You raise me up, so I can stand on mountains!

When I am down and, oh my soul, so weary
When troubles come and my heart burdened be
Then, I am still and wait here in the silence
Until you come and sit awhile with me

You raise me up, so I can stand on mountains
You raise me up, to walk on stormy seas
I am strong, when I am on your shoulders
You raise me up… To more than I can be

-Josh Groban

2006, vår første fjelltur sammen til Beitostølen og litt senere til Haukeli.

Siden den gang har det blitt utallige fjellturer, både vinter, vår, sommer og høst.

2007

2008

2009

2010

2011 blant annet tur til Indonesia, og Gili øyene.

Mange reiser til varme eksotiske strøk; Indonesia, Singapore, Thailand, Maldivene, bilferier i Europa, storbyweekend i New York, London osv….

 

Men vi returnerer hvert eneste år til fjellet….

2012

2013

2014

2015 – året da vi endelig kjøper vår egen hytte, i vårt paradis, Vang i Valdres.

2016

2017

2018

2019

You raise me up, so I can stand on mountains
You raise me up, to walk on stormy seas
I am strong, when I am on your shoulders
You raise me up… To more than I can be

Gratulerer med 10 års bryllupsdag min elskede, jeg gleder meg til alle nye opplevelser vi skal dele i årene fremover. Jeg elsker deg høyere enn himmelen ❤

Reklamer

Ja, vi elsker dette landet!

For en nasjonaldag vi har hatt, Frank og jeg har hatt vår beste 17 mai noensinne, i fjellene vi elsker over alt på jord. Det er nesten så man ikke tror det er mulig å få en så flott dag.

Vi hadde håpet å komme oss ut på sesongens siste randoneetur, og vi fikk ønsket oppfylt. 17 mai våknet vi til sol fra skyfri himmel i vakre Valdres. Rett etter frokost pakket vi sekkene og kjørte mot Valdresflya, fjellene lå badet i sol. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh. Sist vi gikk til denne toppen, startet vi fra Maurvangen camping. Nå var det derimot bart rundt campingen, så vi parkerte lenger opp, på kommunegrensa mellom Øystre Slidre og Vågå. Her er det flere lommer man kan parkere bilen. Du går da opp fra andre siden av Heimdalshøe, ikke samme siden som når du kommer fra Maurvangen.

Vi spente på oss utstyret ved bilen og satte kursen oppover fjellsidene med norske flagg i sekkene. Solen varmet godt, og ganske kort tid etter start var det bare å bytte ut genser med t-skjorte. Buksene ble rullet opp til knærne. Det var som å gå i et postkort, ikke et menneske, det eneste som manglet var korpsmusikken. Min bestefar, Beppe, spilte mange år i korps å lærte meg og elske korpsmusikk. Jeg er en av dem som alltid gråter når jeg hører korps. Så da Frank fant frem Forsvarets Stabsmusikkkorps på Spotify og Ja, vi elsker dette landet runget ut fra mobilen, da ble det for mye for meg, tårene trillet. Er det mulig å være så heldige. Tenk å få bo i et så vakkert land, med magisk vakker natur. Jeg er uendelig takknemlig.

Etterhvert nærmet vi oss toppen, ifølge pulsklokkene våre er turen omtrent like lang som når du går fra Maurvangen, 6 km til toppen, noen høydemeter mindre, totalt cirka 700.  Det var bra med snø hele veien opp til toppunktet på 1843 moh.

Etter obligatoriske bilder på toppen ved varden, rant vi ned noen meter til den perfekte lunsjutsikten. Jeg hadde pakket med kjole i sekken, hva gjøre man ikke for å få et bra bilde. Skisokker, randoostøvler og norske flagg – perfekt kombo. Selv NRK syntes dette var kult, og delte bildet til Frank på sin offisielle instagramkonto.

Da fotoshooten var over, ble det lunsj. Brødskiver med brunost, kaffe, lefser og en iskald øl, det var vanskelig å bryte opp. Utsikten fra toppen av Heimdalshøe er fantastisk på dager som dette, med 2000-metere på rekke og rad.

Etter en god time i sola pakket vi sammen og spente på oss utstyret. Snøen hadde blitt mye mykere, og nedkjøring gikk selv for Heidi litt vel sakte. Uansett ble det en magisk flott tur.

På vei tilbake over Valdresflya ble det mer Forsvarets Stabsmusikkorps, Norge i rødt, hvitt og blått og min favoritt; Vi ere en nasjon, vi med. Snødekte fjell badet i sol og masse mennesker med norske flagg på skitur i løypene på Valdresflya, det blir vel ikke mer nasjonalromantisk enn det.

Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.

Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.

-Henrik Wergeland

God søndag ❤

 

Vang i Valdres – I love you even more!

Årets påske har vært magisk, skulle ønske den aldri tok slutt. Det ble ikke mye langrenn og fjellski, både Frank og jeg er blitt hekta på randonee. Frank elsker både opp- og nedturen. Jeg elsker oppturen, nyter og glemmer helt at jeg faktisk skal ned igjen. På nedturen føler jeg meg litt som Bridget Jones, men øvelse gjør mester sies det.

Det ble fire toppturer og en tur på langrenn. Første toppturen gikk til Skørsnøse, her ble det litt for bratt og isete for min del, jeg valgte derfor å stå igjen 3-400 m fra toppen. Frank gikk siste delen av turen mens jeg koste meg i sola med bolle og kaffe.

Dag 2 ville jeg ut på topptur igjen! Frank var litt bekymret for om jeg hadde mistet lysten etter den isete nedfarten fra Skørsnøse, men neida – jeg gir ikke opp så lett. Vi la derfor ut på tur til Heimdalshøe 1843 moh, den turen kan du lese om her.

Langfredag tok vi frem langrennsskiene og tok turen rundt Nordre Syndin, magisk vakkert og nesten for varmt. Skulle definitivt hatt t-skjorte og ikke ulltrøye. For Frank ødela store gnagsår på begge hælene noe av turopplevelsen, men det hjalp med kebabgryte fra Real Turmat og en kald øl til lunsj!

Lørdag la vi ut på ny topptur, etter tips vi fikk fra Christin og Bjørn. Jeg møtte disse herlige menneskene på en fjelltur ifjor sommer sammen med min bror og nevø. Vi møtte dem igjen nå i påsken og fikk masse supre randoneetips, det aller beste, turene går i områdene rett bak hytta. Frank var usikker på om det ble flere skiturer på han i påska, da gnagsårene var enda verre etter langrennsturen. Men han fikk stukket hull på blemmene, og teipet godt opp igjen. I tillegg varmetilpasset han randoneestøvelen sin, slik at den satt tettere og bedre på foten. Vondt var det uansett, men skigleden trumfet.

Lørdag startet vi turen rett på oppsiden av Slettefjellbommen. Veien over fjellet er fremdeles vinterstengt grunnet snø og is, og selv om det var stedvis bart – måtte vi sette igjen bilen like ovenfor bommen. Vi gikk delvis på ski og delvis på beina (lite snø) opp til der veien svinger inn mot Herredalen. Her gikk vi av bilveien og skrådde oppover fjellsidene mot Belgjinøse 1600 moh.

Oppe i fjellsidene begynte det etter hvert å blåse endel. Så møtte vi jammen på Christin, som tipset oss om en ferdig utgravd «sofa» i le for vinden. Så vi gikk på videre og fant det perfekte lunsjstedet.

Etter en god rast gikk vi videre mot Belgjinøse, men det blåste opp enda mer. Vi fikk vinden rett i trynet, og jeg med astma fikk problemer med å puste. Vi fant le bak en stein da var vi på cirka 1450-1500 moh, og hadde 2-300 meter igjen til toppen av Belgjinøse. Neste gang skal vi gå helt opp, og videre inn til Blåeberget. Helt magisk vakkert innover her på vinteren. Rått å se landskapet vi har trasket så mye i til fots, dekket av snø. Naturen blir liksom ennå mektigere. I delvis le for vinden fikk vi tatt av feller og gjort oss klare for nedkjøring. De første partiene var litt utfordrende med skavler og «hyllepartier», men lenger nede ventet et heng med fin snø. Frank dro på ned henget og fikk noen fine svinger, og ventet på meg i bunn. Siste delen ned til veien derfra var en real lyng-labyrint, hvor vi måtte sikte oss inn på de få partiene med snø mellom lyngen. Det er mindre snø enn normalt i høyfjellet i år, så vi krysser fingrene for mer snø neste år!

Går du turen fra Slettefjellbommen og helt opp til Belgjinøse er det cirka 10 km t/r og 900 høydemeter.

Siste stykket ned til bilen var det helt bart på veien, men magisk lys på himmelen over de vakre fjellene i Vang.

Søndag startet vi turen med samme utgangspunkt som lørdagen, Slettefjellbommen. Målet for dagen var Hensfjellet. Denne turen kan du også gå fra Hensåsen, men grunnet lite snø i området gikk vi fra Slettefjellbommen. Turen starter i lett bjørkeskog, og vi fant fine snøpartier oppover mot toppen. Snøen var også mye bedre på denne siden, mer myk «påskeslush» og enklere for meg som nybegynner når vi skulle ta fatt på nedturen. Det ble mer sammenhengende skikjøring på denne nedturen enn dagen før, og Frank var i ekstase etter flere heng med det han beskrev som «perfekt påskeslush».

Denne turen hadde også veldig åpne fjellsider hvor man i stor grad kan velge linjer ned selv, etter hvilken vanskelighetsgrad man ønsker seg. Frank gleder seg allerede til å kjøre ned her igjen på dager med puddersnø, det gjør forøvrig jeg også, med litt mer erfaring skal det nok bli bra.

Frank forsøkte å vise meg hvordan jeg kunne sette opp perfekte svinger, men det er ikke alltid eleven hører så godt etter, er så mye å tenke på, hofta inn, eller var det ut osv. Jeg må uansett mer i bakken neste vinter for å få mer erfaring til nedturene. Jeg vil helst se ut som Kari Traa, ikke Bridget Jones.

På toppen av Hensfjellet hadde vi magisk utsikt til Mjellknapp, Vennis, Grindane og alle de vakre toppene i Vang. Det er muligheter for å gå videre innover til både Mjellknapp og andre topper i området. Vi har funnet et eldorado av randoneemuligheter rett bak hytta, jeg gleder meg allerede til neste topptur, forhåpentligvis blir det muligheter også i mai.

Etter tidenes påskeferie med nesten 3000!! høydemeter på ski er jeg ennå mer forelsket i Vang. Er det rart vi har lyst til å bo på denne vakre plassen en gang i fremtiden ?

God 2.påskedag ❤

Opptur på topptur til Heimdalshøe 1843 moh

//Inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Jeg er høy på livet, naturen og litt meg selv! Gårsdagen tar jeg gjerne i reprise, sol fra skyfri himmel, blikkstille, 2000 metere på rekke og rad, sikten var magisk.

Frank og jeg kjørte over Valdresflya og parkerte på Maurvangen camping, de snille driverne av stedet sa det ikke var noe problem å stå parkert hos dem. Rett bak campingen fikk vi på oss randonee utstyret og trasket oppover i bjørkeskogen. Etter 100 meter var det av med både lue, jakke og hals. Armene ble brettet opp på bambull-genserne fra Tufte Wear, svetten rant nedover i panna, så varmt var det. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh.

Dagen i forveien gikk vi til Skørsnøse 1453 moh, der stoppet jeg 500 meter før toppen, synes det var for bratt. Jeg hadde en magefølelse på at Heimdalsøe var bedre tur for meg. Turen er mer enn dobbelt så langt som Skørsnøse, men så er ikke høydemeter oppover problemet for min del. Det er nedturen, og mangel på erfaring fra nedkjøring på ski. To dager i alpinbakkene på Tyin/Filefjell skisenter har ikke gjort meg til noen rå alpinkjører, men øvelse gjør mester – og jeg må nok investere mer tid i løypene neste vinter for å bli  mer trygg i nedkjøringene.

Ute av bjørkeskogen åpner fjellene seg, badet i sol, Heimdalshøe ser vi foran oss og ruta mot toppen gir seg litt selv. Ruta som er beskrevet i boka «Trygge Toppturer», går opp på «baksiden», vi valgte å gå opp mer rett frem og opp i skaret mellom Heimdalshøe og topp 1732 moh. Vel oppe på «platået» skrådde vi oppover til venstre mot toppen av Heimdalshøe 1843 moh. Det var da jeg forsto at jeg kom til å nå dagens mål, og da vi sto på toppen badet i sol, etter 850 høydemeter på randonee utstyr, var jeg sykt stolt av meg selv. Klokka var blitt nesten halv tre, vi tok oss god tid på veien opp, det ble mye bilder og stopp for bare å nyte.  Totalt brukte vi tre timer til toppen. Pulsklokkene var litt uenig om hvor langt vi hadde gått, min sa 6 km, Frank sin sa 6,7 km.

Det er sjelden man opplever så god sikt i fjellet, vi så Glittertind, Besshøe, Surtninssuemassivet, Store Knutsholdstind, Høgdebrotet, Tjønnholstind, Rasletind, Kalvehøgdene osv osv. Det var bare helt magisk. Vi tok av fellene og brukte god tid på å nyte utsikten, før vi sklei ned noen få meter til et perfekt lunsjsted med rå utsikt over tinderekkene. Her ble det kaffe, brødskiver og hjemmebakte boller med vaniljekrem før vi noe motvillig pakket ned sekkene og forberedte oss på nedkjøringen. På slike dager vil man ikke hjem, man får bare lyst til å sitte ute i fjellheimen.

Frank kjørte først og stoppet innimellom for å la meg ta han igjen, det gikk noe saktere med meg nedover fjellsidene for å si det sånn, men for en mestringsfølelse! Vi tok sammen veien ned, som vi kom opp. Det var hardt og stedvis isete underlag med mye skavler, men allikevel fikk jeg satt opp noen svinger. Jeg gikk på trynet noen ganger også, men det var bare gøy. Litt lenger ned var det noe mer slush, og litt lettere å kjøre for en newbie på randonee. Uansett vil jeg si at dette er en super nybegynnertur, i alle fall om du ikke synes det blir for langt å gå i starten.

Nedkjøringen er slak, selv de bratteste partiene var helt innafor. Hele turen går i skredsikkert terreng og har helning under 30 grader. Siste partiet gjennom skogen var artig, og jeg traff ingen trær 😉 Vel nede var jeg et stort smil og skravla gikk i ett, syyyyyykt høy på livet. Liten tvil, jeg er hekta. Topptur på ski er vanvittig bra trening, jeg forbrant nærmere 2000 kcal på gårsdagens tur og selv om jeg er vant til tunge løft gjennom styrketreningen, så kjenner jeg godt i beina i dag at jeg har vært på tur. Love it!

Ha en herlig ny påskedag ❤

Påskeboller med vaniljekrem!

Påsken er igang for mange, Frank og jeg skal jobbe til uka, men setter kursen mot Valdres så fort arbeidsdagen er over på tirsdag. Det er litt vondt å se alle de fine bildene fra påskefjellet denne helgen, men håper go’været holder langt inn i neste uke også.

Det er viktig å ha noe godt i sekken når man skal på tur i påska, jeg har laget påskeboller med vaniljekrem som vi skal ha med oss. Det ble selvfølgelig en liten tjuvsmak idag, og bollene er definitivt godkjent av kakemomsen Frank.

Kesamboller (20-25 stk)
1 pk gjær
50 g margarin
5 dl melk
1 boks mager kesam
1,5 dl sukker
1 ss vaniljesukker
17 dl hvetemel

Smuldre gjæren, smelt smør, tilsett melk (37 grader). Rør ut gjær i væsken. Tilsett kesam, sukker og det meste av melet. Elt deigen og la den heve i 30 minutter.

Mens deigen hevet laget jeg vaniljekrem. Jeg brukte Linda Stuhaug sin oppskrift, den har jeg laget tidligere også, utrolig god.

Vaniljekrem
5 dl valgfri melk
3 eggeplommer (ta vare på eggehviten og bruk til pensling av bollene)
40 g sukrin gold
2 ts vaniljepulver (brukte vaniljepulver istedenfor vaniljestenger)
30 g maisenna

1. Ha melk i en kjele sammen med søtning og vaniljepulver. Kok opp på svak varme.

2. Miks sammen eggeplommer og maisenna klumpfritt i en bolle. Pisk inn 1/3 av den varme melka i bollen, før du heller alt tilbake i kjelen.

3. Varm opp melkeblandinga til kokepunktet på svak varme. Rør ofte, når den koker opp vil den tykne, da trekker du kjelen til side. Avkjøl.

Når bolledeigen har hevet ferdig, deles den opp i 20-25 emner. Jeg klemte hvert emne flatt i hånden, fylte på med 1 god ts vaniljekrem og lukket deigen rundt kremen. Rullet forsiktig i hånda, og la bollene på bakepapir med «skjøten» ned. Etterhev 30 minutter.

Pensle bollene med eggehviten. Stekes på 225 grader, i cirka 10-12 min.

Hvis du vil ha litt ekstra påskekos, kan du skvise saft fra en appelsin, blande med melis og ha oppå bollene, Strø litt revet appelsinskall på toppen.

God påske ❤

Vang i Valdres!

Jeg har alltid vært ekstremt fascinert av naturen. Helt fra jeg var liten har jeg elsket fjorder, fosser, fjell og daler. Andre dro til «syden», men for meg var bilferie i Norge med Naf boka toppen av lykke. Jeg ville aller helst stoppe ved alle fosser og fjell og skrev dagbok fra alle de fantastiske turene pappa planla for oss hver sommer. Da skolen begynte etter sommeren hadde jeg med bilder fra ferien på skolen, men det var ikke mange på min egen alder som forsto min forkjærlighet for norsk natur. Heldigvis skulle jeg som 26 åring møte en som følte det akkurat som meg, Frank.

Allerede etter en måned sammen dro vi på fjelltur til Haukeli. Etter to måneder dro vi på nok en fjelltur. I alle årene vi har vært sammen, har vi vært på fjellet hver eneste høst/sommer. Vi fantaserte tidlig om å eie vår egen hytte, men at drømmen skulle bli til vikelighet allerede i 2015 hadde vi aldri trodd.

Nå har vi vært hytteeiere i snart fire år, og vi blir aldri lei av å sitte på terrassen og bare se på fjellene. Det er den beste investeringen i livskvalitet vi noensinne har gjort. En plass for oss selv, vårt eget paradis, stille og rolig.

Vi har begge forelsket oss i Vang. Jeg blir alltid lei meg når vi skal dra fra hytta, det føles aldri som om vi har «nok» tid. Mulighetene er mangfoldige året rundt.

Denne helgen har vi hatt vår første tur på fjellski, på fjellet som ligger rett bak oss, Slettefjell. Det ble en helt magisk dag. Fjellskiene tok oss ut av løypene i urørt vinterterreng, med magisk utsikt til 2000-metere på den ene siden og Vangsfjella på den andre.

En dag skal vi nok bo her, det er drømmen på sikt. Fjellene har alltid hatt, og kommer alltid til å ha en magisk tiltrekningskraft på oss.

«De som har følt hva livet blant tinderne er,
eller kan være for et menneske,
behøver ikke lese om det, og de som aldri har følt det, vil så likevel ikke forstå»

~ Carl Wilhelm Rubenson

 God søndag ❤️

Sing Hallelujah!

Sing Hallelujah! Sing it, yeah! Sing Hallelujah! Noen som husker den hiten fra tidlig 90-tallet? Det var litt sånn jeg følte det da jeg for første gang på snart to år våknet ti minutter før klokka skulle ringe kl 6 og følte meg uthvilt. Jeg hadde glemt hvordan normal pust skal være, fy flate så digg.

Jeg var inne til noen siste tester igår hos lungespesialist, og det er ingen tvil, jeg har astma, også når jeg ikke er i fysisk aktivitet. Jeg har nå fått forebyggende medisiner som skal tas hver dag, i tillegg til anfallsmedisin, som legen sa, dette kommer til å bli kjempe bra. Du skal ta kontroll over astmaen, den skal ikke ha kontroll over deg.

Med min nye vidunderkur innabords, la jeg selvfølgelig ut på løpetur i det fine vårværet, fy flate så digg det er å puste ordentlig. Dette var heller ikke verdens beste løpetur, må bli kjent med medisin og hvordan kroppen responderer. Men jeg har trua, dette skal bli bra. Jeg er tross alt evig optimist, og lener meg til ordrene fra en annen sang jeg gaulet til på jenterommet på slutten av 80 tallet……

Optimist, jeg vet det går bra til sist
Så lenge jeg lever her er jeg en Optimist
Jeg er en Optimist!

God lillelørdag ❤️