Stølsmaradalen

Hvis du tror Frank og jeg blir lei av bakevarer fra Tya og Vettisfossen som stuper ned i Utladalen, så tar du feil. Når Frank synes vi har vært litt mange ganger innover til Vettisfossen, eller dronninga som jeg kaller henne, så lokker jeg bare med et lite stopp innom Tya bakeri.

Vettisfossen må sees fra alle kanter, vi har sett fossen både ovenfra og nedenfra men ikke fra andre siden av dalen. Lørdag 5. juni trasket vi derfor i vei igjen innover fra Hjelle til Vetti Gard. Denne gangen var sekkene pakket tyngre, med mye god mat og drikke, soveposer og varme klær.

Fra Vetti Gard fortsatte vi et lite stykke på stien som skal ta deg inn for å se Vettisfossen nedenfra, men før du kommer inn til fossen tar du av fra stien, over ei elegant hengebru og oppover Brendeteigen.

Her går det BRATT oppover og med tunge overnattingssekker så kjentes det godt i lår og rumpemusklene. Det varierer mellom steinur, grus/jord og svaberglignende underlag. Når du lurer på hvorfor du svetter deg oppover, hører du bruset fra dronninga, snur deg rundt og der stuper hun 275m i fritt fall ned fra Vettismorki. Det er magisk.

På cirka 850 moh endrer underlaget seg, det blir mer myrete terreng og flater ut. Deretter går det litt nedover igjen og du skimter DNT-hytta Stølsmaradalen som ligger idyllisk til ved vakre Stølsmaradøla som krysses på bro. Her dukker noen av Hurrunganes mektige tinder opp.

DNT åpnet for booking av hytta denne helgen. Hytta har kun 7 sengeplasser og er ubetjent. Frank og jeg hadde hele plassen for oss selv. Det ble et iskaldt forfriskende bad i elva før vi pakket ut.

Vi koste oss med bakevarer fra Tya, laget middag med geitepølser fra Vang, drakk rødvin, spilte yatzy, spiste potetgull og skravlet. Det er ikke mobildekning her, noe som var helt perfekt.

Etter en god natts søvn, våknet vi til en ny fin dag. Frokost ute med medbrakt hjemmebakt brød før vi pakket sammen.

Vi gikk oppover samme stien som vi kom dagen i forveien, men istedenfor å gå ned igjen Brendeteigen, som absolutt ikke fristet med tunge sekker, gikk vi retning Avdalen. Stien er virkelig elegant lagt i terrenget. Storebekken var blitt mer en foss enn bekk, men vi festet skoene på ryggsekken og vadet over.

Stien går litt opp og ned i nydelig terreng. De andre bekkene bortover var det ikke noe problem å krysse. Etterhvert starter nedstigningen til Avdalen Gård og det blir tettere og tettere skog, som gir deg tropiske vibber.

Fra Avdalen Gård og ned igjen til Hjelle hører du bruset fra vakre Avdalsfossen som ofte byr på en forfriskende gratis dusj.

Hjelle, Vetti Gard til Stølsmaradalen via Brendeteigen er cirka 11-12 km og rett i overkant av 1000 høydemeter. Stølsmaradalen tilbake til Hjelle via Avdalen er også cirka 11-12 km og i overkant av 1000 fallmeter og 300 høydemeter opp. En fantastisk flott tur som byr på fosser, tropisk skog, hvitkledde 2000 metere og GOD trening for rumpe og lårmuskulatur. Anbefales!

❤️❤️

Endelig heime!

Det har allerede gått to måneder siden vi flyttet til Vang og ble Vangsgjeldinger. Tiden har gått utrolig fort. Etter 5 uker på hytta overtok vi nytt hus 2 mai på solsiden i Vang, med magisk utsikt til fjellene og kort vei til våre nærmeste venner.

Vi har ikke angret ett sekund på at vi fulgte drømmen og flyttet. Nå har vi lekegrinda rett på utsiden av huset, med uendelige muligheter for randonee, langrenn, fjellski, fotturer og mye annen moro.

En times kjøretur og vi er på Vestlandet, i en av våre to favorittsteder Lærdal og Øvre Årdal med stupbratte fjell og fjorder. To timer og vi er midt i hjertet av Hurrungane med alpine fjelltopper langt over 2000 meter. Ønsker vi ikke kjøre langt, kan vi ta på skia eller fjellstøvlene å gå rett ut husdøra og opp i de vakre Vangsfjellene, som forøvrig også har flere topper over 2000 meter.

Vang tar pusten fra oss hver eneste dag, om tåka ligger tett nedover fjellsidene eller om sola skinner på hvitkledde topper. Jeg må klype meg selv i armen, er vi virkelig så heldige at vi bor her. Da vi 17 mai sto 5 minutters gange fra vårt nye hus, sola skinte over fjellene og korpset spilte «Ja, vi elsker», da toppet det seg for Tindvikene, tror ikke det kan bli mer nasjonalromantisk.

Våg å følge drømmene ❤

Vi flytter til Vang!

Endelig går drømmen i oppfyllelse, 1 april 2021 flytter vi til Vang. De fleste som kjenner oss vet at dette er noe vi har jobbet mot en stund. Det er utrolig spennende og litt skummelt, men nå hopper vi i det og følger drømmen. Vang i Valdres får to nye Vangsgjeldinger med hjerter som banker for Valdres.

Jeg har sagt opp jobben etter over 20 år i samme firma, en fantastisk arbeidsplass med herlige mennesker. Det tøffeste med flyttingen blir faktisk å forlate arbeidsplassen min. Heldigvis vet jeg at jeg kommer til å holde kontakten med mange av mine fine kollegaer, avdelingen planlegger allerede tur til Vang når vi kommer oss igjennom korona.

I april starter jeg i ny jobb i en helt ny bransje. Det blir utfordrende, spennende, lærerikt og utrolig morsomt. Jeg er helt sikker på at dette blir en fantastisk bra arbeidsplass med nye flotte kollegaer som definitivt har et hjerte som banker for Valdres.

Etter 150 døgn på hytta i 2020, gleder vi oss til å ha tilgang til fjellene, naturen og ikke minst menneskene i Vang i hverdagen. Ser frem til at søndagen ikke blir en «reisedag» men en dag vi kan tilbringe ute for å hente ny energi til arbeidsuka, slenge teltet i bilen eller på ryggen og dra på helgetur til Hurrungane, Vestlandet eller fjellene bak huset. Vi får skiløyper og favorittfjellene rett på utsiden av døra. Drømmetomta står på solsiden i Vang med magisk utsikt mot Vangsmjøsa og fjellene. Jeg må klype meg selv i armen for å kjenne at dette virkelig nå har falt på plass.

Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud
der byder i høyden å vandre!
Mitt lavlandsliv har jeg levet ud;
her oppe på vidden er frihet og Gud
– Henrik Ibsen

 

Annerledes-året 2020!

Annerledes-året 2020. Det har vært et tøft år for mange iforhold til jobb og ensomhet. Jeg føler meg uendelig takknemlig. Takknemlig for at jeg elsker å tilbringe tid ute, sammen med andre eller alene, for at både Frank og jeg har trygge jobber.

Når man ikke kan møtes inne, så kan man heldigvis møtes ute. Det har blitt mange fine turer både med venninner, mamma og pappa, sammen med Frank og alene. Det fine er at mange har fått øynene opp for det vakre landet vi bor i. Ikke alle planlegger bilferie i Norge med Naf-boka slik som meg, men har tatt google-maps i bruk, uansett gøy at flere tenker at de også i fremtiden vil feriere mer i eget land.

Her er min korte oppsummering av annerledes-året 2020.

Jan/Feb
Før bekymring. Vi hørte om viruset i Kina, men tenkte ikke tanken på at det kunne komme til Norge. Masse fine skiturer, jeg feiret 40 års dag akkurat før Norge stengte ned.

Mars/April
Hytteforbud. Det ble mange lokalturer hjemme i Vestfold/Telemark, utforsking av nye steder vi ikke hadde vært. Jeg tilbrakte uante mengder med tid i garasjen, ikke for å skru på bil, men for å trene.

Mai
Hytteforbudet oppheves, hjemmekontoret flyttes til hytta i perioder og vi fikk masse digg vårskikjøring.

Juni/Juli
Fottursesongen kommer igang. Juni var unormalt varm og juli unormalt kald, men turer ble det og masse herlig tid i Vang. Vi ranglet med oss endel 2000-metere.

August
Masse flotte turer, blant annet årets høydepunkt Uranostind 2157 moh. Dronninga jeg har drømt om siden jeg var 8 år ble endelig virkelighet. MAGISK dag.

September/Oktober
Masse flotte fotturer, vinteren lot vente på seg.

November
Ennå mer fotturer, tror aldri vi har gått fotturer så sent tidligere.

Desember
ENDELIG! Vinteren kom til Vang og snøen lavet ned, hjemme var det mye regn og dårlig vær men som Frank bruker å si, når Heidi leser værmeldingen så er det ikke helt som alle andre. Når andre ser regn, ser jeg den ene timen det meldt litt mindre nedbør som en mulighet 🙂

Jeg sier meg fornøyd med 2020 og gleder meg til året som kommer!

Godt Nytt År ❤

 

Hjelledalsrunden!

Forrige helg tok Frank og jeg ute en feriedag, det var meldt sol fra skyfri himmel. Vi har en god del turer liggende som står på planen, kanskje ikke så overraskende? På feriedagen falt valget på Hjelledalsrunden. En tur hvor du får mange flotte opplevelser i en og samme tur.

 
Kjør til Øvre Årdal og ta av mot Utladalen/Vettisfossen. Parker på stor parkeringsplass ved Hjellefossen. Her går det sti bratt oppover på venstre side av fossen. Stien er ikke merket, men veldig lett å se. Du må ta deg noen pust i bakkene oppover å nyte den flotte utsikten mot Årdal, Avdalen gård osv.

Etterhvert kommer du til stølen Heimre Hjelledalen, her flater turen ut og du fortsetter videre til stølen Fremre Hjelledalen. Her passet det perfekt med lunsj. Stølen var gjort klar for vinteren men sola stekte godt da vi satte oss ned. Deilig.

Fra Fremre Hjelle kan du gå over mot Sletterust, men vi fortsatte rett frem forbi stølen og innover mot Øytjern. Ved Øytjern er det nytt stidele hvor vi fortsatte i retning Morkaskaret/Vettismorki på DNT merket sti. Det tok ikke lang tid før de spisse snødekte tindene i Hurrungane stakk opp rett i mot oss. Ved Morkaskaret ble det en nye rast med hjemmelagde muffins og øl, det var jo tross alt fri og fredag.

Fra Morkaskaret går turen nedover i skogsterreng, her var det engang frodig fjellfuruskog men på 50-60 tallet døde de fleste på grunn av fluorutslipp fra aluminiumsfabrikken i Årdal. Idag står de igjen som grå minner fra tida da man ikke tok disse utslippene på alvor.

Stien er merket med hele veien videre. Stien kommer etterhvert inn på ennå et stidele ved ei bru, her kan du velge å å gå rett til Vetti eller om Vettismorki og til Vettisfossen. Ved Vettismorki ligger også den det som tidligere var DNT hytta Ingjerdbu. Det er vel ikke vanskelig å gjette at vi valgte stien mot dronninga, Vettisfossen. Flott sti videre til du kommer til utsiktpunkt på toppen av Vettisfossen som stuper 275 m i fritt fall ned i vakre Utladalen. Jeg lover, du blir aldri lei av å se på denne vakre fossen.

Videre fra utsiktspunkt forsetter stien bratt ned til Vetti Gard. Fra Vetti Gard går du på grusvei gjennom Utladalen tilbake til parkeringsplassen.

Totalt er rundturen cirka 19 km og rett i overkant av 1000 høydemeter. Anbefales!

 

Bukkehåmåren og Kvassryggen!

En uke har gått siden Frank og jeg hadde «høstferie» i Vang. Ni dager i fjellheimen, topptur åtte av dagene. Vi fikk tilogmed en natt i telt ved Tindevegen i Hurrungane med to flotte toppturer. Sol fra skyfri himmel begge dagene, magisk.

Siste dagen i ferien gikk vi det som ble min 2000 meters topp nr 34 og Frank sin nr 35. Vi startet fra Vargebakkan rett før kl åtte på morningen i nydelig høstvær, mål for dagen var Kvassryggen 2071 moh. Dette er også utgangspunktet for turen til feks Knutshøe, derfor lønner det seg å være tidlig ute, da parkeringen fort blir full.


Fra Vargebakken følger du god sti og krysser Leirungsåe på bro. På andre siden av broa fulgte vi tråkk over myra og kom inn på fin sti som førte oss oppover på venstre side av Bukkehåmårbekken, godt med varder oppover.

Rett før Bukkehåmårtjønna krysset vi over, også videre oppover var det godt vardet og fin sti.

Litt morsom småklyving enkelte steder om man ønsker det, det er også flere muligheter for å kjenne på suget i magen, Gjende og Leirungsdalen ligger langt der nede. Besseggen og Knutshøe ser plutselig veldig små ut. På veien opp går du også forbi Jotunheimens svar på Trolltunga.

Fra Bukkehåmåren har du helt magisk utsikt på en go’værs dag.

Frank og jeg hadde planlagt at dagens mål skulle være Kvassryggen 2071 moh, så vi fortsatte videre fra Bukkehåmåren i lettgått steinur. Kvassryggen er absolutt ikke kvass, men skal du gå turen videre til Høgdebrotet så blir turen straks mer kvass.

På Kvassryggen ble det lunsj i sola, og vi så rett opp på den spennende veien videre til Høgdebrotet 2226 moh, som vi gikk til fra en annen kant to uker tilbake. Det lå snø oppover i fjellsidene, men vi bestemte oss for å prøve.

Første del av klyvepartiet var ikke vanskelig, men det var mer utfordrende med snø/is,vi passet ekstra godt på at takene vi hadde var gode. Tåka seig også plutselig innover og vi så ikke veldig langt foran oss. Det snur rimelig fort i fjellet.. Vi holdt først litt ut til venstre, før vi rundet ut til høyre og det ble straks ganske mye mer krevende og luftig. Vi møtte i klyvepartiet på to andre jenter, vi var alle fire litt usikre på om vi skulle gå videre. Da vi kløyv ut til høyre ble det som sagt LANGT! ned til isbreen under oss. Vi måtte rundt en liten «hammer»/stein og med snø/is var det ingen gode tak. Vi ble alle fire enige om at vi ikke tok sjansen.

Det ble retur i snø og tåke, og Frank og jeg som vanligvis liker oss på fjelltur alene synes det var veldig ok å møte på to andre denne dagen. Greit å være fire stykker som tenkte det samme.

Etterhvert som vi kom oss litt lenger ned mot Kvassryggen og Bukkehåmåren lettet været, det sluttet å snø, og sola kom etterhvert helt frem på nesten skyfri blå himmel. Skulle egentlig ikke tro at bildene er tatt på samme turen, men det er de altså.

Nede igjen ved Bukkehåmårtjønna ble det bad på meg og lunsj nummer to før vi gikk nedover mot Leirungsdalen. Istedenfor å krysse myra fulgte vi stien ned til Leirungsåe og fulgte sti oppover langs elva tilbake til broa. Krysset broa igjen og gikk siste stykket tilbake til bilen på Vargebakkan.

Totalt ble turen vår på 22 km og cirka 1400 høydemeter. Perfekt avslutning på ferien.

 

Rundtur over Høgdebrotet og Tjønnholstind!

Søndag 16 august, et døgn etter Uranostind, la Frank og jeg i vei på ennå et lite 2000-meters raid. Det så lenge ut til å bli lite topper, da astmaen min virkelig ikke spilte på lag denne dagen, men jeg er sta og seig, så det ble fire nye topper i banken.

Vi startet fra Vargebakkan rett før klokka åtte. Her er det fin parkeringsplass, men den blir fort full, da dette også er startsted for den populære turen over Knutshøe. Vi fulgte stien mot Knutshøe, deretter videre innover mot Leirungsdalen. Etterhvert krysset vi brua som er laget over Leirungsåe og rundet rundt Semelhøe (1302 moh) mot Steinflybekken. Det er et naturlig punkt å krysse Steinflybekken på (pil viser vei), men vannføringa var enormt stor, Frank og jeg fortsatte derfor videre oppover Steinflybakkan i MYE kratt. Det ble ikke mindre vannføringen, så vi tok sats og hoppet heldigvis tørrskodd over med mellomstopp på noen litt for glatte steiner. Herfra fant vi en fin lei oppover mot Steinflye.

Oppover i steinrøysa på ryggen mot Høgdebrotet kom det etterhvert spredte varder som viste vei, tettere og tettere mellom vardene jo nærmere vi kom toppen. Høgdebrotet 2226 moh har et flatt topplatå, men du kjenner virkelig suget i maget der fjellsidene stuper flere hundre meter ned i breen. Nydelig! Her ble det matpause før vi bestemte oss for å gå videre.

Fra Høgebrotet mot Steinflytind og Tjønnholstind. Turen går videre langs denne ryggen og opp til venstre for snøpartiet du ser på «enden» av ryggen.

Neste 2000 meters topp på turen var Tjønnholstinden NØ 2180 moh, dette er en liten kul på ryggen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Toppen stuper ned i vakre Steinflybreen hvor en flokk med reinsdyr lå å kjølte seg ned.

Videre gikk vi mot Steinflytinden, i enden på ryggen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ligger det en stor snøfonn (se bilde lenger opp). På denne årstiden var det mulig å gå utenom snøen, men vi har lest i andre turbeskrivelser at det kan være lurt med isøks dersom du må gå over snøen her.

Opp mot Steinflytinden blir det litt morsom klyving, og skal du opp på selv Steinflytinden 2318 moh som vi selvfølgelig måtte, så er det kilt ett par steiner inni noen sprekker som gir ett par gode tak til å dra seg siste stykket opp til selve toppen.

Deretter bar det videre mot dagens fjerde og siste 2000 meter, Tjønnholstinden 2329 moh. Vi valgte å følge en slags renne med litt enkel og morsom klyving videre, og gikk opp siste stykket mot toppen fra vest. Fy flate, her har du igjen helt magisk utsikt. Det var 20 varmegrader og strålende sol, dunjakka ble liggende i bunn av sekken på hele turen.

Ned igjen viser varder vei i naturlig lei mot enden av Steinflybreen. Videre forsvant vardene og vi fant vår egen vei ned til noen fine vann på oppsiden av Steinflybakkan. Her ble det kveldsbad og Real Turmat, magisk.

Etter mat og bad gikk vi videre ned Steinflybakkan og vadet over Steinflybekken. Vannet sto oss til knærne, men det var så varmt at det var egentlig bare deilig med våte sko det siste stykket tilbake til bilen.

GPS’en viste rett over 1500 høydemeter og 30 km. For en dag!

Uranostind 2157 moh!

For meg har Uranostind alltid vært dronninga av Tyin. Hun ligger majestetisk til og er ikke til å ta feil av. Jeg har drømt om denne dronninga en god stund. Her står jeg ved Tyin som 8 åring og skuer innover mot Uranostind. Uranostind sies å være en av de vakreste toppene i Jotunheimen med magisk utsikt.

I Vang har vi blitt kjent med fantastiske Ingebjørg, sjekk ut nettstiden hennes her. Hun har blant annet både brekurs og klatrekurs, vi har snakket om å dra på tur sammen tidligere. Vi slang oss rundt og spurte om hun ville være med, og vips var planen lagt, fredag 14 august skulle vi til topps på Uranostind.

Vi møtte Ingebjørg ved Tyinholmen rett før klokken syv på morningen og kjørte sammen inn til innerst i Koldedalen. Utstyret ble sjekket; tau, hjelmer, stegjern, isøkser osv. Rett over halvåtte la vi avgårde i strålende sol på vardet sti oppover mot Urdadalsvannet. Praten gikk lett, det var sang og latter. Ved Urdadalsvannet må du krysse over, her er det lagt ut steiner som er fine å gå på, det ligger også fine pinner her som du kan bruke til å støtte deg på når du går over elva,


Leia gir seg mer eller mindre selv, og varder viser vei nesten opp til foten på Uranosbreen. Her ble det en matbit før vi tok på oss breutstyr. Oppover breen kom dronninga nærmere og nærmere. Hun ropte på oss.

I enden av breen tok vi av oss utstyret og satte kurs oppover i stein og ur.

Tindene stakk frem på rekke og rad, til høyre for oss lå magiske Storen i det fjerne med sin særegne topp, fjellsidene stupte ned i breen.

På toppen av steinura smalner det drastisk ut mot toppunktet. 2000 meters boka har virkelig rett, dette er en SVÆRT luftig toppegg. Ingebjørg gikk med stødige skritt foran, jeg fulgte mer eller mindre på alle fire etter, på et tidspunkt satt jeg med et bein på hver side av eggen. Frank kom bakerst og gikk stødig over eggen. Ute på selve toppunktet er det ikke stor plass, men vi hadde toppen for oss selv. Ingebjørg sang med sin vakre stemme, jeg gråt litt, alle tre kjente vi på en enorm takknemlighet for å kunne være så heldige å få en så fin dag sammen.

Etter en god stund med nytelse snudde vi og gikk (krabbet for min del) tilbake igjen til mer trygg grunn. Nedover steinrøysa og tilbake i breutstyret. Veien ned igjen går samme vei som du kom opp.

Med unntak av brekrysningen, som du ikke må gjøre uten kompetanse, så er ikke selve turen luftig før du skal over selve eggen, eller spesielt krevende dersom du er fjellvant. Det er cirka 20 km t/r, 1000 høydemeter. Dersom du ikke har eller kjenner noen med brekompetanse kan du bestille guidet tur med feks Tyin Aktiv.

Jeg vet iallefall at jeg skal tilbake til dronninga av Tyin.

Rundtur Rødalen i Vang!

Frank og jeg finner stadig nye perler i Vang, rundturen fra innerst i Rødalen ble ennå en favoritt på Vanglista vår.

Kommer du sørfra kommer du til Øye ikke lenge etter Vang sentrum. Ta av fra E16 til venstre, skiltet til Rødalen. Rett etter du har svingt av betaler du 40 kr i bomavgift for å kjøre videre. Vi kjørte til vi kom helt innerst i Rødalen, forbi grinda til Steindestølen som du får på venstre side. Parker cirka 5-600 meter lenger inn rett før et gammelt stølshus.  Herfra følger du de hvite merkene oppover i frodig bjørkeskog mot Brekkastølen som det står på kartet, men ifølge lokalkjente heter det egentlig Brekkudn. Hele veien opp til stølen er det bratt, men god sti. Etterhvert ser du en stor varde som står fint til oppe i fjellsidene. Fra den store varden har du vakkert skue utover Vang og Vangsmjøsa.

Videre blir turen slakere, du kommer til Røtjern og en gammel fiskehytte. Her slutter hvitmerkingen, stien blir utydelig og noen steder helt fraværende i terrenget, her kan det ikke være mange som går. Vi gikk til enden av Røtjernet og videre retning Filefjell til vi kom til Tenlehytta.

Videre i retning mot Varhøvdflæane og Varhovdtinden går du på fin sti, gammel nedlagt DNT-sti, noen merker viser fremdeles vei.

Vi passerte Tenlefjorden og rundet rundt Varhovdtinden. Nei, utrolig nok gikk vi ikke opp på Varhovdtinden, men det skal vi gjøre en annen gang når sikten er bedre. Dette var nemlig turen da vi sannsynligvis tok av og på regntøy 10-15 ganger.

Lenger ned tar du av fra den nedlagte DNT-stien og følger stien som går på venstre side av Listølåne.

Denne stien følger du helt til du kommer ned til Steindestølen. Fra Steindestølen og tilbake til der parkeringen følger du grusveien. Totalt er rundturen cirka 16 km og rett i overkant av 700 høydemeter.

Denne turen skal vi definitivt gå igjen. Vang byr på uendelige muligheter året rundt ❤

Kalvehøgdemassivet, 8 nye 2000 metere i banken!

Tre uker i Vang gikk så altfor fort. Det var mye «vær» i høydene med snø, tåke og sterk vind, derfor ble ikke alle 2000-meterne som var planlagt gjennomført. Vi fikk allikevel 15 flotte toppturer og cirka 12 000 høydemeter i beina i løpet av ferien. En av turene ble ekstra lang med 8 stk nye 2000 metere i banken.

Vi kjørte til Valdresflya og parkerte på nyåpnede Flye 1389. Fra flya fulgte vi stien mot Rasletind et stykke, vi var tidlig ute før alle som skulle gå til Rasletind. Etterhvert tok vi av fra stien oppover Steindalen, mellom punkt 1854 moh og Øystre Rasletind 2010 moh. Det er ikke merket, men noen spredte varder her og der. Det lå fremdeles endel snø, men snøen var stort sett fin å gå på. Innimellom snøpartiene går du i stein og ur, men den er lettgått.

Videre gikk turen mot Raslet og et stort tjern som ligger 1798 moh, tjernet var som du ser delvis islagt fremdeles.

Fra tjernet skrådde vi oppover mot høyre og fulgte snøfonnene til første 2000 meter, Kalvehøgde Ø2 2088 moh. Rett før toppen tok vi dagens første lunsj, matvrak på tur, da er det viktig å fylle på så ikke blodsukkeret blir for lavt.


Etter lunsj vandret vi videre til Mugna 2159 moh. Her så vi rett ned i Leirungsbreen og hadde hele resten av det mektige Kalvehøgdemassivet til venstre for oss. Veggene stuper 5-700 meter ned mot breen.

Vi fortsatte videre til Sørvest for Mugna 2140 moh, deretter Austre Kalvehøgde 2178 moh. Fra Mugna og over til Austre Kalvehøgde står det beskrevet i bibelen Norges fjelltopper over 2000 meter som en smalere passasje mellom stupkanten mot Leirungsbrean og den østligste av Kalvehøgdbreane. Det er her jeg skjønner at høydeskrekken min har blitt mye bedre, for dette føltes absolutt ikke ut som noen smal passasje. Snøen var fin å gå på, men jeg kan se for meg at om dette partiet er isete, så kan det nok oppleves som litt ekkelt.

Fra Austre Kalvehøgde er turen videre lettgått dersom du er vant til å gå i mye stein og ur. Vi kjørte på og rasket med oss Midtre Kalvehøgde 2122 moh, Vest for midtre Kalvehøgde 2114 moh, videre til dagens høydepunkt Vestre Kalvehøgde 2208 moh.

På Vestre Kalvehøgde 2208 moh, den høyeste toppen i Vang, ble vi belønnet med magisk utsikt i alle retninger. Torfinnstindene kom plutselig veldig nært på oss ned mot Bygdin, mektige tinder. Leirungsbreen så vi mange hundre meter ned under oss. Det var bare å plukke ut 2000 metere på rekke og rad. Her ble det dagens andre lunsj inntatt, med en liten topptur øl. Sola skinte, rett og slett helt nydelig.

Etter en god rast var det fristende å gå de cirka 400 meterne videre ned til Vestraste Kalvehøgde 2150 moh, så vi gjorde det. Det ble dagens åttende 2000-meter. Her så vi Leirungskampen rett imot og innover Svartdalen til Store Knutsholstind, den toppen skal vi ta om ikke så altfor lenge.

Deretter gikk turen tilbake igjen samme vei som vi kom fra, rett før Austre Kalvehøgde møtte vi på ett par, det var de eneste menneskene vi møtte på hele turen.

På oppsiden av tjernet på 1798 moh ble det en ny rast med Real Turmat. Smakte himmelsk med varm mat før vi tok fatt på siste delen av turen tilbake til Valdresflya.

Totalt er turen 26-27 km. I luftlinje cirka 1000 høydemeter, men man går naturlig nok endel opp og ned imellom toppene. Usikker på hva effektiv gangtid var. Frank og jeg er ikke så opptatt av tida, når vi er på tur tar vi oss god tid til matpauser, bildestopp og nyter naturen. Vi var ute i nesten 14 timer inkl alle pauser. Ruta så cirka slik ut.

🏔 Kalvehøgde Ø2 2088 moh

🏔 Mugna 2159 moh

🏔 Sørvest for Mugna 2140 moh

🏔 Austre Kalvehøgde 2178 moh

🏔 Midtre Kalvehøgde 2122 moh

🏔 Vest for midtre Kalvehøgde 2114 moh

🏔 Vestre Kalvehøgde 2208 moh (høyeste toppen i Valdres)

🏔 Vestraste Kalvehøgde 2150 moh

Livet er definitivt best ute ❤