Jeg har alltid vært fascinert av å kunne nå fjelltopper vinterstid, utfordringen har vært mine manglende alpinferdigheter. Når jeg sier jeg er nybegynner på randonee, sier de fleste at jaja, men det kommer seg fort når man har stått alpint. Jeg har derimot ALDRI hatt alpinski på beina før ifjor vinter. Skikjøring i store skianlegg har ikke fristet, det er fjelltoppene som frister.

Det ble 3-4 turer i alpinanlegget på Filefjell ifjor, først i barnebakken, 2-3 åringene og Heidi på snart 40 år. Etter en halv dag i barnebakken tok jeg heisen til toppen og fikk kjørt noen runder i «voksenbakken». Jeg har fått mange gode teknikktips, og Frank er en god læremester. Jeg har forstått at jeg må bli litt mindre redd for fart, akkurat som jeg har blitt litt mindre redd for høyder de siste årene, så jeg har trua.

Frank fikk seg en fin randoneeturer med noen av gutta i bygda dagen før lille julaften til Purkeryggen. Jeg innså mine begrensninger, ruta er beskrevet som ekspert. Jeg tok fjellskia i løypene på stølsveien bak hytta og rant ned igjen på traktorveien rett til hytteveggen – herlig.

Det ble derimot to randoneeturer på meg også i jula. Vi har et eldorado av muligheter rett på utsiden av hyttedøra. Lille julaften gikk turen til Hensfjellet. Du finner turbeskrivelse her. Turen starter i bjørkeskogen, lett snø i lufta.

Etterhvert åpner landskapet seg opp, tiltross for noe tåke denne dagen så åpnet det seg tidvis opp med utsikt til vårt vakre Vang.

Det snødde ganske tett på toppen, vi kunne såvidt skimte Mjellknapp i tåka. Fellene ble tatt av og vi kjørte ned igjen til bjørkeskogen for å få litt le til lunsj. Ned fra Hensfjellet og til der bjørkeskogen starter er det fine øveforhold for en nybegynner som meg.

Den siste delen igjennom bjørkeskogen ble det mye ploging og litt utfordrende for meg, god trening for låra når man ploger så mye haha.

Første juledag våknet vi til fantastisk vær. Etter frokost tok vi på oss randoneeutstyret ved Slettefjellbommen (på Vangssida), og fulgte Slettefjellveien till krysset der skiløypene fortsetter innover stølsveien. Her skrådde vi mot venstre ut i terrenget og siktet oss inn på Belgjinøse. Starten på turen er den samme som til Blåe Berge, som du finner turbeskrivelse til her. Det ble mange stopp for å nyte utsikten, vindstille og magisk lys.

Jeg var usikker på om jeg ville orke å gå helt til Belgjinøse, da astmaen hadde kranglet litt vel mye på turen til Hensfjellet, men 1.juledag var det tørrere luft, noe mine lunger liker bedre og kroppen fungerte mye bedre. Jeg er ganske sta, og da jeg skimtet toppen steg motivasjonen betraktelig. Frank tråkket sporene foran hele veien, noe som gjorde det lettere for meg.

Plutselig var vi oppe og ble belønnet med så fantastisk utsikt at tårene trillet. Er det mulig at det kan bli så vakkert. Sola skinte over Vang og vi så Jotunheimens 2000-metere stikke opp i horisonten. Det var magisk vakkert.

Det ble lunsj i sola på toppen før vi rant ned igjen i solnedgangen. Frank valgte noen brattere partier og jeg noen litt slakere på nedkjøringen. Jeg blir aldri mett av denne utsikten.

Denne turen skal vi definitivt ta igjen, supert for nybegynnere som meg. Snøforholdene nå var helt perfekte, masse myk herlig snø, og med alle mine knall og fall var det veldig greit haha.

Jeg liker fremdeles best oppturen, som også er fantastisk bra trening. Men målet er at nedturen skal bli oppturen.

Og ja, som Vangspatriot har jeg selvfølgelig fått kjøpt Vangspannebånd til meg selv og Vangslue til Frank. Love it ❤