Angers Klev i Holmestrand

Forrige søndag hadde jeg lyst på en liten ettermiddagstur. Jeg hadde trent styrke tidlig på dagen, men det fine været lokket meg ut og valget falt på en kort tur til Angers Klev og videre ned til kyststien. Jeg kjørte så langt jeg kom i Kleivanveien i Holmestrand. Her var det plass til noen biler og det var iallefall ikke vanskelig å se at jeg hadde kommet på rett sted. Det er satt opp en stor informasjonstavle, blåmerket sti går inn rett bak denne.

Første del av turen går på bred sti, før det smalner av og går bratt nedover. Her er det lurt å ha sko med gode såler, så du ikke sklir. Det kan være litt glatt på denne årstiden når det er fuktig i luften og løvet faller på bakken.

Det er ikke lange stykket til Angers Klev, en halv kilometer, så jeg gikk videre og kom etterhvert til et vanntårn. Herfra gikk det skogsvei videre nedover, men ikke gå skogsveien helt ned til den slutter, ta av inn på smalere sti, hvor det er skiltet ned til kyststien.

I enden av stien kommer du rett ned på kyststien, her kan du fortsette videre mot Sande eller til Holmestrand sentrum om du ønsker det. Jeg har løpt flere ganger langs kyststien, og det er utrolig flott. Idag gikk jeg derimot bare opp til en rasteplass ved Bogen, tok meg ett par Bixit kjeks og litt vann, så på utsikten over sjøen. Herlig.

Så var det bare å gå opp bratta igjen, samme vei tilbake til bilen. Kort tur på i underkant av 4 kilometer.

Livet er best ute ❤

 

Vettisfossen, dronninga over alle fosser!

Lørdag gikk turen til vakre Vettisfossen, Norges og Nord-Europas høyeste uregulerte fossefall, med fritt fall på 275m. Fra Øvre Årdal kjører du 10-15 min inn til Hjelle, her er det fin parkeringsplass. Fra parkeringen og inn til bunn av Vettisfossen er det cirka 6km.

Fra Hjelle til Vetti gård går turen på fin grusvei innover i vakre Utladalen. Det er flere flotte fossefall på turen innover. Frank og jeg gikk tidligere i sommer til toppen av fossen, men lørdag hadde vi bestemt oss for å gå inn til bunn av fossen. Høsten i Utladalen var helt fantastisk flott å få oppleve, magisk fargefest.

Når du kommer til Vetti gård smalner veien av og går over til smalere sti. Her har du to valg, du kan følge sti oppover fjellsidene, jeg har tidligere blogget om den turen her. Eller du kan følge sti videre innover i dalen, da kommer du til bunn av fossen, cirka 1/2 time å gå fra Vetti gård og inn til selve fossen.

Sist jeg gikk inn til bunn av Vettisfossen var i 1988, den gang gikk jeg sammen med mamma, pappa, mormor, beppe og min bror som da var 5 år, selv var jeg 8 år. 31 år senere er jeg like fascinert av denne vakre fossen.

«Vinn dronninga fyrst fram til deg, forlet ho aldri eit hjarta.» – Jan Schwarzott 

Inne ved fossen ble det en god lunsj, med brødskiver, lefse og kaffe. Bare å nyte den klare fine høstlufta.

På nedturen tittet sola frem, magisk lys på himmelen.

Har du ikke tatt turen innover i vakre Utladalen til dronninga over alle fosser, så må du sette den på lista. Fantastisk tur!

God søndag ❤️

Styggemann 872 moh

Turen til Styggemann på Skrim har jeg drømt om lenge, synes det har sett ut som en fantastisk kul topp. Da snøen lavet ned tidlig i oktober var jeg redd det ikke ble tur dit iår, men så ble det mildere igjen. Mamma og pappa har også hatt lyst til å gå denne turen, så da bestemte vi oss for å gå den sammen nå i helga.

Det er flere ruter til toppen, men siden mamma og pappa skulle kjøre fra Porsgrunn, ble vi enige om å møtes i Siljan å gå fra Langlidalen p-plass. Kommer du fra Holmestrand som jeg gjorde svinger du til høyre rett før YX-stasjonen i Siljan og oppover mot Grorud. Fra du kjører av veien og inn til parkeringen er det 30-40 minutter med bil. Du må betale bom, mener det var 65,- kr, og kan betales med SMS eller ta med en giro som ligger i postkassa.

Stien starter i skogsterreng fra parkeringen og er blåmerket. Følg først skilt til Sørmyrseter. Det var rimelig bløtt og til tider ganske glatt på både steiner og kvist/plank som er lagt ut, såpeglatt enkelte steder, anbefaler derfor godt fottøy.

Etterhvert åpner skogen seg mer opp og du får fantastisk utsikt utover Skrimfjellene, her var det også tørre fine stier og nydelig skog.

Da vi kom til Sørmyrseter tok vi en brødskive og litt kaffe. Det er et stykke å kjøre til utgangspunktet for turen, og det begynte å bli noen timer siden frokost.

Etter rasten trasket vi videre, og etterhvert så vi Styggemann foran oss i terrenget. Det grønne taket på hytta som står på toppen er ikke til å ta feil av. Litt vanskelig å se på bildet under, men vi så den tydelig fra stien.

Så begynner det å gå nedover i en dal, dette var definitivt det våteste partiet, innimellom lå det også noen snørester. Jeg plumpet uti både søle og vann flere ganger, men med ullsokker på beina holdt jeg meg varm. Når du først har kommet ned i dalen, så må du opp igjen, og da forsto vi at vi begynte å nærme oss. Det er ingen markering av avstand på skiltene som er satt opp, men både pappa og jeg hadde målt på kartet og funnet ut at det var cirka 6-7 km til toppen, GPS’en sa rett i under kant av 6km.

Det aller siste stykket opp var det faktisk ett par små klyvepartier hvor vi måtte ta hendene til hjelp. Jeg tenkte for meg selv «hva er det du drar foreldrene dine med på», men de klatret på og synes det var kjempegøy, fy flate for noen spreke foreldre jeg har.

Litt klyving og endelig sto vi på toppen, med fantastisk flott utsikt. Det blåste litt surt, men vi tok bilder og nøyt utsikten.

Hytta leies kun ut til medlemmer av Tønsberg og Omegn Turistforening, du kan lese mer om det her.

Etterhvert satte vi kursen ned igjen, og fant oss en fin plass vet et lite vann rett på nedsiden av toppen. Her ble det fyrt opp Real Turmat, og gjett om det smakte godt. Sola skinte og varmet i ansiktet, helt nydelig.

Etter en god rast, satte vi kursen ned igjen mot bilen. Det var magisk lys på himmelen, og vi fant ut at en liten sjokoladebit og resten av kaffen måtte nytes rett på oppsiden av Sørmyrseter. Er man på tur, så er man på tur, viktig å nyte ❤

Nede ved bilen sa GPS’en cirka 12 km totalt, og 600 høydemeter. Det er dårlig med mobildekning på turen, så ikke gjør deg avhengig av den. Turen er godt merket og stien lett å følge, men alltid greit å ta med kart og kompass. Jeg vil absolutt anbefale denne turen, jeg skal definitivt ta den igjen.

Ikke spurt om tillatelse til å legge ut dette bilde av mamma, pappa og meg på bloggen, men bedre å be om tilgivelse enn tillatelse? Ble så koselig bilde av oss tre på tur ❤

God søndag!

Vi kosær vårs i Grenland, rundtur til Blåfjell!

Det er kanskje noen som trenger oversettelse av overskriften på dette blogginnlegget? (Vi koser oss i Grenland). Frank kan alltid høre når jeg har vært hjemme i Grenland, da kommer Grenlandsdialekta ekstra godt fram. Noen vil nok mene at vi ikke har landets vakreste dialekt, men det er viktig å holde på dialekten har jeg hørt. Er du fra Grenland så må du ta en titt på denne artikkelen, ler så jeg dauer.

For en liten oppfriskning av dialekta tok jeg idag turen til Siljan og møtte mamma og pappa ved Solvika camping. Det er parkering 100m ned på skogsbilveien rett før du kommer til campingen, dersom du kommer fra Holmestrand som jeg gjorde.

Vi gikk ikke strake veien opp til Blåfjell, men fulgte blåmerket sti rundt Havretjern og videre opp til Blåfjell 454 moh.

På toppen fant vi oss en fantastisk fin plass i sola. Jeg måtte la to av brødskivene ligge igjen i matboksen, da mamma hadde med hjemmebakte boller, lefser og kvikk lunsj. Vi spiste så mye at pappa lurte på om vi kanskje måtte gå runden to ganger, haha. Været var så flott at det var uansett ingen av oss som hadde lyst til å gå inn. Etter en god rast, satte vi derimot kursen ned igjen mot bilen.

Vi gikk turen som en rundtur, den blir da noe lengre enn om du skulle gått samme veien opp og ned. GPS’en til pappa sa rett i overkant av 10km totalt.

Jeg er så utrolig heldig som kan dra på tur med foreldrene mine, har sagt det tusenvis av ganger tidligere. Tusen takk mamma og pappa for at dere har gitt meg turglede helt fra jeg var liten. Livet er så definitivt best ute ❤

God søndag!

Gjevlekollen 602 moh!

// Inneholder sponsede klær fra Tufte //

Sol og nydelig høstvær, da er det bare å dra på tur. Det finnes masse fine turer i nærmiljøet som jeg kan benytte meg av når vi ikke er i fjellparadiset Vang. Jeg kan drømme meg helt bort når jeg sitter å leter etter turer på nettet, timene fyker avgårde. Det beste er å lese i turbøker, jeg kan se i de samme bøkene hundrevis av ganger, blir aldri lei.

Denne lørdagen falt valget på Gjevlekollen, en av de høyeste toppene i Finnemarka. Jeg var så heldig å få med meg ei venninne på tur også, det er ekstra koselig. Vi kjørte fra Holmestrand til Rustanveien i Sylling, og parkerte der.

Turen starter på en bred grusvei innover i skogen. Jeg hadde med meg kart over området, men det ble liggende i sekken, turen er godt blåmerket helt fra parkeringsplassen.

Du tar etterhvert av fra den brede grusveien og inn på smalere sti, men også her var det ingen tvil om hvor man skulle gå. Flott sti, veldig bløtt enkelte steder, så godt fottøy er å anbefale.

Det gikk fra høst til vinter lenger opp i høyden. Snøen hadde lagt seg på trærne og lyset på himmelen var helt magisk. Da vi nærmet oss toppen åpnet landskapet seg mer opp og plutselig ligger hytta vi har lest om foran oss. For et utrolig kult byggverk. Det vil jeg kalle landets råeste rastebu. Rastebua er bygget av Statskog i klimavennlig massivtre og har glassvegger, det er også varme i bua. På utsiden er det også flere flotte benker.

Bua var opptatt da vi kom, men vi fant oss et fint sted på utsiden av bua. Det var bare å nyte dagens lunsj i frisk vinterluft. Brødskiver med brunost, kaffe og sjokoladekjeks sklei ned på høykant. Nistepakka smaker alltid ekstra godt når man er på tur.

Istedenfor å gå samme vei tilbake, kan du gå det som en rundtur. Det er litt lengre (og mindre bratt). Rundturen er blåmerket videre fra bua, rett bak postkassa som står på toppen av Gjevlekollen. På veien passerer du først et lite vann og etterhvert et større vann, her ligger det også noen få hytter.

Det ble mindre og mindre snø jo lenger ned vi kom, og de fine høstfargene dukket opp igjen. Det går litt opp og ned siste delen av turen, hele tiden på flott merket sti. Går du rundturen som vi gjorde idag er det rett i overkant av 11 km. Anbefales!

Imorgen skal jeg ut på tur igjen, da blir det sammen med mine spreke foreldre. Gleder meg allerede.

God lørdag ❤

 

To gode venner!

I helgen som var hadde jeg planlagt å blogge om fjellturene Frank og jeg hadde med Nanook og Akela. Men helgen ble så annerledes enn vi hadde sett for oss. De fleste har fått med seg at vi lørdag etter tur fikk beskjed om at Nanook og Akela skulle avlives mandag denne uken. Eier har utviklet sterk allergi og hadde ikke lyktes med omplassering. Først reagerte vi med sjokk, men Frank fikk heldigvis samlet seg fort og kastet seg rundt. Vi fikk tillatelse til å bruke vårt kontaktnett for å forsøke og finne et nytt hjem til Nanook og Akela. Hadde det ikke vært for Tigris (pusen vår og dronninga i vårt hjem) hadde vi tatt dem selv på flekken. Vi planla at Frank skulle bo hos svigerfar med Nanook og Akela til vi fant et nytt hjem. Å avlive dem var helt uaktuelt for oss.

Frank fikk ut et innlegg på Facebook, det ble delt 500!! ganger i løpet av kort tid. Utover kvelden rant det inn med telefoner og meldinger fra folk som ville hjelpe. Ei venninne av meg kontaktet oppdretter av sin hund, som igjen satte igang sitt kontaktnett. Flere venner av oss sendte meldinger til mennesker de tenkte kanskje kunne ha informasjon eller vite om noen som kunne hjelpe. Responsen var enorm.

Vi fikk god-følelsen på en telefon fra en familie på fire. De hadde erfaring med både huskyer og schæfere fra tidligere. Vi avtalte at de skulle komme til oss på hytta søndag formiddag. Da vi møtte dem var vi ikke i tvil om at disse herlige menneskene ville kunne gi dem et godt hjem. Det ble en tårevåt avskjed, men det aller beste er at vi skal få se dem igjen. Vi skal fremdeles passe Nanook og Akela, de vil fortsatt være endel av vårt liv.

Denne uken har vi fått statusoppdateringer og masse bilder fra turer og kos. Nanook og Akela har funnet seg godt til rette. Det er helt fantastisk å se.

Tiltross for en annerledes helg, som heldigvis fikk en lykkelig slutt, fikk vi også to fine turer. Snøen hadde lagt seg da vi kom oppover i høyden. Det var det to bamser som syntes var helt topp.

Nanook og Akela – to gode venner ❤