Langfredag var det ny tur som skulle hukes av på lista, Mørkgonga og Gyrihaugen. Kjør mot Sundvollen og ta av mot Åsa. Langs Åsaveien finner du en parkering på venstre side av veien.

Også her starter turen ganske bratt oppover. Det er hogd mye trær i området og du har hele tiden fantastisk skue utover på store deler av turen. Vi så faktisk Gaustatoppen snødekt og vakker i det fjerne. Er det noe Frank og jeg liker å skue utover så er det snødekte fjell.

Det er to veier opp til Mørkgonga utsiktpunkt, den ene anbefales ikke på denne tiden av året. Jeg hadde forhørt meg litt, og flere sa at det var for mye is opp sprekken, vi valgte derfor å gå den blåmerkede stien rundt og opp til utsiktspunktet. Første del av turen går som sagt med utsikt over hele Ringerrike og fjellene i bakgrunnen.

Flere har spurt hvordan føret var, og det var helt fint. Noe is på stien enkelte steder, men ikke problematisk i det hele tatt.

Etterhvert snor stien seg innover i nydelig skog før du etterhvert tar av stien, hvor det er merket ned til utsiktspunktet. Her lå det endel is ennå, så trå varsomt. Veggene ned i juvet er bratte og stuper nedover, utrolig kult.

Vi fortsatte videre mot Gyrihaugen etter den lille avstikkeren ned til utsiktspunktet. Til toppen er det to blåmerkede stier, vi valgte selvfølgelig den bratte veien opp på nordsiden av Migartjern. Optimisten Heidi hadde badetøy i sekken, men Migartjern var dekket av tykk is, så det fikk holde med litt husking i huska som er hengt opp i et tre. Den bratte veien var bratt, det gikk mer eller mindre rett opp i snøen. Heldigvis hard snø, fint å tråkke oppover.

På toppen har du magisk utsikt, på denne turen får du virkelig litt fjellfølelse. Vi hadde med oss Real Turmat som smakte himmelsk i solsteika. Frank sin påskekake og kaffe til dessert var heller ikke feil, helt nydelig.

Ned igjen fra Gyrihaugen og tilbake til Mørkgonga utsiktspunkt tok vi den noe lengre og mindre bratte veien. Fra utsiktspunktet fulgte vi samme veien ned til parkeringen som vi hadde gått opp. Heldigvis for Frank og jeg så er vi morgenfugler, på veien opp gikk vi kun forbi en familie, men på vei ned igjen var det endel som var på vei oppover. Uansett ikke noen store folkemengder, men for oss som er vant til å vandre alene i fjellheimen så blir det å møte på 10-15 mennesker å anse som «store folkemengder» haha.

Denne turen skal vi definitivt gå igjen senere, og da skal vi gå opp skaret, det blir spennende. Turen Frank og jeg gikk lørdag er cirka 10 kilometer totalt og rett i overkant av 600 høydemeter.