Tindvikene på tinderangling: Store Dyrhaugstind og Vestre Austbotntind

Frank og jeg har tilbragt to dager i magisk Hurrungane, det mest alpine fjellområdet i Norge. Her finner du mange av de mest sagnomsuste fjelltoppene i Norge, som Storen, Sentraltind, Store Ringstind, Styggedalstind og Austbotntindene. Mange av dem krever teknisk klatring, tausikring og brekryssing for å nå toppen, men noen kan man også nå som fot- eller klyveturer.

Har du høydeskrekk, er det uansett store sjanser for at psyken vil få kjørt seg på tinderangling i dette fjellomrrådet. Det finnes noen enkle turer uten luftige partier, som Store Soleibotntind – denne gikk vi i fjor, og utsikten fra toppen er rå. Men først og fremst, er Hurrungane et mekka for fjellsport, tinderangling og klatring – og merkede stier for fjellvandring er nesten fraværende.

Frank og jeg hadde satt oss to mål for dette 1,5 døgnet i Norges villeste tindelandskap: Vestre Austbotntind (2100 moh) og Store Dyrhaugstind (2147 moh).

Dag 1 var det Vestre Austbotntind som sto på menyen. Vi parkerte bilen på Berdalsbandet, rett nord for bommen på Tindevegen, ca. 1300 moh. Det går tydelig tråkk oppover i fjellsiden, og spredte varder viser vei. Underlaget var nydelig å gå på den første delen av turen, nesten som svaberg. Hele veien har du fantastisk utsikt til det rå landskapet og toppene rundt – blant annet Store Ringstind som ruver i mot deg.

Turen opp til Vestraste Austbotntind (2020 moh) byr på noe enkel klyving, men aldri krevende, utsatt eller luftig.

Videre fra Vestraste Austbotntind går du litt ned igjen og du må klyve to, tre steg ned på en snøfonn. Her ble vi litt usikre, da vi så to stykker som sikret med tau over snøfonna. Ingen turbeskrivelser sier noe om sikringsbehov på denne passasjen, så vi regnet med at disse var ute for å øve på sikring. Likevel innebærer passering av snøfonner i slike skar alltid en viss potensiell risiko, for eksempel om man skulle falle og skli nedover, så vi tok på grove brodder under skoa for å få godt feste i snøen. Vi kløyv ned og gikk de få meterne over fonna rolig og fokuserte, før vi startet på oppturen til selveste Vestre Austbotntind.

Vi brukte knappe 3 timer til topps, med noen pauser til energi- og drikkepåfyll, bilder og til å rett og slett nye skuet rundt oss.

På toppen har du magisk utsikt. Vi hadde strålende vær, og satt i bare t-skjorter og nøt kaffe, mat og utsikt i 1,5 time før vi gikk ned igjen. Vi hadde også god underholdning! Skal du videre fra Vestre Austbotntind til Store kreves det sikringsutstyr, og vi satt å så på dem som klatret oppover i fjellsidene med isøkt, tau og stegjern, utrolig tøft!

Vel nede igjen kjørte vi litt lenger opp til nær toppen av Tindevegen, hvor vi slo opp camp ved to små tjern. Det ble kveldsbad, nydelig middag etterfulgt av øl og pottis mens vi så sola gå ned over Jostedalsbreen. Kveldslektyren ble turbeskrivelsen av morgensdagens langt vassere utfordring: Store Dyrhaugstind!

Etter det som faktisk ble en god natts søvn, våknet vi uthvilte klokken halv syv neste morgen. Sola skinte fra skyfri himmel, og fra teltåpningen gliste Austbotntindene imot oss og hilset «takk for sist». Vi pakket ned campen og fikk i oss god frokost, og selvsagt fersk kaffe, før vi kjørte litt videre nedover i retning Turtagrø. Store Dyrhaugsting sto for tur!

Vi tok av fra veien et stykke før du kommer til Turtagrø, og kjørte innover på en smal grusvei ved Ringsbotn til en betongdemning. Vi parkerte rett ved, og krysset på nedsiden av demningen. Etter ca. 100 meter langs elva går det sti oppover fjellsiden til venstre, med spredt varding som fører opp til Øvre Dyrhaug (cirka 1400 moh).

Herfra går du videre oppover i stein og ur, og det er egentlig brattest det første stykket. Vardingen er lett å miste syne av, og i stedet for å hele tiden lete etter neste varde følgte vi mest logiske vei mot høyeste punkt av ryggen. Ura skifter karakter fra store steinblokker til kronglete småur, så gode fjellstøvler anbefales for å unngå overtråkk.

På cirka 2000 meters høyde dukker endelig de markante Dyrhaugstindene opp, og stupene ned mot Slingsbybreen kommer nærmere innpå. Opp til Nordre Dyrhaugstind (2100 moh)kan du holde god avstand til stupkantene om du ønsker det, og det er god plass på platået her. Vi brukte cirka 3 timer opp, inkl pauser.

Her sa jeg sa til Frank: «Jeg kommer IKKE til å nå store Dyrhaugstind, dette er nok for meg». Skal du videre til Store, smalner fjellryggen markant og det blir med ett langt mer luftig. «Slike valg kan ikke tas på en ikke full mage», sa Frank. Vi fyrte opp Real Turmat, tok en en kald Solo og – jeg bestemte meg etter hvert for at jeg iallefall skulle prøve første delen av eggen frem til første fortopp. Vi snakket også med et par som hadde gått helt ut, og vi fikk noen tips til hvordan vi kunne unngå de mest luftige passasjene.

Du trenger ikke klatreutstyr, men klyvingen ut til toppunktet er både bratt og luftig – og det er et godt stykke ut. Vi brukte god tid, og sørget for at vi hele tiden hadde gode tak til både føtter og hender, et fall i slikt terreng kan være kritisk. Vi holdt oss litt nede i sørvestsiden hele veien, forbi alle «fortoppene», da slipper du å gå helt oppe på eggen med stupet rett ned på ene siden.

Frank gikk foran hele veien, og guidet stega mine. Innimellom snek han seg opp for å kjenne på suget fra den luftige og smale toppeggen. Jeg var ganske nervøs, men fattet vil jeg si. Turtagrø hotell sier dette om turen: «Om du føler deg sterk med høyder og forholdene er fine, så er det ikke teknisk vanskelig». Det vil jeg si meg enig i, det er ikke teknisk vanskelig, for meg var det hodet og fingrene som fikk kjørt seg mest. I de bratteste klyvepartiene er det viktig å kjenne at holdepunktene dine er fast fjell, og ikke steiner som kan løsne. Jeg har aldri vært så sår i hender og fingertupper etter klatreøkter inne, men i går klemte både Frank og jeg hardt på mye fjell, haha.

Totalt brukte vi 2 timer t/r fra Nordre til Store Dyrhaugstind inkl småpauser og en heller lang bildeseanse ute på toppen. Selve toppen er egentlig bare en stor varde, varden ble bygget i 1916 av Ola Berge, og opptar nesten all plass på toppen. Det er helt sykt imponerende.

Jeg synes vi utgjør et skikkelig dreamteam. Uten Frank hadde jeg aldri kommet opp. Tilbake igjen på «trygg grunn» kom tårene, fy flate. Så ufattelig stolt!

 

Jeg anbefaler begge turene. Vestre Austbotintind er nok den vakreste turen, da du går nesten hele veien med fantastisk utsikt. Turen til Store Dyrhaugstind går i MYE grov ur, og toppen sees som sagt ikke før du er på 2000 meter. Opplevelsen derimot, ble råere enn Vestre Austbotntind. Da vi satt på Store Dyrhaugstind og så rett ned i isbreer, snømasser og massive Storen raget rett imot, ja da følte vi oss ganske små – men enda større var mestringsfølelsen av å ha besteget min så langt villeste tind!
En ting er iallefall sikkert, vi bor i et majestetisk rått land!

God helg!

1 tanke på “Tindvikene på tinderangling: Store Dyrhaugstind og Vestre Austbotntind

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s