2016.

Turen starter med 4-5 km langs Bygdin, du følger DNT stien. Etterhvert kommer du til et stiskille hvor en sti fortsetter rett frem til Torfinnsbu eller du kan skrå oppover mot Gjendebu. Vi tok av mot Gjendebu, det er en kort bratt kneik til du kommer til en hengebro ved Høystakka. Gå over hengebroen og ta av fra stien mot høyre, her viser varder veien videre.

Fremdeles går du på fin sti over et flatt parti før det går oppover igjen til en elv (Tolorma), varder viser vei over der det er enkelt å krysse elva. Utrolig nok var det lav vannføring i elva nå.

Videre oppover ligger det som regel snøpartier, nå lå det store snøpartier. Frank og jeg valgte å ikke følge vardene, men gikk mer rett på Galdeberget. Det skulle bli 400 tunge høydemeter i snø for min del. Grunnet en vond fot har det blitt lite kondisjonstrening de siste to månedene, det merkes, og syra kom fort i låra når du skal henge på en topptrent skøyteløper oppover bakkene haha.

De siste 200 høyemeterne mot toppen var det bare stedvis snø innimellom steinura. Men ura oppover her er lettgått, store fine steiner. Det er lett å se vardene helt til toppen.

Været igår var helt spinnvilt. Bildene blir nesten litt kjedelige når det ikke er en sky på himmelen, men sikten var magisk. Vi kunne peke ut 2000-meterne på rekke og rad. Storen raget høyest i det fjerne, det er lov å drømme. Slettmarkkampen og Slettmarkpiggen som vi besøkte ifjor raget rett imot oss. Vi satt i to timer med polarbrød, kaffe, kanelboller og øl, viktig med påfyll, før vi startet på nedturen.

Ned igjen fulgte vi vardene for å få en mindre bratt nedstigning som gikk lekende lett. Det var bare å ta frem sitteunderlaget og skli nedover, effektivt og sinnsykt gøy. Det skyet noe mer til og vi fikk et nydelig lys over Bygdin.

Nesten fremme ved Eidsbugarden sprakk det opp igjen og sola skinte over blikkstille vann. Vi vrengte av oss svett tøy og stupte uti. Forfriskende iskaldt fjellvann, beste som finnes etter en lang fjelltur. Tørket oss med ulltrøye vi hadde i sekken og fikk på nye sokker før vi tuslet siste stykket til bilen.

Dager som dette glemmer man sent. Totalt er  turen 20 km t/r, og rett i overkant av 1000 høydemeter.

Anbefales ❤

Er du glad i høydemeter og fantastisk utsikt til både fjell og fjorder, da anbefaler jeg Vetanosi i Lærdal. Parkering ved Fodnes ferjekai i Lærdal.

Turen starter på grusvei, før du etter en kort strekke svinger opp og følger røde merker inn i åpen furuskog. Turen er bratt men går på fin sti, noe som gjør at høydemeterne kommer mye lettere enn om du skulle gått i stein og ur som Frank og jeg gjør mye av.

Ved 700 høydemeter fortsetter stien mot Fagerset stølen, men vi tok av og fulgte tråkkene oppover mot Vetanosi. det hang en plastpose i et tre der stien deler seg. Her går det mer eller mindre rett opp og plutselig er du over tregrensa og går langs kanten av fjellet med vanvittig utsikt over fjord og fjell.

Varden står ikke på det høyeste punktet, men på 1107 moh. Frank og jeg fant oss et fint sted rett på nedsiden av varden hvor vi spiste lunsj i sola.

Etter lunsj fortsatt vi turen opp til høyeste punkt, før vi sklei nedover noen snøpartier til vi traff rett inn på stien som kommer fra Fagerset stølen.

Her er stien mindre bratt ned til stiskillet på 700 høydemeter. Fra 700 høydemeter og ned til fjorden fulgte går du samme veien ned som du kom opp.

Totalt får du i overkant av 1100 høydemeter i beina. Rundturen vi gikk er cirka 12 km.