For en nasjonaldag vi har hatt, Frank og jeg har hatt vår beste 17 mai noensinne, i fjellene vi elsker over alt på jord. Det er nesten så man ikke tror det er mulig å få en så flott dag.

Vi hadde håpet å komme oss ut på sesongens siste randoneetur, og vi fikk ønsket oppfylt. 17 mai våknet vi til sol fra skyfri himmel i vakre Valdres. Rett etter frokost pakket vi sekkene og kjørte mot Valdresflya, fjellene lå badet i sol. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh. Sist vi gikk til denne toppen, startet vi fra Maurvangen camping. Nå var det derimot bart rundt campingen, så vi parkerte lenger opp, på kommunegrensa mellom Øystre Slidre og Vågå. Her er det flere lommer man kan parkere bilen. Du går da opp fra andre siden av Heimdalshøe, ikke samme siden som når du kommer fra Maurvangen.

Vi spente på oss utstyret ved bilen og satte kursen oppover fjellsidene med norske flagg i sekkene. Solen varmet godt, og ganske kort tid etter start var det bare å bytte ut genser med t-skjorte. Buksene ble rullet opp til knærne. Det var som å gå i et postkort, ikke et menneske, det eneste som manglet var korpsmusikken. Min bestefar, Beppe, spilte mange år i korps å lærte meg og elske korpsmusikk. Jeg er en av dem som alltid gråter når jeg hører korps. Så da Frank fant frem Forsvarets Stabsmusikkkorps på Spotify og Ja, vi elsker dette landet runget ut fra mobilen, da ble det for mye for meg, tårene trillet. Er det mulig å være så heldige. Tenk å få bo i et så vakkert land, med magisk vakker natur. Jeg er uendelig takknemlig.

Etterhvert nærmet vi oss toppen, ifølge pulsklokkene våre er turen omtrent like lang som når du går fra Maurvangen, 6 km til toppen, noen høydemeter mindre, totalt cirka 700.  Det var bra med snø hele veien opp til toppunktet på 1843 moh.

Etter obligatoriske bilder på toppen ved varden, rant vi ned noen meter til den perfekte lunsjutsikten. Jeg hadde pakket med kjole i sekken, hva gjøre man ikke for å få et bra bilde. Skisokker, randoostøvler og norske flagg – perfekt kombo. Selv NRK syntes dette var kult, og delte bildet til Frank på sin offisielle instagramkonto.

Da fotoshooten var over, ble det lunsj. Brødskiver med brunost, kaffe, lefser og en iskald øl, det var vanskelig å bryte opp. Utsikten fra toppen av Heimdalshøe er fantastisk på dager som dette, med 2000-metere på rekke og rad.

Etter en god time i sola pakket vi sammen og spente på oss utstyret. Snøen hadde blitt mye mykere, og nedkjøring gikk selv for Heidi litt vel sakte. Uansett ble det en magisk flott tur.

På vei tilbake over Valdresflya ble det mer Forsvarets Stabsmusikkorps, Norge i rødt, hvitt og blått og min favoritt; Vi ere en nasjon, vi med. Snødekte fjell badet i sol og masse mennesker med norske flagg på skitur i løypene på Valdresflya, det blir vel ikke mer nasjonalromantisk enn det.

Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.

Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.

-Henrik Wergeland

God søndag ❤