You raise me up, so I can stand on mountains!

When I am down and, oh my soul, so weary
When troubles come and my heart burdened be
Then, I am still and wait here in the silence
Until you come and sit awhile with me

You raise me up, so I can stand on mountains
You raise me up, to walk on stormy seas
I am strong, when I am on your shoulders
You raise me up… To more than I can be

-Josh Groban

2006, vår første fjelltur sammen til Beitostølen og litt senere til Haukeli.

Siden den gang har det blitt utallige fjellturer, både vinter, vår, sommer og høst.

2007

2008

2009

2010

2011 blant annet tur til Indonesia, og Gili øyene.

Mange reiser til varme eksotiske strøk; Indonesia, Singapore, Thailand, Maldivene, bilferier i Europa, storbyweekend i New York, London osv….

 

Men vi returnerer hvert eneste år til fjellet….

2012

2013

2014

2015 – året da vi endelig kjøper vår egen hytte, i vårt paradis, Vang i Valdres.

2016

2017

2018

2019

You raise me up, so I can stand on mountains
You raise me up, to walk on stormy seas
I am strong, when I am on your shoulders
You raise me up… To more than I can be

Gratulerer med 10 års bryllupsdag min elskede, jeg gleder meg til alle nye opplevelser vi skal dele i årene fremover. Jeg elsker deg høyere enn himmelen ❤

Reklamer

Ja, vi elsker dette landet!

For en nasjonaldag vi har hatt, Frank og jeg har hatt vår beste 17 mai noensinne, i fjellene vi elsker over alt på jord. Det er nesten så man ikke tror det er mulig å få en så flott dag.

Vi hadde håpet å komme oss ut på sesongens siste randoneetur, og vi fikk ønsket oppfylt. 17 mai våknet vi til sol fra skyfri himmel i vakre Valdres. Rett etter frokost pakket vi sekkene og kjørte mot Valdresflya, fjellene lå badet i sol. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh. Sist vi gikk til denne toppen, startet vi fra Maurvangen camping. Nå var det derimot bart rundt campingen, så vi parkerte lenger opp, på kommunegrensa mellom Øystre Slidre og Vågå. Her er det flere lommer man kan parkere bilen. Du går da opp fra andre siden av Heimdalshøe, ikke samme siden som når du kommer fra Maurvangen.

Vi spente på oss utstyret ved bilen og satte kursen oppover fjellsidene med norske flagg i sekkene. Solen varmet godt, og ganske kort tid etter start var det bare å bytte ut genser med t-skjorte. Buksene ble rullet opp til knærne. Det var som å gå i et postkort, ikke et menneske, det eneste som manglet var korpsmusikken. Min bestefar, Beppe, spilte mange år i korps å lærte meg og elske korpsmusikk. Jeg er en av dem som alltid gråter når jeg hører korps. Så da Frank fant frem Forsvarets Stabsmusikkkorps på Spotify og Ja, vi elsker dette landet runget ut fra mobilen, da ble det for mye for meg, tårene trillet. Er det mulig å være så heldige. Tenk å få bo i et så vakkert land, med magisk vakker natur. Jeg er uendelig takknemlig.

Etterhvert nærmet vi oss toppen, ifølge pulsklokkene våre er turen omtrent like lang som når du går fra Maurvangen, 6 km til toppen, noen høydemeter mindre, totalt cirka 700.  Det var bra med snø hele veien opp til toppunktet på 1843 moh.

Etter obligatoriske bilder på toppen ved varden, rant vi ned noen meter til den perfekte lunsjutsikten. Jeg hadde pakket med kjole i sekken, hva gjøre man ikke for å få et bra bilde. Skisokker, randoostøvler og norske flagg – perfekt kombo. Selv NRK syntes dette var kult, og delte bildet til Frank på sin offisielle instagramkonto.

Da fotoshooten var over, ble det lunsj. Brødskiver med brunost, kaffe, lefser og en iskald øl, det var vanskelig å bryte opp. Utsikten fra toppen av Heimdalshøe er fantastisk på dager som dette, med 2000-metere på rekke og rad.

Etter en god time i sola pakket vi sammen og spente på oss utstyret. Snøen hadde blitt mye mykere, og nedkjøring gikk selv for Heidi litt vel sakte. Uansett ble det en magisk flott tur.

På vei tilbake over Valdresflya ble det mer Forsvarets Stabsmusikkorps, Norge i rødt, hvitt og blått og min favoritt; Vi ere en nasjon, vi med. Snødekte fjell badet i sol og masse mennesker med norske flagg på skitur i løypene på Valdresflya, det blir vel ikke mer nasjonalromantisk enn det.

Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.

Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.

-Henrik Wergeland

God søndag ❤

 

Vang i Valdres – I love you even more!

Årets påske har vært magisk, skulle ønske den aldri tok slutt. Det ble ikke mye langrenn og fjellski, både Frank og jeg er blitt hekta på randonee. Frank elsker både opp- og nedturen. Jeg elsker oppturen, nyter og glemmer helt at jeg faktisk skal ned igjen. På nedturen føler jeg meg litt som Bridget Jones, men øvelse gjør mester sies det.

Det ble fire toppturer og en tur på langrenn. Første toppturen gikk til Skørsnøse, her ble det litt for bratt og isete for min del, jeg valgte derfor å stå igjen 3-400 m fra toppen. Frank gikk siste delen av turen mens jeg koste meg i sola med bolle og kaffe.

Dag 2 ville jeg ut på topptur igjen! Frank var litt bekymret for om jeg hadde mistet lysten etter den isete nedfarten fra Skørsnøse, men neida – jeg gir ikke opp så lett. Vi la derfor ut på tur til Heimdalshøe 1843 moh, den turen kan du lese om her.

Langfredag tok vi frem langrennsskiene og tok turen rundt Nordre Syndin, magisk vakkert og nesten for varmt. Skulle definitivt hatt t-skjorte og ikke ulltrøye. For Frank ødela store gnagsår på begge hælene noe av turopplevelsen, men det hjalp med kebabgryte fra Real Turmat og en kald øl til lunsj!

Lørdag la vi ut på ny topptur, etter tips vi fikk fra Christin og Bjørn. Jeg møtte disse herlige menneskene på en fjelltur ifjor sommer sammen med min bror og nevø. Vi møtte dem igjen nå i påsken og fikk masse supre randoneetips, det aller beste, turene går i områdene rett bak hytta. Frank var usikker på om det ble flere skiturer på han i påska, da gnagsårene var enda verre etter langrennsturen. Men han fikk stukket hull på blemmene, og teipet godt opp igjen. I tillegg varmetilpasset han randoneestøvelen sin, slik at den satt tettere og bedre på foten. Vondt var det uansett, men skigleden trumfet.

Lørdag startet vi turen rett på oppsiden av Slettefjellbommen. Veien over fjellet er fremdeles vinterstengt grunnet snø og is, og selv om det var stedvis bart – måtte vi sette igjen bilen like ovenfor bommen. Vi gikk delvis på ski og delvis på beina (lite snø) opp til der veien svinger inn mot Herredalen. Her gikk vi av bilveien og skrådde oppover fjellsidene mot Belgjinøse 1600 moh.

Oppe i fjellsidene begynte det etter hvert å blåse endel. Så møtte vi jammen på Christin, som tipset oss om en ferdig utgravd «sofa» i le for vinden. Så vi gikk på videre og fant det perfekte lunsjstedet.

Etter en god rast gikk vi videre mot Belgjinøse, men det blåste opp enda mer. Vi fikk vinden rett i trynet, og jeg med astma fikk problemer med å puste. Vi fant le bak en stein da var vi på cirka 1450-1500 moh, og hadde 2-300 meter igjen til toppen av Belgjinøse. Neste gang skal vi gå helt opp, og videre inn til Blåeberget. Helt magisk vakkert innover her på vinteren. Rått å se landskapet vi har trasket så mye i til fots, dekket av snø. Naturen blir liksom ennå mektigere. I delvis le for vinden fikk vi tatt av feller og gjort oss klare for nedkjøring. De første partiene var litt utfordrende med skavler og «hyllepartier», men lenger nede ventet et heng med fin snø. Frank dro på ned henget og fikk noen fine svinger, og ventet på meg i bunn. Siste delen ned til veien derfra var en real lyng-labyrint, hvor vi måtte sikte oss inn på de få partiene med snø mellom lyngen. Det er mindre snø enn normalt i høyfjellet i år, så vi krysser fingrene for mer snø neste år!

Går du turen fra Slettefjellbommen og helt opp til Belgjinøse er det cirka 10 km t/r og 900 høydemeter.

Siste stykket ned til bilen var det helt bart på veien, men magisk lys på himmelen over de vakre fjellene i Vang.

Søndag startet vi turen med samme utgangspunkt som lørdagen, Slettefjellbommen. Målet for dagen var Hensfjellet. Denne turen kan du også gå fra Hensåsen, men grunnet lite snø i området gikk vi fra Slettefjellbommen. Turen starter i lett bjørkeskog, og vi fant fine snøpartier oppover mot toppen. Snøen var også mye bedre på denne siden, mer myk «påskeslush» og enklere for meg som nybegynner når vi skulle ta fatt på nedturen. Det ble mer sammenhengende skikjøring på denne nedturen enn dagen før, og Frank var i ekstase etter flere heng med det han beskrev som «perfekt påskeslush».

Denne turen hadde også veldig åpne fjellsider hvor man i stor grad kan velge linjer ned selv, etter hvilken vanskelighetsgrad man ønsker seg. Frank gleder seg allerede til å kjøre ned her igjen på dager med puddersnø, det gjør forøvrig jeg også, med litt mer erfaring skal det nok bli bra.

Frank forsøkte å vise meg hvordan jeg kunne sette opp perfekte svinger, men det er ikke alltid eleven hører så godt etter, er så mye å tenke på, hofta inn, eller var det ut osv. Jeg må uansett mer i bakken neste vinter for å få mer erfaring til nedturene. Jeg vil helst se ut som Kari Traa, ikke Bridget Jones.

På toppen av Hensfjellet hadde vi magisk utsikt til Mjellknapp, Vennis, Grindane og alle de vakre toppene i Vang. Det er muligheter for å gå videre innover til både Mjellknapp og andre topper i området. Vi har funnet et eldorado av randoneemuligheter rett bak hytta, jeg gleder meg allerede til neste topptur, forhåpentligvis blir det muligheter også i mai.

Etter tidenes påskeferie med nesten 3000!! høydemeter på ski er jeg ennå mer forelsket i Vang. Er det rart vi har lyst til å bo på denne vakre plassen en gang i fremtiden ?

God 2.påskedag ❤

Opptur på topptur til Heimdalshøe 1843 moh

//Inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Jeg er høy på livet, naturen og litt meg selv! Gårsdagen tar jeg gjerne i reprise, sol fra skyfri himmel, blikkstille, 2000 metere på rekke og rad, sikten var magisk.

Frank og jeg kjørte over Valdresflya og parkerte på Maurvangen camping, de snille driverne av stedet sa det ikke var noe problem å stå parkert hos dem. Rett bak campingen fikk vi på oss randonee utstyret og trasket oppover i bjørkeskogen. Etter 100 meter var det av med både lue, jakke og hals. Armene ble brettet opp på bambull-genserne fra Tufte Wear, svetten rant nedover i panna, så varmt var det. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh.

Dagen i forveien gikk vi til Skørsnøse 1453 moh, der stoppet jeg 500 meter før toppen, synes det var for bratt. Jeg hadde en magefølelse på at Heimdalsøe var bedre tur for meg. Turen er mer enn dobbelt så langt som Skørsnøse, men så er ikke høydemeter oppover problemet for min del. Det er nedturen, og mangel på erfaring fra nedkjøring på ski. To dager i alpinbakkene på Tyin/Filefjell skisenter har ikke gjort meg til noen rå alpinkjører, men øvelse gjør mester – og jeg må nok investere mer tid i løypene neste vinter for å bli  mer trygg i nedkjøringene.

Ute av bjørkeskogen åpner fjellene seg, badet i sol, Heimdalshøe ser vi foran oss og ruta mot toppen gir seg litt selv. Ruta som er beskrevet i boka «Trygge Toppturer», går opp på «baksiden», vi valgte å gå opp mer rett frem og opp i skaret mellom Heimdalshøe og topp 1732 moh. Vel oppe på «platået» skrådde vi oppover til venstre mot toppen av Heimdalshøe 1843 moh. Det var da jeg forsto at jeg kom til å nå dagens mål, og da vi sto på toppen badet i sol, etter 850 høydemeter på randonee utstyr, var jeg sykt stolt av meg selv. Klokka var blitt nesten halv tre, vi tok oss god tid på veien opp, det ble mye bilder og stopp for bare å nyte.  Totalt brukte vi tre timer til toppen. Pulsklokkene var litt uenig om hvor langt vi hadde gått, min sa 6 km, Frank sin sa 6,7 km.

Det er sjelden man opplever så god sikt i fjellet, vi så Glittertind, Besshøe, Surtninssuemassivet, Store Knutsholdstind, Høgdebrotet, Tjønnholstind, Rasletind, Kalvehøgdene osv osv. Det var bare helt magisk. Vi tok av fellene og brukte god tid på å nyte utsikten, før vi sklei ned noen få meter til et perfekt lunsjsted med rå utsikt over tinderekkene. Her ble det kaffe, brødskiver og hjemmebakte boller med vaniljekrem før vi noe motvillig pakket ned sekkene og forberedte oss på nedkjøringen. På slike dager vil man ikke hjem, man får bare lyst til å sitte ute i fjellheimen.

Frank kjørte først og stoppet innimellom for å la meg ta han igjen, det gikk noe saktere med meg nedover fjellsidene for å si det sånn, men for en mestringsfølelse! Vi tok sammen veien ned, som vi kom opp. Det var hardt og stedvis isete underlag med mye skavler, men allikevel fikk jeg satt opp noen svinger. Jeg gikk på trynet noen ganger også, men det var bare gøy. Litt lenger ned var det noe mer slush, og litt lettere å kjøre for en newbie på randonee. Uansett vil jeg si at dette er en super nybegynnertur, i alle fall om du ikke synes det blir for langt å gå i starten.

Nedkjøringen er slak, selv de bratteste partiene var helt innafor. Hele turen går i skredsikkert terreng og har helning under 30 grader. Siste partiet gjennom skogen var artig, og jeg traff ingen trær 😉 Vel nede var jeg et stort smil og skravla gikk i ett, syyyyyykt høy på livet. Liten tvil, jeg er hekta. Topptur på ski er vanvittig bra trening, jeg forbrant nærmere 2000 kcal på gårsdagens tur og selv om jeg er vant til tunge løft gjennom styrketreningen, så kjenner jeg godt i beina i dag at jeg har vært på tur. Love it!

Ha en herlig ny påskedag ❤

Skrimtoppen!

//Sponset innhold//

Long time, no blogging 😉 Bloggen har ligget stille en stund, har liksom ikke funnet tid, men idag har jeg vært på tur igjen alene og det er verdt et innlegg. Planen var egentlig en løpetur i Botnemarka, men med nydelig vintervær fikk jeg lyst til å dra på tur isteden. Hvor kan man få litt fjellfølelse i nærheten av Holmestrand? Valget falt på Skrim. Jeg har ikke vært der på mange år, sikkert 7-8 år siden Frank og jeg var der på en langrennstur. Etter noen kjappe googlesøk og litt scrolling på Instagram fant jeg ut at det fortsatt var mulig å gå til fots, valget falt på Skrimtoppen 859 moh.

Nydelig lys på himmelen idag morges.

Siden jeg ikke er kjent og heller ikke hadde kart over området, fulgte jeg en utrolig god turbeskrivelse jeg fant på nettmagasinet 3600.no. Ble bare en bomtur før jeg fant parkeringen, det var ikke beskrivelsen sin skyld, det var nok sjåføren sin skyld;) I artikkelen er det beskrevet tre ulike alternativer til toppen, og jeg valgte alternativ C. 

Det var god merking på parkeringen, og det første stykket var det lett å finne frem. Det skumleste var nok denne hengebrua som var helt skjev og knirket godt da jeg gikk over… men den holdt heldigvis.

Da jeg kom til Grønli som er beskrevet i artikkelen, skulle jeg finne skilt ved nordenden av seterstulen mot Skrimtoppen. Nordenden….. hvilken vei er det, ikke min sterkeste side, heldigvis har jeg kompass på mobilen, men når du kommer opp på traktorveien og ser Grønliseteren, ta til venstre, ikke oppover til høyre på traktorveien. Ganske riktig som beskrevet, i nordenden av seterstulen sto det skilt videre til Skrimtoppen. Turen er blåmerket, og tiltross for snø på stien var merkingen grei å se.

Det er bratt oppover, overraskende bratt, nesten Jotunheimen bratt faktisk;) Så bratt at jeg måtte ta av meg bamulljakka mi, og lua. Jeg er heller ikke noen frysepinne, jeg blir fort varm. Uansett, etter en bratt, og noe isete oppstigning, kommer du til ei myr, her gikk jeg feil. Så jeg tok opp turbeskrivelsen og ganske riktig, der sto det; «her er det lett å ta feil, hold til høyre over myra». Snudde og gikk de 50 meterne jeg hadde gått feil, tilbake til myra og fant stien til toppen.

Vel oppe hadde jeg makaløs utsikt, tok frem polarbrød med brunost, kaffe og sjokolade. Ingen tur uten sjokkis.

Ned igjen gikk turen greit, følte jeg slang meg fra tre til tre, for ja, det var glatt. Holdt meg litt på utsiden av stien i de bratteste partiene, der var det ikke så isete. Jammen fant jeg veien både opp og ned, kanskje mest til min egen store overraskelse 😉

Hele turen holdt jeg meg varm og god (nesten litt for varm mot toppen) med Bambull® plagg fra Tufte Wear. Denne helgen kjører de 25-70% på hele butikken, siste sjanse nå ikveld Jeg har forelsket meg i Bambull® plaggene, supermyke, varme og ikke minst produsert på den mest miljøvennlige måten Tufte Wear kjenner til.

Jakken jeg har på meg finner du her.

Tufte Women TrekNeck finner du her. Kanskje det smarteste plagget jeg har hatt, jeg elsker at den har en hals som kan dras over hodet og da fungerer som hette, dersom du blir for varm.

Olaf Tufte var også meget fornøyd med valget mitt av turtøy 🙂

Nå blir det avslapning resten av kvelden, før Frank kommer hjem fra Norgescup i Stavanger ❤

God søndag!

Tufte: Det er alltid mulig å bli bedre!

Forrige uke fikk Frank og jeg beskjed om at vi var plukket ut som ambassadører for Tufte Wear. Det var utrolig moro å bli plukket ut i en så stor haug med søkere. Tufte Wear ble grunnlagt av Olaf Tufte; den doble olympiske mesteren, bonden, brannmannen fra Vestfold. Han er en av Franks største forbilder, og mantraet til Olaf og Tufte Wear; «Det er alltid mulig å bli bedre», har sannsynligvis gått igjennom hodet til Frank tusenvis av ganger på trening.

Tufte Wear er ikke bare norsk, men er altså grunnlagt av en av Norges råeste idrettsutøver gjennom alle tider, som på toppen av det hele er fra vårt hjemfylke Vestfold – det er ganske så kult! Tufte Wear har et stort fokus på å produsere sine produkter på den mest miljøvennlige måten de kjenner til. Flere av plaggene inneholder bambus. Bambus vokser fort, behøver ingen ekstra  vanning foruten regnvann, heller ingen kjemikalier eller sprøytemidler. I tillegg er bambusviskose allergivennlig. Du kan lese mer om bambus på hjemmesiden til Tufte Wear her. Med denne bakgrunnen, er Tufte Wear et klesmerke vi med hånden på hjertet kan si vi er stolte å være ambassadører for.

Fredag kom vår første pakke med klær fra Tufte Wear i posten, det var litt som julaften hos Tindvikene. De fleste har vel fått med seg at vi er over gjennomsnittet glad i fjellturer, året rundt. I velkomstpakken var det sokker, undertøy, t-skjorter, bambull stilongs og genser, hettegenser, luer og Tufte Unisex Bambull® Blend jakke/genser. Alle plaggene er supermyke, klør ikke og har en utrolig fin passform. Flere av plaggene er dessuten supre til hverdagsaktiviteter av ulike slag, enten på vei til trening eller for avslapning hjemme i sofaen.

Frank og jeg gleder oss allerede til å bruke plaggene på tur, vi hører nemlig rykter om skiføre i nærheten av hytta.

God søndag!

//Sponset innhold/reklame//

 

Skibergfjell og Vestfjellet!

Ut på tur igjen! Idag har jeg hatt med meg mine spreke foreldre til Holmestrand og Vestfoldt høyeste topp, Vestfjellet/Skibergfjell. Mamma og pappa har gått alle 10-topperne i Grenland opptil flere ganger og er med Frank og meg på fjellturer og langrennsturer i Valdres. Det er ingen tvil om at turgleden kommer fra mamma og pappa. Helt fra jeg var liten jente har de tatt meg med på tur, og jeg har alltid elsket deg. Derfor var det på tide at jeg fikk vist frem litt av Vestfold også.

Det har vært diskutert hva som er Vestfolds høyeste topp, Skibergfjell eller Vestfjellet? Vestfjellet er nå målt til å være den høyeste av de to. Etter sammenslåingen med Hof, er det også Holmestrands høyeste topp.

Parkeringsplassen som er utgangspunktet for turen til Vestfjellet og Skibergfjell tar ca. 30 min. fra Holmestrand. Kjør i retning Eidsfoss/Hof. Ta av fra Eidsfossveien, inn en skogsvei ved navn Brekkeveien. Du kommer til en bom, betaler kr 80 med kort og kjører videre til parkeringen.

Turen går på fin sti, og er godt merket. Første stopp er Vestfjellet (634 moh). Fjellet som har blitt forbigått i målinger i årevis – og som altså er Vestfolds høyeste fjell. Det sies også å ha det vakreste utsiktspunktet.

Deretter gikk vi ned igjen fra utsiktspunktet og videre til Skibergfjell 632 moh. Her ble det lunsj med ferske kanelboller som Frank hadde bakt før turen gikk ned igjen.

Utrolig flott tur på en søndag!