Årets høstferie er over, Frank og jeg avsluttet den med en magisk flott tur i Vang, med majestetisk utsikt over den vakre fjellbygda vi har blitt så glad i. Vi gikk turen ifjor også, men denne turen kan jeg gjerne gå flere ganger i året.

Du parkerer ved Fv. 293, det står skilt til Leirholshøgde, parker ved grustaket 200m lenger vest. Når du ser oppover fjellsiden kan du lure på hvordan det er mulig å komme opp…. men det er fremkommelig og med fantastisk utsikt. Det er bratt, ja noen partiet må vi faktisk ta hendene til hjelp, men skal «Tindvikene» på tur så innebærer det ofte noen høydemeter;)

Stien oppover ble brukt av budeiene som «sprang» opp på kvelden til stølene, melka kyr, overnatta på stølen og sprang ned igjen dagen etter før en full arbeidsdag ventet på gården. De må ha vært i sykt god form! Hele veien oppover til toppen, finner du ulike kulturminner som er merket. Du må stoppe underveis å bare nyte utsikten. Magisk!

Vel oppe på Leirholshøgde møter du det som må være Vangs flotteste utsikt og den råeste stølen du noensinne har sett. Her finner du også badstue om det skulle friste. Der som ingen skulle tru at noen kunne bygge badstue. Les mer om det her. Videre går turen over i fjellandskap med vakre høstfarger på denne årstiden.

Hele turen er hvitmerket. Vi fulgte stien videre til Knappen (1006 moh). Her ble det lunsj, og vi kunne iallefall ikke klage på utsikten.

Etter en liten vandring på fjellet går stien nedover igjen, også her er det flere kulturminner på veien. Nesten nede kommer vi til «bordet hass Knut», hvor vi tar rast nummer to med norske epler og kaffe.

Nedturen er mindre bratt enn oppturen. Vel nede igjen på veien, går siste stykket av turen tilbake til bilen langs Fv.293. Vang imponerer stadig, det mangler iallefall ikke på turmuligheter.

Etter tur ble det koselig kaffebesøk hos (vandrar)presten i Vang, Ingebjørg er ei herlig dame vi har kommet i kontakt med på Instagram, her ble vi tatt hjertelig imot. Det ble en utrolig fin slutt på årets høstferie i Vang. Vi gleder oss allerede til neste tur opp på hytta vår.

God søndag ❤

Denne turen har Frank og jeg hatt liggende på vent en stund. Det er ofte høyere topper som frister, men når snøen har kommet såpass tidlig som iår, så kan det være greit å velge andre alternativer. Høgbrotet sies å være den «glemte» toppen. Toppen har start fra historiske Eidsbugarden.

Du passerer også Vinjebu på grusveien rett etter Eidsbugarden. Osmund Olavson Vinje grunnla Eidsbugarden i 1868 og bygde Vinjebu. Den ble overtatt av Thomas J. Heftye da Vinje døde.

Videre følger du flott DNT sti mot Olavsbu opp langs Mjølkedøla.

Etterhvert kommer du til et «kryss» hvor du tar av av fra DNT stien og opp mot høyre, her går du langs Høgbrottjernbekken (på høyre side av bekken). Stien oppover er tydelig, og varder viser vei. Det står etterhvert flere trestaker oppover i terrenget som er rester etter den gamle vinterløypa til Olavsbu. Ta sikte på den øverste trestokken i himmelsyn.

Vel oppe på platået ser du Gravafjell på skrå til høyre og Høgbrotet er «ryggen» mer rett frem. Her ebber bekken også nesten helt ut, kryss over og følg vardene innover. På 1428 meters høyde ligger det tre små vann, kryss over rett før det innerste vannet og skrå oppover mot «ryggen». Her går det svakt oppover. Varder viser vei frem til toppunktet på 1630 moh.

Her har du magisk utsikt i alle retninger, og du kan se både Tyin, Gjende og Bygdin. Frank og jeg var litt uheldig med tåka, men etter et god lunsj lettet tåka noe og endel av den magiske utsikten kom til syne. De høyeste toppene lå derimot gjemt i tåka. Denne turen må vi definitivt ta igjen på en skikkelig godværsdag.

Vi gikk samme vei frem og tilbake. Turen er ikke veldig lang, cirka 10-11 kilometer t/r og 600 høydemeter.

God tur ❤

Søndag kjørte Frank og jeg fra hytta vår i Vang til Vestlandet, knappe to timers biltur. Ifjor hadde vi en magisk tur til Breiskrednosi, og vi hadde lyst på en tilsvarende tur. Valget falt på Prest (passende tur på en søndag) og videre til Aurlands høyeste fjell Blåskavlen 1809 moh.

Området rundt Aurlandsfjorden er en del av Nærøyfjordens landskapsvernområde og befinner seg på UNESCOS verdensarvliste. Aurlandsfjorden er en fjordarm til Sognefjorden. I fjellsidene rundt Aurlandsfjorden finnes det mange flotte og spektakulære turer, en av dem er turen til Prest (1478 moh). Vi parkerte rett på oppsiden av Bjørgo, her er det tilrettelagt med flott parkeringsplass. Det sto derimot ingen skilt på parkeringen, men vi så en markert sti innerst på parkeringen, som vi forsto var starten på turen til Prest.

Utsiktspunktet og en stor varde står på 1363 moh, turen opp hit er rimelig bratt, men går hele tiden på flott markert sti. Det kan se litt luftig ut, men det er absolutt ikke en luftig tur. Turen opp til selve varden tar i underkant av en time litt avhengig av gangtempo, (vi bruke cirka 45 minutter). Selv om det sies å være en av de mest gåtte turene i området, møtte vi kun på to flokker med geiter som var veldig nysgjerrige og kosete. Fra utsiktspunktet har du panoramautsikt over magisk vakre Aurlandsfjorden.

Har du lyst på en lengre tur, noe Frank og jeg så absolutt ville ha, anbefaler jeg turen videre fra Prest til Blåskavlen. Turen videre går ikke på merket sti, men i mye stein og ur. Det er derimot godt med varder, iallefall første del av turen – og steinura er lettgått. Du ser hele tiden Blåskavlene foran deg skrått til venstre. Landskapet skiftet brått fra sommer til vinter, og mot toppen ble vi gående i snø.

Frank og jeg rasket med oss begge toppene, Blåskavlen 1778 moh og den høyeste Blåskavlen 1809 moh, det er cirka en kilometer mellom toppene. Totalt er turen cirka 7-8 km en vei, 11-1200 høydemeter.

Vi hadde ikke kart over området, og det er så som så med dekning. Vi hadde derfor tatt et skjermbilde fra Norgeskart-appen for å ha en viss kontroll med anbefalt rutevalg, selv om det langt på vei gir seg selv. Fra toppen ser du helt til Hurrungane, fantastisk rått.

Vi gikk samme rute ned som opp. På nedturen stoppet vi cirka 100 høydemeter over utsiktspunktet til Prest, og fant vår egen «spot» med magisk utsikt. Her ble siste rest av kaffe og niste inntatt. Vanskelig å rive seg løs fra et slikt skue, når sola skinner fra skyfri himmel ned i de stupbratte fjellsidene og fjorden under oss.

Vel nede i Aurland ble det nydelig pizza (og øl på meg som ikke skulle kjøre bil) på Vangsgården. Her satt vi ute i kveldssola med utsikt over Aurlandsfjorden. Kan absolutt ikke klage verken på maten, servicen eller skue fra denne plassen.

Det ble nok en fantastisk tur på Vestlandet.

Bilder: Stine Nyjordet

Bedre sent enn aldri. Første helgen i august hadde jeg med meg to venninner til vakre Vang. Det er alltid stas å få vise frem bygda vi har blitt så glad i til venner. Det var ikke lett å velge tur, men valget falt på Rusteggen 1640 moh.

En tur jeg kaller «mye for penga tur». Terrenget er lettgått, ikke veldig bratt stigning, ikke veldig mye stein og ur, passe lang om du vil rekke litt ettermiddagskos på hytteterrassen og et bad i Vangsmjøsa etter tur, sist men ikke minst, sinnsykt rå utsikt til noen av de mange flotte 2000-meterne i Jotunheimen. På en god dag ser du helt til de majestetiske Skagastølstindene.

Turen starter ved Tyinholmen på DNT sti mot Skogadalsbøen. Det var definitivt en god dag. Værmeldinga sa sol fra skyfri himmel og 13-14 grader da vi startet å gå på morningen. Jentene mente jeg var gal som skulle gå i shorts og t-skjorte, men etter 200 meter måtte også mine to venninner kaste inn buksa og bytte til shorts 😉 Sola stekte godt.

Etterhvert kommer du til Jotunheimens sukkenes bro (stor stein som ligger over bekken fra Sløtatjern) og krysser bekken over den store steinen.

Videre går turen opp til stiskillet mellom Skogadalsbøen og Fondsbu/Tyinholmen, du tar av fra stien og deretter rett mot nord og oppover ryggen som ender ved varden på 1640 moh. Veien opp til toppen er godt vardet, cirka 6-7 km en vei. Allikevel klarte guiden (ref meg) og ta turfølget mitt på en liten «detour». Jeg forsøkte å glatte over med at vi fikk ekstra god utsikt rett mot Uranosmassivet…. og den lille omveien tok faktisk ikke lenger tid enn den vardede ruten, sånn er det når man har med spreke jenter på tur.

Mine venninner Anja og Stine var helt over seg, det ble MANGE bildestopp. Jentene forsto godt hvorfor jeg alltid er så blid på bilder fra fjellet, man kan jo ikke annet enn å smile i disse omgivelsene.

Da vi kom til toppen var vi ganske sultne alle tre. Stine tenkte at vi måtte ta bilder før vi spiste, men så kom hun på at all den vakre utsikten ikke kom til å forsvinne. Så vi tok en laaaaang god lunsj på nærmere 1 1/2 time. Det var faktisk vanskelig å få dem med seg ned igjen.

Turen tilbake gikk som en lek og guiden klarte å ta turfølget den riktige veien ned langs vardene. Det ble stopp ved Vangsmjøsa for bad etter turen, fantastisk herlig.

Tilbake på hytta var utsikten og sola på terrassen så deilig at vi vurderte å spise polarbrød til middag, men da klokka nærmet seg ni fikk vi kastet oss rundt og laget laksetaco – yummi.

Søndagen ville jentene ut på tur igjen. Vi tok derfor en kort tur opp til Tjørrobytta (første del av turen til Mjellknapp).

Her ble det både bad (8 grader i vannet) og lunsj. Mat smaker alltid best når man inntar den i vakker natur med godt selskap.

Alle tre var enige om at det ble en fantastisk bra helg, så bra at vi alle måtte sippe litt før vi tørket tårene og begynte på hjemturen. Herlig å ha venninner som vet å sette pris på vakker natur ❤