Gråskarvet 1731 moh

Som flere topper i dette området, kan Gråskarvet nås fra flere kanter. Frank og jeg har tidligere gått til nabotoppen Jørungilknappen 1710moh da startet vi fra Smådalsfjella. Du finner turbeskrivelse her. Denne gangen ville vi prøve oss på Gråskarvet, men med utgangspunkt fra Kvithaugen, som er på motsatt side. Du kjører først opp til Syndinstøga, følg deretter skilting til Strø/Kvitehaugen. Vi parkerte i veikanten rett før en klynge med flere støler. Vi gikk forbi stølene på høyre side, og kom rett inn på stien. Det er ikke en merket tur, men god sti det meste av turen. Går du fra Kvithaugen får du en lengere og ikke minst brattere tur enn om du starter på andre siden ved Smådalsfjella.

Stien fører deg raskt inn i bjørkeskog, som var farget i gult og oransje. Fantastiske høstfarger. Her går også både kuer og sauer fritt, så se opp for noen store kuruker på stien 😉

Frank måtte selvfølgelig finne på noen spillopper i trærne, men tok også noen fantastisk flotte bilder av bjørka i all sin prakt.

Etterhvert tar bjørkeskogen slutt og stien slynger seg oppover i terrenget mot snaufjellet, og forbi nydelige fossefall.

Etterhvert tar stien slutt, men vardingen oppover i steinura var veldig bra. Det er vardet både opp til Jørungilknappen og til Gråskarvet fra denne siden. Vi fulgte vardingen mot Gråskarvet.

Tiltross for mye vind i fjellet denne dagen, gikk vi i le stort sett hele turen, da vinden kom fra andre siden av fjellet. Oppe på toppen var vi derimot absolutt ikke i le, det blåste godt med litt snø i lufta. Sikten var derimot upåklagelig. Vi tok noen kjappe bilder på toppen, før vi gikk litt i le litt lenger ned i steinura og tok lunsj.

Totalt er turen cirka 14 km t/r og cirka 1000 høydemeter. Det er også mulig å fortsette fra Gråskarvet og over til Jørungilknappen. Vi gjorde ikke det på vår tur, men kanskje neste gang, denne turen skal vi absolutt gå igjen.

Vang i Valdres, her tror jeg det er turmuligheter for et helt liv og ennå litt til.

God søndag!

Reklamer

Gilafjellet 1582 moh

Vinteren kom tidlig iår i Jotunheimen, over 1700 meter lavet snøen ned forrige uke. Det gjorde at våre planlagte 2000 metere for høstferien måtte settes på vent til neste sommer. Vi fikk allikevel mange fine turer, jeg tenkte å dele dem med dere her på bloggen, en av dem var til Gilafjell 1582moh. Denne toppen kan du nå med ulike startpunkter. Vi kjørte stølsvegen fra Vang og opp mot Helin. Ved første «veikryss» tar du til venstre, kjør cirka 400m videre før du parkerer. Det står skilt og hvite merker som fører til Gilafjellet.

Stien er merket og starter i nydelig tett bjørkeskog. Videre går turen oppover til du når snaufjellet. Her hadde høstfargene virkelig tatt tak. Regn og sol om hverandre gjorde at regnbuen kom frem på himmelen.

Etterhvert tar du av fra stien og følger v-merkingen videre oppover fjellsidene mot sør. Oppe på 1460 moh slutter vardingen/merkingen. Turen videre går over slake vidder, nesten som grassletter, fantastisk terreng å gå i. Toppen ser du i det fjerne, den store varden er ikke til å ta feil av.

Etterhvert tar grasslettene slutt, og turen opp mot toppen går i stein og ur, men ura er lettgått. Utsikten fra toppen er fantastisk, vi så helt til både Uranostind og Falketind, mens resten av 2000 meters toppene lå gjemt i tåka.

Frank og jeg brukte cirka 2 timer til toppen i rolig tempo og med utallige stopp for å ta av og på regntøy, og BARA tøy 😉 Turen er rett i underkant av 12 kilometer t/r og cirka 700 høydemeter.

Tighsten på bildet er endelig tilbake på lager, bruker du rabattkoden heidi15, får du 15 % rabatt.

//Sponset innhold//

Ha en fin torsdag!

En annerledes «topptur»

Det blåser kuling i fjellet idag, men ut på tur måtte vi. På hytta har vi en turbok som lå igjen fra de forrige eierene, Vang i Valdres. Her er det mange fine turer både høyt og lavt i terrenget. Vinden gjorde idag at vi måtte velge en litt alternativ tur. Valget falt på Leirhol, opp til Leirholshøgde, Knappen og ned igjen til Sparstadodden.

Du parkerer ved Fv. 293, det står skilt til Leirholshøgde, parker ved grustaket 200m lenger vest. Når du ser oppover fjellsiden kan du lure på hvordan det er mulig å komme opp…. men det er fremkommelig og med fantastisk utsikt. Det er bratt, ja noen partiet må vi faktisk ta hendene til hjelp, men skal «Tindvikene» på tur så innebærer det ofte noen høydemeter;)

Stien oppover ble brukt av budeiene som «sprang» opp på kvelden til stølene, melka kyr, overnatta på stølen og sprang ned igjen dagen etter før en full arbeidsdag ventet på gården. De må ha vært i sykt god form! Hele veien oppover til toppen, finner du ulike kulturminner som er merket.

På toppen valgte vi å følge merket sti videre til Knappen (1006 moh). Det blåste mildt sagt friskt på snaufjellet, magisk utsikt over vårt vakre Vang og Vangsmjøsa. Har du tid til Badstu, finner du også det på toppen av stien.

Etter en liten vandring på fjellet går stien nedover igjen, i le for den verste vinden, også her er det flere kulturminner på veien. Nesten nede kommer vi til «bordet hass Knut», hvor vi tar rast nummer to med norske pærer og kaffe. Et nydelig utsiktspunkt i le for vinden.

Etter rasten går det siste stykket ned til veien, nedturen er mindre bratt enn oppturen. Siste stykket går vi langs Fv.293 tilbake til bilen ved grustaket. Vang imponerer stadig, det mangler iallefall ikke på turmuligheter.

God onsdag!

Breiskrednosi – fra fjord til fjell!

Frank og jeg hadde store planer for ferien. Lørdag skulle vi kjøre til Turtagrø å gå Nordre Dyrhaugstind, telte på Tindevegen og ta Vestre Austbotntind på dag to.
Værmeldingen så lovende ut, helt til to dager før ferien startet, da snudde det til regn, tåke og vind med over 20 m/s, da er det ikke forsvarlig å begi seg ut på 2000
meters topper. Lørdag ble det derfor trening på Ryfoss treningsenter.

På ettermiddagen tok jeg frem NAF boka for å finne en mulig ny kjøretur på søndagen. Valget falt på vakre Aurland, bare litt i overkant to timers kjøring fra hytta. Det var meldt vindstille, litt sol og litt regn. Etter noen kjappe google-søk fant jeg også en rå tur vi kunne gå, Breiskrednosi.

Klokka syv søndag morgen kjørte vi fra hytta. Vi parkerte på parkering i Tufto, rett etter Flåm. Turen starter fra parkeringen hvor det kun var plass til 3-4 biler. Det er flere parkeringsmuligheter i området, men idag var vi nesten alene, kun en annen bil. Sola varmet godt, det var bare å slenge av seg de langarmede ulltrøyene og på
med t-skjorte.

Nærøyfjordområdet er mang en gang blitt kåret av ulike tidsskrift til å være et av verdens mest spektakulære naturområder og står også på UNESCO´s verdensarvliste.
Turen til Breiskrednosi starter opp Rimstigen. Rimstigen var for bare noen år tilbake iferd med å gro igjen, men ble i 2009 restaurert av sherpaer fra Nepal. Turen går bratt oppover fjellsidene fra fjorden, og du har hele tiden magisk utsikt til fjellene rundt som stuper ned i fjorden.

På omtrent 700 meter kommer du til et fantastisk utsiktpunkt, forøvrig synes vi hele turen var som et stort utsiktspunkt. Litt som å gå i en frodig tropisk skog som slynger seg oppover fjellsidene. Mange snur ved utsiktspunktet og tar turen ned igjen, men vi fortsatte videre innover Rimstigbotn og videre oppover Skarsbakkane, til Skarsvotni (1098 moh), hvor vi rastet og tok lunsj. Opp til Skarsvotni er stien ganske tydelig hele veien, men videre er stien utydelig.

Etter lunsj gikk vi videre opp på Rimstigfjellet (1299 moh), da hadde vi gått cirka 1300 høydemeter. Været var fortsatt fint, ingen regn, vind eller tåke så langt, vi så Breiskrednosi foran oss, og bestemte oss for at vi måtte gå helt ut. Fra Rimstigfjellet går du litt ned igjen, før du igjen skal opp noen nye høydemeter. Sikten var fin, ikke noe problem å finne frem tiltross for at stien er lite synlig og til tider fraværende i terrenget.

Vel oppe på Breiskrednosi (1189 moh) ble vi ganske høye på livet. Her stuper fjellsidene loddrett ned i fjorden, rimelig greit sug i magen av å stå på kanten her. Synes selv jeg var ganske tøff som gikk langt utpå kantene til meg å være.

Vi åpnet turøl fra sekken og tok en liten rast før vi satte kursen tilbake mot Skarsvotni og ned Rimstigen. Vi fikk regnvær på veien tilbake, men det gjorde absolutt ingenting. Tok frem regntøyet og trasket videre.

Totalt er turen cirka 18km og 1500 høydemeter, hardt for knærne på den bratte nedturen. Vi brukte i underkant av 8 timer totalt på turen, men da med gode pauser både til mat og fotosessions. Denne turen anbefaler jeg på det varmeste, her får du litt av alt vårt vakre land har å by på fra fjord til fjell.

Norge mitt Norge!

Middagen tok vi i Flåm, italiensk pizza smakte himmelsk godt etter en lang dag på tur.

Biltur og all by myself i fjellheimen

Frank og jeg hadde en kjempefin biltur søndag og mandag, med overnatting i Åndalsnes. Jeg hadde selvfølgelig lagt opp turen med NAF boka som hjelpemiddel. Vi kjørte over Valdresflya, forbi Lom og videre mot Geiranger. Før Geiranger kjørte vi opp til Dalsnibba med magisk utsikt over fjellene og Geirangerfjorden.

Geiranger kjørte vi rett og slett igjennom, helt vilt med turister. Ingen tvil om at norgesferie er blitt populært. Deretter gikk turen videre og med ferje fra Eidsdal til Linge og gjennom jordbærbygda Valldal, vi måtte selvfølgelig kjøpe bær, sykt søte og gode. Deretter gikk turen ned Trollstigen. Sist jeg kjørte her kunne man stoppe langs ruta men nå var det så mye folk at trafikken ble dirigert i begge ender.

Videre gikk turen inn til Åndalsnes og Tindesenteret som er verdt et besøk. Historien om klatring og tindebestigere fra 1800 tallet og frem til idag, få også med deg filmen som vises, helt rått. Jeg har blitt så motivert til å ta opp klatringen igjen etter årets sommerferie, og jobbe med høydeskrekken. Det er så sykt mye kule topper man kan nå med litt mindre høydeskrekk;)

Etter tindesenteret sjekket vi inn på Grand hotel Bellevue. Nyoppussede og freshe rom, god mat, vi spiste middag på hotellet.

Mandag tok vi en kjappere vei tilbake til hytta, stoppet ved Trollveggen, at folk klatrer opp veggene her er helt vilt. Før turen hjem gikk via Dombås, Otta, Vinstra, Skåbu og over Jotunheimveien til Bygdin og derfra raskeste vei til Vang.

Idag har jeg gått min andre topptur alene. Siden Frank sine gnagsår fortsatt ikke er bra. Frank fikk seg en flott sykkeltur. Jeg gikk til Grindane 1724 moh. Fantastisk utsikt fra toppen. Turen er merket hele veien med hvite V’er. Turen starter slakt før stigningen starter på fine stier til du kommer til et reinsgjerde. Her klatrer du over trappa som er satt opp og fortsetter oppover langs gjerdet før tråkket går videre i steinrøysa til toppen.

Lørdag gikk jeg også fjelltur alene til Mjellknapp 1678 moh. Denne turen er også merket til cirka 1400 moh, da slutter merkinga, men det er veldig greit å følge steinrøysa til toppen. Du kan holde ganske langt ut til venstre mot toppen. På veien ned vil jeg anbefale å ta et bad i Tjørobytta, de har egen svømmeklubb så husk å skrive deg inn i boka som ligger i postboksen ved tjernet dersom du tar deg en dukkert 🙂 Cirka 4 kilometer en vei, og 700 høydemeter, har målt med GPS på pulsklokka.

Bare en hel dag igjen på hytta, før vi reiser hjem og ferien går mot slutten. Så vanvittig takknemlig for det livet Frank og jeg har skapt for oss selv. Tror fint vi kunne bodd i Vang ❤️

Nørdre Skagastølstind og Store Soleibotntind

Mandag morgen satte Frank og jeg kursen mot Turtagrø, og var fremme ved turistheimen rundt halv ti – ca. to timers kjøring vår i Vang. Topptursekkene ble slengt på ryggen før vi la ut mot dagens mål; Nørdre Skagastølstind 2167moh. Dette er den eneste toppen i Skagadølsmassivet hvor du ikke trenger klatreutstyr for å nå toppen. Som «bibelen» vår – den massive gudieboken «Norges fjelltopper over 2000
meter» beskriver det: Her kommer du nært innpå Skagastølsryggen uten å sette høydeskrekken alvorlig på prøve.

Turen starter fra Turtagrø, og du følger fin sti innover Skagastølsdalen helt opp til Tindehytta (eies av Norsk Tindeklubb). Når du ankommer hytta, krysser du elva som kommer ned bak hytta og følger stien oppover på høyre side av elva. På toppen av denne kneika ligger det et vann, herfra går turen i steinrøys til toppen.

Vardingen går både hit og dit, vi fulgte vardingen som gikk litt ut til høyre når du står nede ved tjernet og ser opp mot toppen. Steinura er grei å gå i, men det er endel løst, og noen enkle klyvepassasjer når du nærmer deg toppen, så vær oppmerksom. Frank stakkars smalt hodet rett i stein over seg på et av klyvepunktene, og har fått seg en skikkelig Donald-kul i hodet. Helt øverst i steinrøysa ruver toppen. Rett på er det veldig bratt, vi fulgte varding ut til høyre, her må du klyve litt ned og følge noen hyller bortover (selv jeg med høydeskrekk syntes det gikk greit). Forbi hyllene går du opp på selve toppen fra baksiden. Vi gikk ut til høyre, her var den en kort og litt luftig passasje med ganske fritt fall på høyresiden ned mot isbreen langt nedenfor. Holder du til venstre, slipper du denne – som jeg med min høydeskrekk endte med å krabbe over på alle fire. Vi brukte ganske nøyaktig 3 timer og 15 minutter til toppen i effektiv gangtid.

Fra toppen har du magisk utsikt! Vi var maksimalt heldige med været, det var 17 varmegrader og vindstille på toppen – og sikten var noe av det beste vi har opplevd i Jotunheimen. Rett foran oss ruvet resten av Skagastølsmassivet – med Store Skagastølstind, også kalt Storen, i all sin prakt. Storen er Norges tredje høyeste fjell med sine 2405moh, og det høyeste fjellet i Norge som krever teknisk klatring for å bestiges. En dag hadde det vært sinnsykt kult å vinne over høydeskrekken, og stå på toppen der! Mens vi slappet av med en Solo på toppen av Nordre Skagastølstind, kom det to hyggelige karer som hadde klatret hele Skagastølsryggen og Styggedalsryggen – med start kl. 04.00 om morgenen. Det er rått! Vi hadde ellers også magisk sikt til Dyrhaugstindene, Ringstindene og til Norges største isbre – Jostedalsbreen. Lenger borte kunne vi også se resten av Jotunheimen, med både Store Knutsholstind, Glittertind og Galdøpiggen ruvende i horisonten.

.

Nedturen startet etter en times tid på toppen, vi hadde ikke lyst til å ned igjen – sjelden med så rå utsikt og flott vær i 2100 meters høyde! Vi tok oss god tid på nedturen, været var fantastisk og vi måtte bare nyte.

Da vi endelig var nede ved bilen startet jakten på den perfekte teltplassen, og den fant vi ikke mange minuttene fra Turtagrø på Tindevegen ved to små dammer. Vi
fikk oss var middag delvis forberedt dagen før (kylling, pølser og grønnsaker med potetmos), etterfulgt av to kalde øl, norske bringebær og sjokolade i solnedgangen. Kveldsbading ble det også før vi krøyp inn i teltet, mette og takknemlige for en dag med minner for livet.

Det ble ikke den beste natta, aner ikke hvorfor, men vi fikk 3-4 timer søvn før vi sto opp rett før 05.30. Vi spiste frokost og pakket ned campen, før vi kjørte 5 minutter til parkeringen hvor turen til Store Soleibotntinden (2083 moh) starter.

Parkeringen ligger cirka 10 km fra Turtagrø, på Tindevegen og ved broa over Tverrelvi. Fra veien følger du stien på høyre side av elva. Turen er vardet hele veien til toppen. Den første delen av turen er i fint lettgått terreng.

De siste 300 høydemeterne føles litt langdryge, og går i steinur mot toppen, men også her er vardingen god. Du kan se tråkket oppover fjellsiden på avstand. Like før toppen er det en kort, litt bratt skrent som må klyves, men den er ikke luftig. Det siste stykket mot selve toppen er slakt, og du kan holde god avstand til stupkantene, utsikten er ubeskrivelig vakker. Fra toppen kan du beundre de fleste toppene i Hurrungane, og du ser mye av Jostedalsbreen. Du har også flott utsikt mot Store Austbotntind. Vi gikk noe roligere enn vanlig, men brukte ikke mer enn 2 timer og 20 minutter til toppen i effektiv gangtid.

Jeg får ikke nok av fjelltopper, og planla allerede neste 2000 meterstopp, Vestre Austbotntind – mens vi satt på toppen. Frank, som hadde gått hele turen med et stort og verkende gnagsår på høyre hæl, repliserte at han for øyeblikket var mer klar for å ta Color Line til Danmark og bestige Himmelbjerget – haha. Hadde det ikke vært for at min mann, som er skøyteløper, har en smerteterskel en god del over gjennomsnittet – tror jeg ikke vi hadde nådd Store Soleibotntinden denne dagen. Skøyter er en brutal idrett hvor man må tåle mye melkesyre og dermed mye smerte, så avbryte turen opp – det skulle ikke Frank.

Etter 10 minutter på toppen snudde været, noe det ofte kan gjøre fort i fjellet. Vi hadde gått i shorts, men på få minutter blåste det opp kraftig og regnet øste ned. Vi fant frem tykkere ull, fleece, bukse, pannebånd og vindtett regntøy. Dette bærer vi alltid på i sekkene, og glade er man for det de gangene man får brukt for det.

Steinura ble ekstra glatt av regnet, da er det viktig å gå forsiktig og ha gode sko med godt grep og god ankelstøtte.Vel nede fra steirøysa snudde været igjen, og sola tittet frem, gradestokken steg oppover igjen og det var bare å finne frem t-skjorta igjen.

Store Soleibotntinden ble min tiende 2000-meter og Frank sin ellevte. Vi er begge klare for nye 2000-metere om litt, det er noe helt eget å sitte på toppen å beundre
disse vakre tindene som ruver stolte i landskapet – og som minner oss på hvor små vi mennesker egentlig er, men samtidig hvor mye vi kan klare hvis viljen er stor nok.

 

 

Basecamp Gjendebu!

Tirsdag morgen satte Frank og jeg kurs mot Gjendebu. Vi hadde pakket for en overnatting i telt. Sekkene var rimelig tunge. Sovepose, liggeunderlag, ordentlig pute (jeg lover – det utgjør den store forskjellen), mat, mat og mer mat, øl og klær for allslags vær.

Vi tok båten fra Gjendesheim kl. 07:45. Sol fra skyfri himmel og allerede godt og varmt. Ved ankomst Gjendebu gikk vi et lite stykke oppover elva, på DNT-stien i retning Fondsbu. Vi fant en flott teltplass rett ved elva. Vi slo opp teltet, fikk oss en kjapp lunsj og pakket topptursekkene. De store sekkene med alt av utstyr og mat, ble liggende igjen i campen.

Planen første dagen var Slettmarkhøe på 2190 moh. Dette er en lite besøkt topp, og turen er verken merket eller vardet på en helhetlig måte. Frank og jeg anser oss selv som rimelig godt fjellvante, men denne turen bød på noen utfordringer. Etter cirka 2,5 km på merket sti oppover Veslådalen skal det gå et tråkk opp mot ryggen til høyde 1348 moh. Vi klarte derimot ikke å se dette tråkket og gikk altfor langt oppover dalen før vi valgte å skrå oppover i terrenget, da uten å følge noe tråkk. Vi så toppen – så retningen
hadde vi, vi måtte bare finne beste veien til toppen.

Vi gikk ganske langt opp mot Slettmarkbreen og krysset breelva der vannføringen var som lavest. Deretter satte vi kurs oppover i steinrøysa, der vi syntes det så mest fremkommelig ut på avstand. På vei opp steinura sto det 4-5 varder, vi valgte å følge dem. Videre oppover gikk vi tett inntil snøkanten. At denne toppen er lite besøkt forstår jeg, de eneste vi møtte på av andre levende vesener på veien var en flokk reinsdyr og en elg (!) på nesten 2000 meters høyde.

I turbeskrivelsen står det at man krysser flere snøfonner, men fonnene var bratte og snøen hard – så vi tok derfor ikke sjansen på å krysse. Stegjerna hadde vi lagt igjen på hytta, da det sto at dette absolutt ikke var nødvendig på denne turen. Vel oppe på Sørligste Slettmarkhøe (S3) 2090 moh begynte jeg å få litt panikk. Veien videre gikk ganske nære stupkanten, og det var flere hundre meter rett ned. Veien videre mot toppen var dekket av snø og is. Frank gikk først og jeg så bare rett ned i bakken foran
meg og på skoene til Frank.

Vel over en smalere passasje, hadde vi i underkant av 100 høydemeter igjen til toppen, men igjen gikk veien videre ut mot kanten til noen brattere klyvepartier. Da sa jeg stopp. Jeg hadde ikke sjans, jeg skalv i hele kroppen og grudde meg til nedturen forbi partiet langs stupkanten. Vi nådde ikke den øverste toppen, som er den eneste 2000 metertoppen sammen med Glittertind hvor det høyeste punktet består av snø og is. Vi fikk allikevel en ny 2000 meter i banken. Slettmarkhøe består av flere topper og vi satt iallefall på toppen av Sørlige Slettmarkhøe på 2090 moh.

Turen ned igjen ble lettere enn fryktet. Vi spiste varm og sen lunsj (nummer to) på cirka 1700 meters høyde, med fantastisk panoramaskue over Jotunheimens tinder. Før vi skrådde videre nedover og krysset breelva lengre nede enn på turen opp, der den deler seg i både to, tre og fire. Er du litt spretten kommer du greit over fra stein til stein med litt innsats i hoppene. Vel nede på DNT-stien mellom Gjendebu og Fondsbu, gikk turen radig tilbake til campen. Totalt var vi ute i ni timer, inkludert gode pauser. Teltet sto allerede oppe, og både en og to øl gikk ned på høykant – etterfulgt av deilig middag og et rimelig friskt bad i elva før vi tok kvelden.

Neste morgen sto vi opp klokken seks. Både Frank og jeg hadde sovet godt hele natta. Pute og investering i gode (og dyre) liggeunderlag, bind for øynene og propper i ørene ga uttelling, endelig sov vi godt telt! Vi spiste polarbrød med enkelt pålegg og selvfølgelig varm kaffe, før vi igjen pakket topptursekkene.

Dages mål var Nordre Svartdalspiggen på 2137 moh. Denne piggen ruver godt i terrenget når du kommer med båten inn til Gjendebu. Fra Gjendebu følger du merket sti mot Svartdalen/Torfinnsbu. Det er rimelig bratt og løst opp første partiet, spesielt nå som det ikke har kommet nedbør på lang tid blir det lite feste i den steinete jorda. Etter den bratte kneika tar du av mot vest, igjen gikk vi litt for langt, men fant fort tilbake til stien igjen.

Hele veien oppover har du fantastisk skue bak deg til vakre Gjende og tindene rundt – spesielt Besshøe og Surtingssue-massivet dominerer horisonten. Turen er utrolig godt merket/vardet hele veien til toppen, og det var ikke noe problem å finne veien. Det siste stykket opp mot toppen blir det bratt, og du må opp noen mindre klyvepartier. Det står beskrevet som en tur som ikke er spesielt luftig, men med min høydeskrekk føltes spesielt det siste partiet luftig. Da vi nådde toppen kom tårene, jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg skulle til toppen, luftig eller ikke luftig. Har du ikke høydeskrekk vil du sannsynligvis ikke synes turen er spesielt luftig. Selv om toppen ser spiss ut på avstand, er topplatået fint med god plass. Men på den ene siden går fjellveggen ganske loddrett ned mot Svartdalen, så man trenger jo ikke dingle for mye utpå kantene. Eller hva Frank?

Turen står beskrevet til å ta 4-6 timer. Skal du rekke denne turen på 4 timer, bør du ta på løpeskoa og droppe alt av pauser – og beinfly oppover fjellsidene. Til tross for at vi gikk en liten omvei mot toppen, brukte vi 3 1/2 time med noen få foto- og drikkepauser
på veien mot toppen. I all beskjedenhet er vi vel ikke akkurat fjellvandrere i laber fysisk form heller, selv om jeg noen ganger sliter med å henge på skøyteløperen min
oppover fjellsidene. Så etter vårt skjønn, er 4 timer på denne turen en for optimistisk tidsangivelse – med mindre det skal jogges. Ned igjen går det selvfølgelig noe raskere. Vi stoppet på cirka 1600 meter og spiste varm lunsj, med nydelig utsikt over vakre Gjende før vi tok strake veien tilbake til teltplassen og fikk pakket sammen campen vår.

Nede igjen ved Gjendebu rakk vi også en øl og Solo i solsteika før båten tok oss tilbake til Gjendesheim.

Fantastiske 1,5 døgn i magiske Jotunheimen var det, med alt vi kunne ønsket oss av slående utsikter, vakre tinder, god mat og drikke og opplevelser som blir med oss resten av livet. Vi gleder oss allerede til neste tur, om ikke mange dager!