Søndag 16 august, et døgn etter Uranostind, la Frank og jeg i vei på ennå et lite 2000-meters raid. Det så lenge ut til å bli lite topper, da astmaen min virkelig ikke spilte på lag denne dagen, men jeg er sta og seig, så det ble fire nye topper i banken.

Vi startet fra Vargebakkan rett før klokka åtte. Her er det fin parkeringsplass, men den blir fort full, da dette også er startsted for den populære turen over Knutshøe. Vi fulgte stien mot Knutshøe, deretter videre innover mot Leirungsdalen. Etterhvert krysset vi brua som er laget over Leirungsåe og rundet rundt Semelhøe (1302 moh) mot Steinflybekken. Det er et naturlig punkt å krysse Steinflybekken på (pil viser vei), men vannføringa var enormt stor, Frank og jeg fortsatte derfor videre oppover Steinflybakkan i MYE kratt. Det ble ikke mindre vannføringen, så vi tok sats og hoppet heldigvis tørrskodd over med mellomstopp på noen litt for glatte steiner. Herfra fant vi en fin lei oppover mot Steinflye.

Oppover i steinrøysa på ryggen mot Høgdebrotet kom det etterhvert spredte varder som viste vei, tettere og tettere mellom vardene jo nærmere vi kom toppen. Høgdebrotet 2226 moh har et flatt topplatå, men du kjenner virkelig suget i maget der fjellsidene stuper flere hundre meter ned i breen. Nydelig! Her ble det matpause før vi bestemte oss for å gå videre.

Fra Høgebrotet mot Steinflytind og Tjønnholstind. Turen går videre langs denne ryggen og opp til venstre for snøpartiet du ser på «enden» av ryggen.

Neste 2000 meters topp på turen var Tjønnholstinden NØ 2180 moh, dette er en liten kul på ryggen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Toppen stuper ned i vakre Steinflybreen hvor en flokk med reinsdyr lå å kjølte seg ned.

Videre gikk vi mot Steinflytinden, i enden på ryggen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ligger det en stor snøfonn (se bilde lenger opp). På denne årstiden var det mulig å gå utenom snøen, men vi har lest i andre turbeskrivelser at det kan være lurt med isøks dersom du må gå over snøen her.

Opp mot Steinflytinden blir det litt morsom klyving, og skal du opp på selv Steinflytinden 2318 moh som vi selvfølgelig måtte, så er det kilt ett par steiner inni noen sprekker som gir ett par gode tak til å dra seg siste stykket opp til selve toppen.

Deretter bar det videre mot dagens fjerde og siste 2000 meter, Tjønnholstinden 2329 moh. Vi valgte å følge en slags renne med litt enkel og morsom klyving videre, og gikk opp siste stykket mot toppen fra vest. Fy flate, her har du igjen helt magisk utsikt. Det var 20 varmegrader og strålende sol, dunjakka ble liggende i bunn av sekken på hele turen.

Ned igjen viser varder vei i naturlig lei mot enden av Steinflybreen. Videre forsvant vardene og vi fant vår egen vei ned til noen fine vann på oppsiden av Steinflybakkan. Her ble det kveldsbad og Real Turmat, magisk.

Etter mat og bad gikk vi videre ned Steinflybakkan og vadet over Steinflybekken. Vannet sto oss til knærne, men det var så varmt at det var egentlig bare deilig med våte sko det siste stykket tilbake til bilen.

GPS’en viste rett over 1500 høydemeter og 30 km. For en dag!

For meg har Uranostind alltid vært dronninga av Tyin. Hun ligger majestetisk til og er ikke til å ta feil av. Jeg har drømt om denne dronninga en god stund. Her står jeg ved Tyin som 8 åring og skuer innover mot Uranostind. Uranostind sies å være en av de vakreste toppene i Jotunheimen med magisk utsikt.

I Vang har vi blitt kjent med fantastiske Ingebjørg, sjekk ut nettstiden hennes her. Hun har blant annet både brekurs og klatrekurs, vi har snakket om å dra på tur sammen tidligere. Vi slang oss rundt og spurte om hun ville være med, og vips var planen lagt, fredag 14 august skulle vi til topps på Uranostind.

Vi møtte Ingebjørg ved Tyinholmen rett før klokken syv på morningen og kjørte sammen inn til innerst i Koldedalen. Utstyret ble sjekket; tau, hjelmer, stegjern, isøkser osv. Rett over halvåtte la vi avgårde i strålende sol på vardet sti oppover mot Urdadalsvannet. Praten gikk lett, det var sang og latter. Ved Urdadalsvannet må du krysse over, her er det lagt ut steiner som er fine å gå på, det ligger også fine pinner her som du kan bruke til å støtte deg på når du går over elva,

Leia gir seg mer eller mindre selv, og varder viser vei nesten opp til foten på Uranosbreen. Her ble det en matbit før vi tok på oss breutstyr. Oppover breen kom dronninga nærmere og nærmere. Hun ropte på oss.

I enden av breen tok vi av oss utstyret og satte kurs oppover i stein og ur.

Tindene stakk frem på rekke og rad, til høyre for oss lå magiske Storen i det fjerne med sin særegne topp, fjellsidene stupte ned i breen.

På toppen av steinura smalner det drastisk ut mot toppunktet. 2000 meters boka har virkelig rett, dette er en SVÆRT luftig toppegg. Ingebjørg gikk med stødige skritt foran, jeg fulgte mer eller mindre på alle fire etter, på et tidspunkt satt jeg med et bein på hver side av eggen. Frank kom bakerst og gikk stødig over eggen. Ute på selve toppunktet er det ikke stor plass, men vi hadde toppen for oss selv. Ingebjørg sang med sin vakre stemme, jeg gråt litt, alle tre kjente vi på en enorm takknemlighet for å kunne være så heldige å få en så fin dag sammen.

Etter en god stund med nytelse snudde vi og gikk (krabbet for min del) tilbake igjen til mer trygg grunn. Nedover steinrøysa og tilbake i breutstyret. Veien ned igjen går samme vei som du kom opp.

Med unntak av brekrysningen, som du ikke må gjøre uten kompetanse, så er ikke selve turen luftig før du skal over selve eggen, eller spesielt krevende dersom du er fjellvant. Det er cirka 20 km t/r, 1000 høydemeter. Dersom du ikke har eller kjenner noen med brekompetanse kan du bestille guidet tur med feks Tyin Aktiv.

Jeg vet iallefall at jeg skal tilbake til dronninga av Tyin.