Randonee – nedturen skal bli oppturen!

Jeg har alltid vært fascinert av å kunne nå fjelltopper vinterstid, utfordringen har vært mine manglende alpinferdigheter. Når jeg sier jeg er nybegynner på randonee, sier de fleste at jaja, men det kommer seg fort når man har stått alpint. Jeg har derimot ALDRI hatt alpinski på beina før ifjor vinter. Skikjøring i store skianlegg har ikke fristet, det er fjelltoppene som frister.

Det ble 3-4 turer i alpinanlegget på Filefjell ifjor, først i barnebakken, 2-3 åringene og Heidi på snart 40 år. Etter en halv dag i barnebakken tok jeg heisen til toppen og fikk kjørt noen runder i «voksenbakken». Jeg har fått mange gode teknikktips, og Frank er en god læremester. Jeg har forstått at jeg må bli litt mindre redd for fart, akkurat som jeg har blitt litt mindre redd for høyder de siste årene, så jeg har trua.

Frank fikk seg en fin randoneeturer med noen av gutta i bygda dagen før lille julaften til Purkeryggen. Jeg innså mine begrensninger, ruta er beskrevet som ekspert. Jeg tok fjellskia i løypene på stølsveien bak hytta og rant ned igjen på traktorveien rett til hytteveggen – herlig.

Det ble derimot to randoneeturer på meg også i jula. Vi har et eldorado av muligheter rett på utsiden av hyttedøra. Lille julaften gikk turen til Hensfjellet. Du finner turbeskrivelse her. Turen starter i bjørkeskogen, lett snø i lufta.

Etterhvert åpner landskapet seg opp, tiltross for noe tåke denne dagen så åpnet det seg tidvis opp med utsikt til vårt vakre Vang.

Det snødde ganske tett på toppen, vi kunne såvidt skimte Mjellknapp i tåka. Fellene ble tatt av og vi kjørte ned igjen til bjørkeskogen for å få litt le til lunsj. Ned fra Hensfjellet og til der bjørkeskogen starter er det fine øveforhold for en nybegynner som meg.

Den siste delen igjennom bjørkeskogen ble det mye ploging og litt utfordrende for meg, god trening for låra når man ploger så mye haha.

Første juledag våknet vi til fantastisk vær. Etter frokost tok vi på oss randoneeutstyret ved Slettefjellbommen (på Vangssida), og fulgte Slettefjellveien till krysset der skiløypene fortsetter innover stølsveien. Her skrådde vi mot venstre ut i terrenget og siktet oss inn på Belgjinøse. Starten på turen er den samme som til Blåe Berge, som du finner turbeskrivelse til her. Det ble mange stopp for å nyte utsikten, vindstille og magisk lys.

Jeg var usikker på om jeg ville orke å gå helt til Belgjinøse, da astmaen hadde kranglet litt vel mye på turen til Hensfjellet, men 1.juledag var det tørrere luft, noe mine lunger liker bedre og kroppen fungerte mye bedre. Jeg er ganske sta, og da jeg skimtet toppen steg motivasjonen betraktelig. Frank tråkket sporene foran hele veien, noe som gjorde det lettere for meg.

Plutselig var vi oppe og ble belønnet med så fantastisk utsikt at tårene trillet. Er det mulig at det kan bli så vakkert. Sola skinte over Vang og vi så Jotunheimens 2000-metere stikke opp i horisonten. Det var magisk vakkert.

Det ble lunsj i sola på toppen før vi rant ned igjen i solnedgangen. Frank valgte noen brattere partier og jeg noen litt slakere på nedkjøringen. Jeg blir aldri mett av denne utsikten.

Denne turen skal vi definitivt ta igjen, supert for nybegynnere som meg. Snøforholdene nå var helt perfekte, masse myk herlig snø, og med alle mine knall og fall var det veldig greit haha.

Jeg liker fremdeles best oppturen, som også er fantastisk bra trening. Men målet er at nedturen skal bli oppturen.

Og ja, som Vangspatriot har jeg selvfølgelig fått kjøpt Vangspannebånd til meg selv og Vangslue til Frank. Love it ❤

 

Tur til Hundersnosi i Lærdal!

En av mange ting Frank og jeg elsker ved Vang, er at du har nærhet til så fantastisk mye rå natur. Du kan strekke sesongene i alle retninger, det er så herlig. Lørdag strakk vi ut fottursesongen ved å kjøre en time ned til nabokommunen Lærdal.

Det ble noe sent på poker kvelden i forveien, og selv om jeg var sjåfør hadde vi begge behov for litt ekstra søvn lørdag morgen, vi kom derfor igang litt sent. Det er ulikt Tindvikene, vi bruker ikke å dra oss på morningen.

Uansett, vi hadde egentlig tenkt til å gå opp til Torsteinen, det er 6,6 km en vei, og rundt 11-1200 høydemeter toppen. Turen starter rett bak sykehuset i Lærdal og går oppover vakre Oftedalen.

Turen går bratt oppover og kan minne litt om Rimstigen. Første delen av turen var det bart og fint, men etterhvert var det ikke snø som ble utfordringen, men store partier med speilblank is. Noe som kanskje er greit for en som er vant til å balansere på en skøyteegg som er 1mm bred i nesten 60 km/t. For meg ble det derimot litt mer utfordrende, men vi kom oss oppover, i noe saktere driv en vanlig for min del.

Turen er utrolig godt merket, og flere steder er det skilt som forteller hvor høyt i terrenget du har kommet, og hvor langt det er igjen til topps.

Etterhvert skal du ta til høyre mot Liastølen, også dette er godt merket. Stien oppover er gammel stølsvei, stølene er fremdeles i drift. Stien snirkler seg oppover og snur du deg rundt har du fantastisk utsikt over Lærdal og fjellene rundt.

Desto høyere vi kom, jo mer snø ble det i terrenget, men ikke mer enn at det gikk helt fint å gå.

Jeg tipper vi hadde 1/2 time igjen å gå til Torsteinen, kanskje noe mindre, da vi var oppe ved Hundersnosi 1070 moh og hadde magisk utsikt over Lærdal. Klokka var da nesten halv tre, vi bestemte oss for å ta lunsj her. Kan ikke akkurat klage på utsikten.

Etter lunsj og bilder snudde vi og startet på nedturen. Vi ville komme ned før det ble mørkt, på hytta ventet pinnekjøtt som skulle dampes.

Vi kom oss ned i skumringen og det ble pinnekjøttmiddag 21.15 på hytta, litt sent, men det smakte himmelsk etter 12 km og i overkant av 1000 høydemeter på tur. Vi skal definitivt tilbake å gå denne turen helt opp til Torsteinen. Imponerende lesning om denne karen som går halvparten og noen ganger hele turen opptil 400 ganger i året, vi møtte han faktisk på veien opp. Helt rått.

Lærdal, the Tindviks will be back ❤

Ha en nydelig kveld ❤

10 000 følgere!

//Inneholder sponsede produkter//

For ett par uker tilbake nådde jeg 10 000 følgere, at så mange ønsker å følge lille meg, det synes jeg er utrolig stas. Jeg har aldri puttet penger i instagram og sponset innleggene mine, allikevel er det mange som har funnet frem til min konto. Det er gøy.

Da jeg startet bloggen og min offentlige instaprofil var ønsket mitt følgende: Jeg skulle ganske enkelt inspirere til en aktiv livsstil. Selv om det ikke finnes noen garantier her i livet, så er fysisk aktivitet selve grunnlaget vi legger for å bli gamle med god helse. Listen over helsegevinster ved aktivitet er lang. Derfor er det viktig å ta vare på kroppen sin.

Jeg har fått flere tilbud om at å fronte ulike produkter. Jeg har stort sett sagt nei til alt. Det er to unntak:

– Bara Sportswear
– Tufte Wear

Bara Sportswear er et merke jeg har brukt og fremdeles bruker mye selv. Det er ganske enkelt et produkt jeg hele tiden har kunnet stå inne for. Jeg var ambassadør i 2 år før Bara valgte å avvikle ordningen. Jeg bruker derimot fremdeles klærne deres på trening, og på løpeturene er tightsen alltid på, beste løpetightsen.

Tufte Wear: Frank og jeg er mye på tur, og fikk tidlig øynene opp for bambull produktene til Tufte. Ifjor høst søkte vi om å bli ambassadører og ble plukket ut. Ikke bare lager Tufte Wear fantastisk turtøy, de har også joggedresser, t-skjorter og andre produkter som jeg bruker mye til hverdags. Plaggene er supermyke. I tillegg har Tufte fokus på bærekraft og har fokus på miljøvennlige tekstiler.

Jeg håper forsatt å kunne inspirere til fysisk aktivitet og en aktiv hverdag. Det er ikke lenger like viktig for meg hvor mye jeg løfter eller hvor fort jeg løper, for meg er variasjon viktig. Noen uker får jeg inn 4 styrkeøkter og 2 intervalløkter, andre uker kan det bli en styrkeøkt og fem fjellturer. For er det en ting jeg brenner for, så er det at #liveterbestute.

Tusen tusen takk for at dere følger meg ❤ Det gjør meg hoppende glad!

PS! Kjører en giveaway på min instaprofil. Du kan vinne et gavekort på 1000,- kroner hos Tufte Wear.

 

Vettisfossen, dronninga over alle fosser!

Lørdag gikk turen til vakre Vettisfossen, Norges og Nord-Europas høyeste uregulerte fossefall, med fritt fall på 275m. Fra Øvre Årdal kjører du 10-15 min inn til Hjelle, her er det fin parkeringsplass. Fra parkeringen og inn til bunn av Vettisfossen er det cirka 6km.

Fra Hjelle til Vetti gård går turen på fin grusvei innover i vakre Utladalen. Det er flere flotte fossefall på turen innover. Frank og jeg gikk tidligere i sommer til toppen av fossen, men lørdag hadde vi bestemt oss for å gå inn til bunn av fossen. Høsten i Utladalen var helt fantastisk flott å få oppleve, magisk fargefest.

Når du kommer til Vetti gård smalner veien av og går over til smalere sti. Her har du to valg, du kan følge sti oppover fjellsidene, jeg har tidligere blogget om den turen her. Eller du kan følge sti videre innover i dalen, da kommer du til bunn av fossen, cirka 1/2 time å gå fra Vetti gård og inn til selve fossen.

Sist jeg gikk inn til bunn av Vettisfossen var i 1988, den gang gikk jeg sammen med mamma, pappa, mormor, beppe og min bror som da var 5 år, selv var jeg 8 år. 31 år senere er jeg like fascinert av denne vakre fossen.

«Vinn dronninga fyrst fram til deg, forlet ho aldri eit hjarta.» – Jan Schwarzott 

Inne ved fossen ble det en god lunsj, med brødskiver, lefse og kaffe. Bare å nyte den klare fine høstlufta.

På nedturen tittet sola frem, magisk lys på himmelen.

Har du ikke tatt turen innover i vakre Utladalen til dronninga over alle fosser, så må du sette den på lista. Fantastisk tur!

God søndag ❤️

Styggemann 872 moh

Turen til Styggemann på Skrim har jeg drømt om lenge, synes det har sett ut som en fantastisk kul topp. Da snøen lavet ned tidlig i oktober var jeg redd det ikke ble tur dit iår, men så ble det mildere igjen. Mamma og pappa har også hatt lyst til å gå denne turen, så da bestemte vi oss for å gå den sammen nå i helga.

Det er flere ruter til toppen, men siden mamma og pappa skulle kjøre fra Porsgrunn, ble vi enige om å møtes i Siljan å gå fra Langlidalen p-plass. Kommer du fra Holmestrand som jeg gjorde svinger du til høyre rett før YX-stasjonen i Siljan og oppover mot Grorud. Fra du kjører av veien og inn til parkeringen er det 30-40 minutter med bil. Du må betale bom, mener det var 65,- kr, og kan betales med SMS eller ta med en giro som ligger i postkassa.

Stien starter i skogsterreng fra parkeringen og er blåmerket. Følg først skilt til Sørmyrseter. Det var rimelig bløtt og til tider ganske glatt på både steiner og kvist/plank som er lagt ut, såpeglatt enkelte steder, anbefaler derfor godt fottøy.

Etterhvert åpner skogen seg mer opp og du får fantastisk utsikt utover Skrimfjellene, her var det også tørre fine stier og nydelig skog.

Da vi kom til Sørmyrseter tok vi en brødskive og litt kaffe. Det er et stykke å kjøre til utgangspunktet for turen, og det begynte å bli noen timer siden frokost.

Etter rasten trasket vi videre, og etterhvert så vi Styggemann foran oss i terrenget. Det grønne taket på hytta som står på toppen er ikke til å ta feil av. Litt vanskelig å se på bildet under, men vi så den tydelig fra stien.

Så begynner det å gå nedover i en dal, dette var definitivt det våteste partiet, innimellom lå det også noen snørester. Jeg plumpet uti både søle og vann flere ganger, men med ullsokker på beina holdt jeg meg varm. Når du først har kommet ned i dalen, så må du opp igjen, og da forsto vi at vi begynte å nærme oss. Det er ingen markering av avstand på skiltene som er satt opp, men både pappa og jeg hadde målt på kartet og funnet ut at det var cirka 6-7 km til toppen, GPS’en sa rett i under kant av 6km.

Det aller siste stykket opp var det faktisk ett par små klyvepartier hvor vi måtte ta hendene til hjelp. Jeg tenkte for meg selv «hva er det du drar foreldrene dine med på», men de klatret på og synes det var kjempegøy, fy flate for noen spreke foreldre jeg har.

Litt klyving og endelig sto vi på toppen, med fantastisk flott utsikt. Det blåste litt surt, men vi tok bilder og nøyt utsikten.

Hytta leies kun ut til medlemmer av Tønsberg og Omegn Turistforening, du kan lese mer om det her.

Etterhvert satte vi kursen ned igjen, og fant oss en fin plass vet et lite vann rett på nedsiden av toppen. Her ble det fyrt opp Real Turmat, og gjett om det smakte godt. Sola skinte og varmet i ansiktet, helt nydelig.

Etter en god rast, satte vi kursen ned igjen mot bilen. Det var magisk lys på himmelen, og vi fant ut at en liten sjokoladebit og resten av kaffen måtte nytes rett på oppsiden av Sørmyrseter. Er man på tur, så er man på tur, viktig å nyte ❤

Nede ved bilen sa GPS’en cirka 12 km totalt, og 600 høydemeter. Det er dårlig med mobildekning på turen, så ikke gjør deg avhengig av den. Turen er godt merket og stien lett å følge, men alltid greit å ta med kart og kompass. Jeg vil absolutt anbefale denne turen, jeg skal definitivt ta den igjen.

Ikke spurt om tillatelse til å legge ut dette bilde av mamma, pappa og meg på bloggen, men bedre å be om tilgivelse enn tillatelse? Ble så koselig bilde av oss tre på tur ❤

God søndag!

Vi kosær vårs i Grenland, rundtur til Blåfjell!

Det er kanskje noen som trenger oversettelse av overskriften på dette blogginnlegget? (Vi koser oss i Grenland). Frank kan alltid høre når jeg har vært hjemme i Grenland, da kommer Grenlandsdialekta ekstra godt fram. Noen vil nok mene at vi ikke har landets vakreste dialekt, men det er viktig å holde på dialekten har jeg hørt. Er du fra Grenland så må du ta en titt på denne artikkelen, ler så jeg dauer.

For en liten oppfriskning av dialekta tok jeg idag turen til Siljan og møtte mamma og pappa ved Solvika camping. Det er parkering 100m ned på skogsbilveien rett før du kommer til campingen, dersom du kommer fra Holmestrand som jeg gjorde.

Vi gikk ikke strake veien opp til Blåfjell, men fulgte blåmerket sti rundt Havretjern og videre opp til Blåfjell 454 moh.

På toppen fant vi oss en fantastisk fin plass i sola. Jeg måtte la to av brødskivene ligge igjen i matboksen, da mamma hadde med hjemmebakte boller, lefser og kvikk lunsj. Vi spiste så mye at pappa lurte på om vi kanskje måtte gå runden to ganger, haha. Været var så flott at det var uansett ingen av oss som hadde lyst til å gå inn. Etter en god rast, satte vi derimot kursen ned igjen mot bilen.

Vi gikk turen som en rundtur, den blir da noe lengre enn om du skulle gått samme veien opp og ned. GPS’en til pappa sa rett i overkant av 10km totalt.

Jeg er så utrolig heldig som kan dra på tur med foreldrene mine, har sagt det tusenvis av ganger tidligere. Tusen takk mamma og pappa for at dere har gitt meg turglede helt fra jeg var liten. Livet er så definitivt best ute ❤

God søndag!

Gjevlekollen 602 moh!

// Inneholder sponsede klær fra Tufte //

Sol og nydelig høstvær, da er det bare å dra på tur. Det finnes masse fine turer i nærmiljøet som jeg kan benytte meg av når vi ikke er i fjellparadiset Vang. Jeg kan drømme meg helt bort når jeg sitter å leter etter turer på nettet, timene fyker avgårde. Det beste er å lese i turbøker, jeg kan se i de samme bøkene hundrevis av ganger, blir aldri lei.

Denne lørdagen falt valget på Gjevlekollen, en av de høyeste toppene i Finnemarka. Jeg var så heldig å få med meg ei venninne på tur også, det er ekstra koselig. Vi kjørte fra Holmestrand til Rustanveien i Sylling, og parkerte der.

Turen starter på en bred grusvei innover i skogen. Jeg hadde med meg kart over området, men det ble liggende i sekken, turen er godt blåmerket helt fra parkeringsplassen.

Du tar etterhvert av fra den brede grusveien og inn på smalere sti, men også her var det ingen tvil om hvor man skulle gå. Flott sti, veldig bløtt enkelte steder, så godt fottøy er å anbefale.

Det gikk fra høst til vinter lenger opp i høyden. Snøen hadde lagt seg på trærne og lyset på himmelen var helt magisk. Da vi nærmet oss toppen åpnet landskapet seg mer opp og plutselig ligger hytta vi har lest om foran oss. For et utrolig kult byggverk. Det vil jeg kalle landets råeste rastebu. Rastebua er bygget av Statskog i klimavennlig massivtre og har glassvegger, det er også varme i bua. På utsiden er det også flere flotte benker.

Bua var opptatt da vi kom, men vi fant oss et fint sted på utsiden av bua. Det var bare å nyte dagens lunsj i frisk vinterluft. Brødskiver med brunost, kaffe og sjokoladekjeks sklei ned på høykant. Nistepakka smaker alltid ekstra godt når man er på tur.

Istedenfor å gå samme vei tilbake, kan du gå det som en rundtur. Det er litt lengre (og mindre bratt). Rundturen er blåmerket videre fra bua, rett bak postkassa som står på toppen av Gjevlekollen. På veien passerer du først et lite vann og etterhvert et større vann, her ligger det også noen få hytter.

Det ble mindre og mindre snø jo lenger ned vi kom, og de fine høstfargene dukket opp igjen. Det går litt opp og ned siste delen av turen, hele tiden på flott merket sti. Går du rundturen som vi gjorde idag er det rett i overkant av 11 km. Anbefales!

Imorgen skal jeg ut på tur igjen, da blir det sammen med mine spreke foreldre. Gleder meg allerede.

God lørdag ❤