Store Smørstabbtind 2208 moh, Veslbreatind 2092 moh og Hurrbreatind 2060 moh!

Tidligere i uken hadde Frank og jeg to superflotte turer fra Krossbu på Sognefjellet. Første dagen gikk turen til Store Smørstabbtind 2208 moh. Du ser toppen foran deg nesten hele veien, den lokker deg oppover.

Vi fulgte stien langs elva oppover mot Leirbreen. Terrenget er utrolig flott, fossen man går langs, tre vakre fossefall nedover fjellsidene og nydelig sti. Oppe ved breen må man stoppe å nyte.

Hvis du ønsker å oppleve isbre på nært hold, uten å gå i kø vil jeg anbefale å gå opp til Leirbreen (en arm av Smørstabbreen som er den største breen i Jotunheimen) og nyte den helt for deg selv.

Skal du videre mot Store Smørstabbtind har du to muligheter når du kommer til breen. Vi valgte den bratteste varianten. Helt innerst, ved enden av Leirvatnet gikk vi opp på høyresiden av bekken som kommer ned fjellsiden.

Ønsker du en mindre bratt opptur er det vardet en slakere variant opp til venstre når du står nesten innerst ved Leirvatnet. (Vi valgte den slake varianten på vei ned igjen, for å spare knærne, vardene var lett å se).

Deretter begynner selve oppstigningen i steinrøysa til toppen. Flere turbeskrivelser omtaler denne turen som luftig, og at det er mange vanskelige ruter til toppen. Det vil jeg ikke si meg enig i. Vi holdt litt ut til høyre, og synes oppstigningen var veldig grei, og det er absolutt ikke luftig. Det er noe løst, så pass på så du ikke utløser steinsprang dersom det er noen på vei opp under deg.

Vel oppe ved toppvarden er det magisk utsikt. Oppe på selve varden er det luftig, og stup går 200 meter loddrett ned i breen under. Men man kan holde god avstand om man ønsker det. Vi hadde magisk vær og ble belønnet med råååååå utsikt mot  Kniven, Geita, Saksa, Storebjørn osv.

Vi brukte cirka 3 timer til toppen inkl pauser.

Vel nede ved Krossbu kjørte vi lenger opp på Sognefjellet og fant en perfekt teltplass med vårt eget lille badevann og storslått utsikt rett på Fanaråken og Store Steindalsnosi. Her ble potetmos og gourmetpølser skylt ned med ett par gode øl. Smågodt og potetgull til dessert.

Dag nummer to våknet vi til noe mer overskyet vær, men fortsatt supert turvær og god sikt i fjellet. Vi kjørte ned igjen til Krossbu, og startet på samme sti oppover langs fossen på venstre side, som dagen før. Målet var Veslbreatinden. Oppe på cirka 15-1600 meter tok vi av fra stien og skrådde oppover mot toppen som du ser foran deg som et stort rundt platå.

Turen er ikke merket, men det er noe spredt varding bort til ett toppunkt på 1732 moh. Fra varden på denne toppen siktet vi oss inn mot toppen, og turen videre går i MYE stein og ur. Vi brukte cirka 2 1/2 time inkl pauser til toppen.

Fra toppen er det enkelt videre nordover til Hurrbreatinden (cirka 15 min videre fra Veslbreatinden). Her får du lett med deg to 2000 metere.

Om du ønsker kan du også gå videre til Veslfjelltind. Vi valgte å snu på Hurrbreatind, da vi hadde et stykke å kjøre tilbake til hytta. Beina var også ganske slitne, etter tre uker med gåing i fjellet. Dagene vi ikke har gått i fjellet har Frank brukt til treningsøkter i skøytestilling og jeg har trent styrke. Lurer på om vi trenger en restitusjonsuke etter ferien haha 😉

Anyway, turen ned gikk ganske radig, da vi fant fine snøfonner flere steder som vi sklei nedover på. Morsom og rask nedtur.

Etter ferien er Frank nå på tyve 2000 metere, mens jeg henger litt etter på atten. Må få tatt han igjen nå som høydeskrekken ser ut til å ha kommet seg mange hakk.

For en magisk fjellsommer det har vært ❤

Slettmarkkampen 2032 moh og Slettmarkpiggen 2163 moh!

Dagen igår ble lang og utrolig spennende. Cirka 23km t/r og 12-1300 høydemeter. Målet var Slettmarkkampen 2032 moh.

Fra Eidsbugården/Fondsbu følger du DNT-stien langs Bygdin mot Gjendebu. I stiskille hvor DNT-stien fortsetter mot Gjendebu tar du av og innpå DNT-sti mot Torfinnsbu. Forlat stien i Oksedalen, her ser du bekken kommer ned fjellsidene fra Slettmarkkampen. Her må du krysse elva, vi krysset litt før bekken, skrådde oppover mot bekken og gikk oppover på høyre side av bekken.

Dette er den bratteste passasjen, noe løst oppover her, men mulig å finne fine grønne lunger å gå på oppover. På toppen ligger det to små tjern, det ene var snødekt, men her fortsetter du bare oppover på det som minner om svaberg og lettgått steinur, etterhvert ser du toppen av Slettmarkkampen. Slettmarkkampen er flat og med fantastisk utsikt. Vi kom i prat med et hyggelig par fra Bergen og ble sittende å spise lunsj med dem.

Etter en god rast i sola mente Frank det var en god ide å fortsette videre til Slettmarkpiggen 2163 moh. Det innebar klyving ned fra Slettmarkkampen. I vått vær anbefales klatreutstyr her, men fjellet var tørt og fint, så dette gikk greit.

Små varder viser veien ned. På vei ned er det også en super hybel som Frank mente vi kunne overnatte i om vi ikke kom oss opp igjen haha.

Videre mot toppen er det lett å gå, man kan holde god avstand til stupkantene.

De siste takene opp mot toppen må du ta ett par klyvtak, men ikke vanskelig. Ut til toppen er det derimot SVÆRT luftig for en med høydeskrekk. Ett VELDIG smalt parti, så ett parti med plass til to, så smalt siste stykket ut til varden. Jeg hadde litt småpanikk, vi kløyv derfor ikke opp de to takene opp til selve varden. Turhåndboka; Vang i Valdes skrev at man burde være veldig forsiktig om man ville opp på varden. Vi fikk uansett tatt bilde på toppen, jeg noe skrekkslagen, tanken på at vi måtte samme smale etappen tilbake gjorde at jeg ville fortest mulig tilbake på «trygg» grunn.

Neste gang må vi muligens prøve oss på varden også – hjelp! En ting er iallefall sikkert, høydeskrekken har blitt bedre. Det hjelper å pushe seg selv ut av komfortsonen.

Vi brukte i underkant av 4 timer opp til Slettmarkkampen inkl pauser. Videre til piggen gikk det 30-40 min ekstra en vei.

Været var fantastisk, og vel tilbake igjen på Slettmarkkampen måtte vi bare nyte. Sikten var råååååå! Sola skinte fra skyfri himmel. Dager som dette er magisk.

Imorgen pakker vi sekkene og håper å få med oss to-tre 2000 metere til før ferien går mot slutten.

Tindvikene på tinderangling: Store Dyrhaugstind og Vestre Austbotntind

Frank og jeg har tilbragt to dager i magisk Hurrungane, det mest alpine fjellområdet i Norge. Her finner du mange av de mest sagnomsuste fjelltoppene i Norge, som Storen, Sentraltind, Store Ringstind, Styggedalstind og Austbotntindene. Mange av dem krever teknisk klatring, tausikring og brekryssing for å nå toppen, men noen kan man også nå som fot- eller klyveturer.

Har du høydeskrekk, er det uansett store sjanser for at psyken vil få kjørt seg på tinderangling i dette fjellomrrådet. Det finnes noen enkle turer uten luftige partier, som Store Soleibotntind – denne gikk vi i fjor, og utsikten fra toppen er rå. Men først og fremst, er Hurrungane et mekka for fjellsport, tinderangling og klatring – og merkede stier for fjellvandring er nesten fraværende.

Frank og jeg hadde satt oss to mål for dette 1,5 døgnet i Norges villeste tindelandskap: Vestre Austbotntind (2100 moh) og Store Dyrhaugstind (2147 moh).

Dag 1 var det Vestre Austbotntind som sto på menyen. Vi parkerte bilen på Berdalsbandet, rett nord for bommen på Tindevegen, ca. 1300 moh. Det går tydelig tråkk oppover i fjellsiden, og spredte varder viser vei. Underlaget var nydelig å gå på den første delen av turen, nesten som svaberg. Hele veien har du fantastisk utsikt til det rå landskapet og toppene rundt – blant annet Store Ringstind som ruver i mot deg.

Turen opp til Vestraste Austbotntind (2020 moh) byr på noe enkel klyving, men aldri krevende, utsatt eller luftig.

Videre fra Vestraste Austbotntind går du litt ned igjen og du må klyve to, tre steg ned på en snøfonn. Her ble vi litt usikre, da vi så to stykker som sikret med tau over snøfonna. Ingen turbeskrivelser sier noe om sikringsbehov på denne passasjen, så vi regnet med at disse var ute for å øve på sikring. Likevel innebærer passering av snøfonner i slike skar alltid en viss potensiell risiko, for eksempel om man skulle falle og skli nedover, så vi tok på grove brodder under skoa for å få godt feste i snøen. Vi kløyv ned og gikk de få meterne over fonna rolig og fokuserte, før vi startet på oppturen til selveste Vestre Austbotntind.

Vi brukte knappe 3 timer til topps, med noen pauser til energi- og drikkepåfyll, bilder og til å rett og slett nye skuet rundt oss.

På toppen har du magisk utsikt. Vi hadde strålende vær, og satt i bare t-skjorter og nøt kaffe, mat og utsikt i 1,5 time før vi gikk ned igjen. Vi hadde også god underholdning! Skal du videre fra Vestre Austbotntind til Store kreves det sikringsutstyr, og vi satt å så på dem som klatret oppover i fjellsidene med isøkt, tau og stegjern, utrolig tøft!

Vel nede igjen kjørte vi litt lenger opp til nær toppen av Tindevegen, hvor vi slo opp camp ved to små tjern. Det ble kveldsbad, nydelig middag etterfulgt av øl og pottis mens vi så sola gå ned over Jostedalsbreen. Kveldslektyren ble turbeskrivelsen av morgensdagens langt vassere utfordring: Store Dyrhaugstind!

Etter det som faktisk ble en god natts søvn, våknet vi uthvilte klokken halv syv neste morgen. Sola skinte fra skyfri himmel, og fra teltåpningen gliste Austbotntindene imot oss og hilset «takk for sist». Vi pakket ned campen og fikk i oss god frokost, og selvsagt fersk kaffe, før vi kjørte litt videre nedover i retning Turtagrø. Store Dyrhaugsting sto for tur!

Vi tok av fra veien et stykke før du kommer til Turtagrø, og kjørte innover på en smal grusvei ved Ringsbotn til en betongdemning. Vi parkerte rett ved, og krysset på nedsiden av demningen. Etter ca. 100 meter langs elva går det sti oppover fjellsiden til venstre, med spredt varding som fører opp til Øvre Dyrhaug (cirka 1400 moh).

Herfra går du videre oppover i stein og ur, og det er egentlig brattest det første stykket. Vardingen er lett å miste syne av, og i stedet for å hele tiden lete etter neste varde følgte vi mest logiske vei mot høyeste punkt av ryggen. Ura skifter karakter fra store steinblokker til kronglete småur, så gode fjellstøvler anbefales for å unngå overtråkk.

På cirka 2000 meters høyde dukker endelig de markante Dyrhaugstindene opp, og stupene ned mot Slingsbybreen kommer nærmere innpå. Opp til Nordre Dyrhaugstind (2100 moh)kan du holde god avstand til stupkantene om du ønsker det, og det er god plass på platået her. Vi brukte cirka 3 timer opp, inkl pauser.

Her sa jeg sa til Frank: «Jeg kommer IKKE til å nå store Dyrhaugstind, dette er nok for meg». Skal du videre til Store, smalner fjellryggen markant og det blir med ett langt mer luftig. «Slike valg kan ikke tas på en ikke full mage», sa Frank. Vi fyrte opp Real Turmat, tok en en kald Solo og – jeg bestemte meg etter hvert for at jeg iallefall skulle prøve første delen av eggen frem til første fortopp. Vi snakket også med et par som hadde gått helt ut, og vi fikk noen tips til hvordan vi kunne unngå de mest luftige passasjene.

Du trenger ikke klatreutstyr, men klyvingen ut til toppunktet er både bratt og luftig – og det er et godt stykke ut. Vi brukte god tid, og sørget for at vi hele tiden hadde gode tak til både føtter og hender, et fall i slikt terreng kan være kritisk. Vi holdt oss litt nede i sørvestsiden hele veien, forbi alle «fortoppene», da slipper du å gå helt oppe på eggen med stupet rett ned på ene siden.

Frank gikk foran hele veien, og guidet stega mine. Innimellom snek han seg opp for å kjenne på suget fra den luftige og smale toppeggen. Jeg var ganske nervøs, men fattet vil jeg si. Turtagrø hotell sier dette om turen: «Om du føler deg sterk med høyder og forholdene er fine, så er det ikke teknisk vanskelig». Det vil jeg si meg enig i, det er ikke teknisk vanskelig, for meg var det hodet og fingrene som fikk kjørt seg mest. I de bratteste klyvepartiene er det viktig å kjenne at holdepunktene dine er fast fjell, og ikke steiner som kan løsne. Jeg har aldri vært så sår i hender og fingertupper etter klatreøkter inne, men i går klemte både Frank og jeg hardt på mye fjell, haha.

Totalt brukte vi 2 timer t/r fra Nordre til Store Dyrhaugstind inkl småpauser og en heller lang bildeseanse ute på toppen. Selve toppen er egentlig bare en stor varde, varden ble bygget i 1916 av Ola Berge, og opptar nesten all plass på toppen. Det er helt sykt imponerende.

Jeg synes vi utgjør et skikkelig dreamteam. Uten Frank hadde jeg aldri kommet opp. Tilbake igjen på «trygg grunn» kom tårene, fy flate. Så ufattelig stolt!

 

Jeg anbefaler begge turene. Vestre Austbotintind er nok den vakreste turen, da du går nesten hele veien med fantastisk utsikt. Turen til Store Dyrhaugstind går i MYE grov ur, og toppen sees som sagt ikke før du er på 2000 meter. Opplevelsen derimot, ble råere enn Vestre Austbotntind. Da vi satt på Store Dyrhaugstind og så rett ned i isbreer, snømasser og massive Storen raget rett imot, ja da følte vi oss ganske små – men enda større var mestringsfølelsen av å ha besteget min så langt villeste tind!
En ting er iallefall sikkert, vi bor i et majestetisk rått land!

God helg!

Vettisfossen!

Jeg har vokst opp med bilferier i Norge, og NAF boka er fremdeles en av mine beste venner. På alle disse bilturene var det alltid innlagte gåturer, til fjell, isbreer, fosser osv. Bilturene og stedene jeg var som barn er noe av det jeg husker best. En av turene jeg har snakket varmt om siden jeg møtte Frank, er turen inn til Vettisfossen. Den turen gikk mamma, pappa, mormor, beppe, broren min og jeg i 1988. Da var min bror akkurat fylt 5 år og jeg var 8 år. Allikevel husker jeg veien inn, mormor som synes det var litt skummelt i et parti der man måtte holde seg fast i et tau. Beppe (kalte min bestefar Beppe) og broren min som gikk i front hele turen, i gummistøvler, som var datidens goretex sko. Den magiske Vettisfossen, Norges og Nord-Europas høyeste uregulerte foss, med fritt fall på 275m. Detaljene pappa fortalte på turen husker jeg fremdeles.

Idag, 31 år senere, gikk jeg turen med Frank. Så mye som jeg har snakket om Vettisfossen, forventningene var skrudd opp rimelig høyt. I 1988 gikk vi for å se fossen fra bunn. Siden Frank og jeg er over gjennomsnittet glad i toppturer, gikk vi selvfølgelig veien til topps for å se fossen ovenfra.

Turen fra Hjelle og inn til Vetti Gard går på fin grusvei, det er flere flotte fossefall på veien inn. Fra Hjelle til Vetti er det nesten flatt, i underkant av 200 høydemeter, cirka 5 km.

Ved Vetti Gard går turen videre på sti. Du kan velge å gå oppover for å se fossen ovenfra. Det er endel flere høydemeter (350 ekstra høydemeter) og lenger til topps, cirka en time fra Vetti Gard. Eller du kan gå videre innover i dalen, da kommer du i bunn av fossen.

Totalt tar turen fra Hjelle til toppen av Vettisfossen cirka 2 timer. Å stå på toppen og se nedover de bratte fjellsidene der fossen stuper ned i dalen var helt magisk.

På turen ned stoppet vi på Vetti Gard, kaffe, is og vaffel – nam nam.

Har du lyst på en forfriskende dukkert på turen, finnes det mange muligheter.

I boka «Under Storen» kaller forfatter og fotograf Jan Schwarzott; Vettisfossen for «dronninga»; «Vinn dronninga fyrst fram til deg, forlet ho aldri eit hjarta.»

Det er vel det som som har skjedd i mitt tilfelle. Gjensynet med dronninga ble spektakulært, fosser og fjell har alltid hatt en magnetisk tiltrekningskraft på meg.

Bananbrød!

Dette brødet/kaka er superenkel å lage. Jeg tror det tok cirka 2 minutter å slenge sammen røra. Perfekt til kaffen på tur.

Det du trenger:

2 modne bananer
3 egg
150 gram havremel (slenger ofte oppi en god håndfull havregryn i tillegg)
1 ts bakepulver
40 gram sukrin gold
1 dl melk
2 ts kanel
2 ts kardemomme

Ha bananene i en bolle, og mos med stavmikser. Tilsett resten av ingrediensene. Ha røra over i en brødform, med bakepapir. Stek på 175 grader, i 50 minutter.

Nytes best i fjellheimen ❤️

Knutshøe, sesongens første fottur!

Endelig er fottur sesongen igang, og for en start det ble. Jeg følte meg som en 5 åring i godtebutikken som får velge en ting, i mitt tilfelle; en tur. Valget falt på Knutshøe, også kalt Besseggens tøffe lillebror. Frank og jeg gikk denne turen to år tilbake for første gang, da satt jeg og skalv i de to klyvepartiene man må igjennom på turen. Siden den gang har jeg jobbet mye med høydeskrekken og hodet.

Lørdagens tur ble en opptur på så mange måter. Været var magisk, buksene ble rullet opp, og genser ble byttet ut med t-skjorte etter fem minutter. Første klyvepunktet kommer ganske tidlig på turen, og gikk som en lek. Når du først har kommet opp første klyvingen, så får du magisk utsikt til Beseggen, Besshøe, vakre grønne Gjende og 2000-metere på rekke og rad. Å kjenne lukten av fjell igjen, var helt fantastisk. Frank og jeg var høye på livet. Turen over Knutshøe er så ufattelig vakker, og anbefales på det varmeste.

Du går lenge på fin sti, med god avstand til stupkantene, og hele tiden med fantastisk skue over vakre Jotunheimen. Da vi kom til det andre klyvepunktet som er litt mer utfordrende enn det første, så gikk dette også overraskende bra. Jeg ventet på at det skumle skulle komme, det jeg hadde grudd meg til, men det kom ikke….. og plutselig sto vi på toppen. Jeg tok meg til og med tid til å snu meg rundt og se utover mens vi sto i fjellveggen. Deilig å kjenne på mestring og litt mindre høydeskrekk.

På toppen hadde vi en laaaaang rast, sola skinte fra nesten skyfri himmel, slike dager må bare nytes.

Etterhvert tok vi fatt på turen ned fra Knutshøe og tilbakeveien gjennom Leirungsdalen. Nede i dalen stekte sola godt, og flere steder er det små «badestrender» om du ikke synes det gjør noe med en «litt» kjølig dukkert. Frank og jeg tenkte det var fint å starte badesesongen til fjells, og kastet oss ut i det friske fjellvannet.

Ja, vannet var kaldt, men jeg har tross alt badet i Vangsmjøsa i vinter, så dette var absolutt innafor, deilig forfriskende.

Skal du over Valdresflya i sommer, så sett av litt ekstra god tid å få med deg denne vakre fjellturen.

Nå gleder jeg meg til det snart er tre HELE uker med fjellturer, ferien nærmer seg med stormskritt.

Borte bra, men (Jotun)heimen best ❤

God søndag ❤

You raise me up, so I can stand on mountains!

When I am down and, oh my soul, so weary
When troubles come and my heart burdened be
Then, I am still and wait here in the silence
Until you come and sit awhile with me

You raise me up, so I can stand on mountains
You raise me up, to walk on stormy seas
I am strong, when I am on your shoulders
You raise me up… To more than I can be

-Josh Groban

2006, vår første fjelltur sammen til Beitostølen og litt senere til Haukeli.

Siden den gang har det blitt utallige fjellturer, både vinter, vår, sommer og høst.

2007

2008

2009

2010

2011 blant annet tur til Indonesia, og Gili øyene.

Mange reiser til varme eksotiske strøk; Indonesia, Singapore, Thailand, Maldivene, bilferier i Europa, storbyweekend i New York, London osv….

 

Men vi returnerer hvert eneste år til fjellet….

2012

2013

2014

2015 – året da vi endelig kjøper vår egen hytte, i vårt paradis, Vang i Valdres.

2016

2017

2018

2019

You raise me up, so I can stand on mountains
You raise me up, to walk on stormy seas
I am strong, when I am on your shoulders
You raise me up… To more than I can be

Gratulerer med 10 års bryllupsdag min elskede, jeg gleder meg til alle nye opplevelser vi skal dele i årene fremover. Jeg elsker deg høyere enn himmelen ❤