Tufte: Det er alltid mulig å bli bedre!

Forrige uke fikk Frank og jeg beskjed om at vi var plukket ut som ambassadører for Tufte Wear. Det var utrolig moro å bli plukket ut i en så stor haug med søkere. Tufte Wear ble grunnlagt av Olaf Tufte; den doble olympiske mesteren, bonden, brannmannen fra Vestfold. Han er en av Franks største forbilder, og mantraet til Olaf og Tufte Wear; «Det er alltid mulig å bli bedre», har sannsynligvis gått igjennom hodet til Frank tusenvis av ganger på trening.

Tufte Wear er ikke bare norsk, men er altså grunnlagt av en av Norges råeste idrettsutøver gjennom alle tider, som på toppen av det hele er fra vårt hjemfylke Vestfold – det er ganske så kult! Tufte Wear har et stort fokus på å produsere sine produkter på den mest miljøvennlige måten de kjenner til. Flere av plaggene inneholder bambus. Bambus vokser fort, behøver ingen ekstra  vanning foruten regnvann, heller ingen kjemikalier eller sprøytemidler. I tillegg er bambusviskose allergivennlig. Du kan lese mer om bambus på hjemmesiden til Tufte Wear her. Med denne bakgrunnen, er Tufte Wear et klesmerke vi med hånden på hjertet kan si vi er stolte å være ambassadører for.

Fredag kom vår første pakke med klær fra Tufte Wear i posten, det var litt som julaften hos Tindvikene. De fleste har vel fått med seg at vi er over gjennomsnittet glad i fjellturer, året rundt. I velkomstpakken var det sokker, undertøy, t-skjorter, bambull stilongs og genser, hettegenser, luer og Tufte Unisex Bambull® Blend jakke/genser. Alle plaggene er supermyke, klør ikke og har en utrolig fin passform. Flere av plaggene er dessuten supre til hverdagsaktiviteter av ulike slag, enten på vei til trening eller for avslapning hjemme i sofaen.

Frank og jeg gleder oss allerede til å bruke plaggene på tur, vi hører nemlig rykter om skiføre i nærheten av hytta.

God søndag!

//Sponset innhold/reklame//

 

Reklamer

Skibergfjell og Vestfjellet!

Ut på tur igjen! Idag har jeg hatt med meg mine spreke foreldre til Holmestrand og Vestfoldt høyeste topp, Vestfjellet/Skibergfjell. Mamma og pappa har gått alle 10-topperne i Grenland opptil flere ganger og er med Frank og meg på fjellturer og langrennsturer i Valdres. Det er ingen tvil om at turgleden kommer fra mamma og pappa. Helt fra jeg var liten jente har de tatt meg med på tur, og jeg har alltid elsket deg. Derfor var det på tide at jeg fikk vist frem litt av Vestfold også.

Det har vært diskutert hva som er Vestfolds høyeste topp, Skibergfjell eller Vestfjellet? Vestfjellet er nå målt til å være den høyeste av de to. Etter sammenslåingen med Hof, er det også Holmestrands høyeste topp.

Parkeringsplassen som er utgangspunktet for turen til Vestfjellet og Skibergfjell tar ca. 30 min. fra Holmestrand. Kjør i retning Eidsfoss/Hof. Ta av fra Eidsfossveien, inn en skogsvei ved navn Brekkeveien. Du kommer til en bom, betaler kr 80 med kort og kjører videre til parkeringen.

Turen går på fin sti, og er godt merket. Første stopp er Vestfjellet (634 moh). Fjellet som har blitt forbigått i målinger i årevis – og som altså er Vestfolds høyeste fjell. Det sies også å ha det vakreste utsiktspunktet.

Deretter gikk vi ned igjen fra utsiktspunktet og videre til Skibergfjell 632 moh. Her ble det lunsj med ferske kanelboller som Frank hadde bakt før turen gikk ned igjen.

Utrolig flott tur på en søndag!

Slettefjell!

Bloggen min har blitt turblogg, og idag har jeg vært på tur igjen. Frank og jeg kom opp på hytta igår. Dessverre har Frank fått ruptur i en sene i foten, og må gå på krykker. Foten er hoven og smertefull, sesongstarten og NM kvalifisering ryker. Heldigvis kjenner jeg ingen som er sterkere mentalt enn Frank. Da han kom fra legen igår sier han; jeg er ferdig å furte, jeg må bare få riktig behandling og opptrening, så kan det fortsatt bli en bra sesong. Jeg begynte å gråte, Frank har hatt MYE motgang, men han setter seg aldri ned, jeg er så vanvittig stolt av deg Frank ❤️

Frank måtte derfor bli igjen på hytta da jeg dro på tur. Jeg gikk en traktorvei opp fra Liagardsveien til stølsveien, cirka 3 km opp. Deretter gikk jeg innover stølsveien til Øygardsstølen. Forsøkt å tegne inn på kartet hvor jeg gikk;) Cirka 10-11 km t/r. Snøen lå flere steder, og trærne er farget i gult – så vakkert at jeg nesten ikke finner ord.

(Du kan også kjøre cirka 2 km opp fra Slettefjellbommen, følg deretter skilt mot Øygardsstølen, så langt stølsveien går (cirka 4km) og parkere i enden). Ved stølen går det merket sti oppover mot Slettefjell. Du kan gå helt til Kjøsastølen, eller ned mot Fjellsendin. Det er flere merkede turer i området.

Etter å ha fulgt stien en stund, kom jeg opp på en liten topp. Ifølge turbeskrivelsen er det Sjødalshøvda. Her er det fantastisk utsikt over Vangsfjella og Vangsmjøsa.

Jeg gikk videre på stien til jeg kom til tomtene til Tyristølen. Her skal det i gammel tid ha vært fin furuskog som inneholdt mye tyri.

Her snudde jeg, og gikk tilbake til den lille toppen, hvor jeg fant meg en stor stein i le for vinden. Det ble lunsj med magisk utsikt.

På dager som denne har man nesten ikke lyst til å inn igjen, men det lå to kanelboller til tining på hytta, fra bakeriet i Bagn, så beina fikk etterhvert fart på seg ned bakkene mot hytta ❤️

Ha en nydelig lørdag!

«Topptur» til Hvittingen!

Etter 12 år i Holmestrand, var det på tide at jeg besøkte byens høyeste topp. Iallefall gikk jeg med god tro om at jeg var på vei til Holmestrands høyeste topp. Et googlesøk fortalte meg derimot at etter sammenslåingen med Hof 1.1.2018, er det Vestfjellet 634 moh som er Holmestrands høyeste topp. Den får jeg ta en annen helg.

Hvittingen 404 moh, kan du gå til fra flere steder. En mulighet er fra Botnestua, da er turen cirka 20km t/r. Jeg løper mye fra Botnestua og innover til Brannåsen eller Høgås, så idag bestemte jeg meg for et annet utgangspunkt.

Jeg var ikke helt sikker på hvor stien startet, men fant en turbeskrivelse hvor parkering på en rasteplass langs Hanekleivveien fra Eplerød til Sande var anbefalt. Det var lett å finne, på rasteplassen er det også et infoskilt, med kart over området. Jeg parkerte der, og gikk cirka 200m tilbake langs Hanekleivveien retning Sande, til jeg kom innpå en traktorvei. Etter et stykke delte traktorveien seg i to, her var det satt opp skilt over Botnemarka, og jeg tok stien som var merket med blått oppover til Hvittingen.

Herfra går det oppover på bred sti et godt stykke, i ganske tett skog. Jeg har alltid vært mest glad i fjellet, men om høsten synes jeg skogen også kan være magisk vakker. Idag var den definitivt det.

Jeg var ganske tidlig ute, og møtte ikke på et eneste menneske. Det var helt stille, bare fuglekvitter og vind i tretoppene.

Blåmerkingen på stien var godt synlig hele veien, og etter å ha gått cirka 2 km kom jeg også til et skilt som viste veien videre.

Etterhvert åpner det også mer opp, og du kommer til et flott utsiktspunkt. Her er det mulig å ta seg en liten rast og nyte utsikten.

Jeg stoppet og tok ett par kjappe bilder før jeg fortsatte videre mot toppen. Det blir litt tettere skog igjen, smalere men fortsatt god sti. Stien går litt ned rett etter utsiktspunket, før den igjen går oppover og ender på en grusvei som fører deg siste stykket til toppen. På toppen er det bygget et ganske høyt utsiktstårn, med flott skue over Holmestrandsfjorden og over til Østfold. Man kan visstnok se helt til Gaustatoppen. Jeg skrev meg inn i turboka som du finner i toppen av tårnet.

Det er satt opp rastebord og benker på toppen, jeg fant meg derimot en stein i sola med utsikt over fjorden. Hadde med meg hjemmebakt bananbrød og selvfølgelig kaffe. Jeg er tross alt gift med en «kaffekjerring», og det er Frank sine ord, man går ikke på tur uten kaffe. Eller hva Frank? Den fancy koppen er også Frank sin, fra tiden da han jobbet i Politiet.

Etter en god pause i høstsola tuslet jeg nedover til bilen igjen. Fikk gjort noen pullups i et tre på veien…. så da ble det både cardio og styrke på turen. Totalt er turen cirka 9km t/r.

På turen ned møtte jeg flere som var på vei mot toppen, og jeg ble enig med meg selv om å bli flinkere til å bruke turmulighetene i nærmiljøet når jeg har mulighet. Det må ikke alltid være en topptur på 2000 meter, noenganger er det deilig med en skogstur til en fin liten topp 404 moh. Hvittingen, jeg kommer garantert tilbake ❤

God søndag!

Gråskarvet 1731 moh

Som flere topper i dette området, kan Gråskarvet nås fra flere kanter. Frank og jeg har tidligere gått til nabotoppen Jørungilknappen 1710moh da startet vi fra Smådalsfjella. Du finner turbeskrivelse her. Denne gangen ville vi prøve oss på Gråskarvet, men med utgangspunkt fra Kvithaugen, som er på motsatt side. Du kjører først opp til Syndinstøga, følg deretter skilting til Strø/Kvitehaugen. Vi parkerte i veikanten rett før en klynge med flere støler. Vi gikk forbi stølene på høyre side, og kom rett inn på stien. Det er ikke en merket tur, men god sti det meste av turen. Går du fra Kvithaugen får du en lengere og ikke minst brattere tur enn om du starter på andre siden ved Smådalsfjella.

Stien fører deg raskt inn i bjørkeskog, som var farget i gult og oransje. Fantastiske høstfarger. Her går også både kuer og sauer fritt, så se opp for noen store kuruker på stien 😉

Frank måtte selvfølgelig finne på noen spillopper i trærne, men tok også noen fantastisk flotte bilder av bjørka i all sin prakt.

Etterhvert tar bjørkeskogen slutt og stien slynger seg oppover i terrenget mot snaufjellet, og forbi nydelige fossefall.

Etterhvert tar stien slutt, men vardingen oppover i steinura var veldig bra. Det er vardet både opp til Jørungilknappen og til Gråskarvet fra denne siden. Vi fulgte vardingen mot Gråskarvet.

Tiltross for mye vind i fjellet denne dagen, gikk vi i le stort sett hele turen, da vinden kom fra andre siden av fjellet. Oppe på toppen var vi derimot absolutt ikke i le, det blåste godt med litt snø i lufta. Sikten var derimot upåklagelig. Vi tok noen kjappe bilder på toppen, før vi gikk litt i le litt lenger ned i steinura og tok lunsj.

Totalt er turen cirka 14 km t/r og cirka 1000 høydemeter. Det er også mulig å fortsette fra Gråskarvet og over til Jørungilknappen. Vi gjorde ikke det på vår tur, men kanskje neste gang, denne turen skal vi absolutt gå igjen.

Vang i Valdres, her tror jeg det er turmuligheter for et helt liv og ennå litt til.

God søndag!

Gilafjellet 1582 moh

Vinteren kom tidlig iår i Jotunheimen, over 1700 meter lavet snøen ned forrige uke. Det gjorde at våre planlagte 2000 metere for høstferien måtte settes på vent til neste sommer. Vi fikk allikevel mange fine turer, jeg tenkte å dele dem med dere her på bloggen, en av dem var til Gilafjell 1582moh. Denne toppen kan du nå med ulike startpunkter. Vi kjørte stølsvegen fra Vang og opp mot Helin. Ved første «veikryss» tar du til venstre, kjør cirka 400m videre før du parkerer. Det står skilt og hvite merker som fører til Gilafjellet.

Stien er merket og starter i nydelig tett bjørkeskog. Videre går turen oppover til du når snaufjellet. Her hadde høstfargene virkelig tatt tak. Regn og sol om hverandre gjorde at regnbuen kom frem på himmelen.

Etterhvert tar du av fra stien og følger v-merkingen videre oppover fjellsidene mot sør. Oppe på 1460 moh slutter vardingen/merkingen. Turen videre går over slake vidder, nesten som grassletter, fantastisk terreng å gå i. Toppen ser du i det fjerne, den store varden er ikke til å ta feil av.

Etterhvert tar grasslettene slutt, og turen opp mot toppen går i stein og ur, men ura er lettgått. Utsikten fra toppen er fantastisk, vi så helt til både Uranostind og Falketind, mens resten av 2000 meters toppene lå gjemt i tåka.

Frank og jeg brukte cirka 2 timer til toppen i rolig tempo og med utallige stopp for å ta av og på regntøy, og BARA tøy 😉 Turen er rett i underkant av 12 kilometer t/r og cirka 700 høydemeter.

Tighsten på bildet er endelig tilbake på lager, bruker du rabattkoden heidi15, får du 15 % rabatt.

//Sponset innhold//

Ha en fin torsdag!

En annerledes «topptur»

Det blåser kuling i fjellet idag, men ut på tur måtte vi. På hytta har vi en turbok som lå igjen fra de forrige eierene, Vang i Valdres. Her er det mange fine turer både høyt og lavt i terrenget. Vinden gjorde idag at vi måtte velge en litt alternativ tur. Valget falt på Leirhol, opp til Leirholshøgde, Knappen og ned igjen til Sparstadodden.

Du parkerer ved Fv. 293, det står skilt til Leirholshøgde, parker ved grustaket 200m lenger vest. Når du ser oppover fjellsiden kan du lure på hvordan det er mulig å komme opp…. men det er fremkommelig og med fantastisk utsikt. Det er bratt, ja noen partiet må vi faktisk ta hendene til hjelp, men skal «Tindvikene» på tur så innebærer det ofte noen høydemeter;)

Stien oppover ble brukt av budeiene som «sprang» opp på kvelden til stølene, melka kyr, overnatta på stølen og sprang ned igjen dagen etter før en full arbeidsdag ventet på gården. De må ha vært i sykt god form! Hele veien oppover til toppen, finner du ulike kulturminner som er merket.

På toppen valgte vi å følge merket sti videre til Knappen (1006 moh). Det blåste mildt sagt friskt på snaufjellet, magisk utsikt over vårt vakre Vang og Vangsmjøsa. Har du tid til Badstu, finner du også det på toppen av stien.

Etter en liten vandring på fjellet går stien nedover igjen, i le for den verste vinden, også her er det flere kulturminner på veien. Nesten nede kommer vi til «bordet hass Knut», hvor vi tar rast nummer to med norske pærer og kaffe. Et nydelig utsiktspunkt i le for vinden.

Etter rasten går det siste stykket ned til veien, nedturen er mindre bratt enn oppturen. Siste stykket går vi langs Fv.293 tilbake til bilen ved grustaket. Vang imponerer stadig, det mangler iallefall ikke på turmuligheter.

God onsdag!