Årets påske har vært magisk, skulle ønske den aldri tok slutt. Det ble ikke mye langrenn og fjellski, både Frank og jeg er blitt hekta på randonee. Frank elsker både opp- og nedturen. Jeg elsker oppturen, nyter og glemmer helt at jeg faktisk skal ned igjen. På nedturen føler jeg meg litt som Bridget Jones, men øvelse gjør mester sies det.

Det ble fire toppturer og en tur på langrenn. Første toppturen gikk til Skørsnøse, her ble det litt for bratt og isete for min del, jeg valgte derfor å stå igjen 3-400 m fra toppen. Frank gikk siste delen av turen mens jeg koste meg i sola med bolle og kaffe.

Dag 2 ville jeg ut på topptur igjen! Frank var litt bekymret for om jeg hadde mistet lysten etter den isete nedfarten fra Skørsnøse, men neida – jeg gir ikke opp så lett. Vi la derfor ut på tur til Heimdalshøe 1843 moh, den turen kan du lese om her.

Langfredag tok vi frem langrennsskiene og tok turen rundt Nordre Syndin, magisk vakkert og nesten for varmt. Skulle definitivt hatt t-skjorte og ikke ulltrøye. For Frank ødela store gnagsår på begge hælene noe av turopplevelsen, men det hjalp med kebabgryte fra Real Turmat og en kald øl til lunsj!

Lørdag la vi ut på ny topptur, etter tips vi fikk fra Christin og Bjørn. Jeg møtte disse herlige menneskene på en fjelltur ifjor sommer sammen med min bror og nevø. Vi møtte dem igjen nå i påsken og fikk masse supre randoneetips, det aller beste, turene går i områdene rett bak hytta. Frank var usikker på om det ble flere skiturer på han i påska, da gnagsårene var enda verre etter langrennsturen. Men han fikk stukket hull på blemmene, og teipet godt opp igjen. I tillegg varmetilpasset han randoneestøvelen sin, slik at den satt tettere og bedre på foten. Vondt var det uansett, men skigleden trumfet.

Lørdag startet vi turen rett på oppsiden av Slettefjellbommen. Veien over fjellet er fremdeles vinterstengt grunnet snø og is, og selv om det var stedvis bart – måtte vi sette igjen bilen like ovenfor bommen. Vi gikk delvis på ski og delvis på beina (lite snø) opp til der veien svinger inn mot Herredalen. Her gikk vi av bilveien og skrådde oppover fjellsidene mot Belgjinøse 1600 moh.

Oppe i fjellsidene begynte det etter hvert å blåse endel. Så møtte vi jammen på Christin, som tipset oss om en ferdig utgravd «sofa» i le for vinden. Så vi gikk på videre og fant det perfekte lunsjstedet.

Etter en god rast gikk vi videre mot Belgjinøse, men det blåste opp enda mer. Vi fikk vinden rett i trynet, og jeg med astma fikk problemer med å puste. Vi fant le bak en stein da var vi på cirka 1450-1500 moh, og hadde 2-300 meter igjen til toppen av Belgjinøse. Neste gang skal vi gå helt opp, og videre inn til Blåeberget. Helt magisk vakkert innover her på vinteren. Rått å se landskapet vi har trasket så mye i til fots, dekket av snø. Naturen blir liksom ennå mektigere. I delvis le for vinden fikk vi tatt av feller og gjort oss klare for nedkjøring. De første partiene var litt utfordrende med skavler og «hyllepartier», men lenger nede ventet et heng med fin snø. Frank dro på ned henget og fikk noen fine svinger, og ventet på meg i bunn. Siste delen ned til veien derfra var en real lyng-labyrint, hvor vi måtte sikte oss inn på de få partiene med snø mellom lyngen. Det er mindre snø enn normalt i høyfjellet i år, så vi krysser fingrene for mer snø neste år!

Går du turen fra Slettefjellbommen og helt opp til Belgjinøse er det cirka 10 km t/r og 900 høydemeter.

Siste stykket ned til bilen var det helt bart på veien, men magisk lys på himmelen over de vakre fjellene i Vang.

Søndag startet vi turen med samme utgangspunkt som lørdagen, Slettefjellbommen. Målet for dagen var Hensfjellet. Denne turen kan du også gå fra Hensåsen, men grunnet lite snø i området gikk vi fra Slettefjellbommen. Turen starter i lett bjørkeskog, og vi fant fine snøpartier oppover mot toppen. Snøen var også mye bedre på denne siden, mer myk «påskeslush» og enklere for meg som nybegynner når vi skulle ta fatt på nedturen. Det ble mer sammenhengende skikjøring på denne nedturen enn dagen før, og Frank var i ekstase etter flere heng med det han beskrev som «perfekt påskeslush».

Denne turen hadde også veldig åpne fjellsider hvor man i stor grad kan velge linjer ned selv, etter hvilken vanskelighetsgrad man ønsker seg. Frank gleder seg allerede til å kjøre ned her igjen på dager med puddersnø, det gjør forøvrig jeg også, med litt mer erfaring skal det nok bli bra.

Frank forsøkte å vise meg hvordan jeg kunne sette opp perfekte svinger, men det er ikke alltid eleven hører så godt etter, er så mye å tenke på, hofta inn, eller var det ut osv. Jeg må uansett mer i bakken neste vinter for å få mer erfaring til nedturene. Jeg vil helst se ut som Kari Traa, ikke Bridget Jones.

På toppen av Hensfjellet hadde vi magisk utsikt til Mjellknapp, Vennis, Grindane og alle de vakre toppene i Vang. Det er muligheter for å gå videre innover til både Mjellknapp og andre topper i området. Vi har funnet et eldorado av randoneemuligheter rett bak hytta, jeg gleder meg allerede til neste topptur, forhåpentligvis blir det muligheter også i mai.

Etter tidenes påskeferie med nesten 3000!! høydemeter på ski er jeg ennå mer forelsket i Vang. Er det rart vi har lyst til å bo på denne vakre plassen en gang i fremtiden ?

God 2.påskedag ❤

//Inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Jeg er høy på livet, naturen og litt meg selv! Gårsdagen tar jeg gjerne i reprise, sol fra skyfri himmel, blikkstille, 2000 metere på rekke og rad, sikten var magisk.

Frank og jeg kjørte over Valdresflya og parkerte på Maurvangen camping, de snille driverne av stedet sa det ikke var noe problem å stå parkert hos dem. Rett bak campingen fikk vi på oss randonee utstyret og trasket oppover i bjørkeskogen. Etter 100 meter var det av med både lue, jakke og hals. Armene ble brettet opp på bambull-genserne fra Tufte Wear, svetten rant nedover i panna, så varmt var det. Målet for dagen var Heimdalshøe 1843 moh.

Dagen i forveien gikk vi til Skørsnøse 1453 moh, der stoppet jeg 500 meter før toppen, synes det var for bratt. Jeg hadde en magefølelse på at Heimdalsøe var bedre tur for meg. Turen er mer enn dobbelt så langt som Skørsnøse, men så er ikke høydemeter oppover problemet for min del. Det er nedturen, og mangel på erfaring fra nedkjøring på ski. To dager i alpinbakkene på Tyin/Filefjell skisenter har ikke gjort meg til noen rå alpinkjører, men øvelse gjør mester – og jeg må nok investere mer tid i løypene neste vinter for å bli  mer trygg i nedkjøringene.

Ute av bjørkeskogen åpner fjellene seg, badet i sol, Heimdalshøe ser vi foran oss og ruta mot toppen gir seg litt selv. Ruta som er beskrevet i boka «Trygge Toppturer», går opp på «baksiden», vi valgte å gå opp mer rett frem og opp i skaret mellom Heimdalshøe og topp 1732 moh. Vel oppe på «platået» skrådde vi oppover til venstre mot toppen av Heimdalshøe 1843 moh. Det var da jeg forsto at jeg kom til å nå dagens mål, og da vi sto på toppen badet i sol, etter 850 høydemeter på randonee utstyr, var jeg sykt stolt av meg selv. Klokka var blitt nesten halv tre, vi tok oss god tid på veien opp, det ble mye bilder og stopp for bare å nyte.  Totalt brukte vi tre timer til toppen. Pulsklokkene var litt uenig om hvor langt vi hadde gått, min sa 6 km, Frank sin sa 6,7 km.

Det er sjelden man opplever så god sikt i fjellet, vi så Glittertind, Besshøe, Surtninssuemassivet, Store Knutsholdstind, Høgdebrotet, Tjønnholstind, Rasletind, Kalvehøgdene osv osv. Det var bare helt magisk. Vi tok av fellene og brukte god tid på å nyte utsikten, før vi sklei ned noen få meter til et perfekt lunsjsted med rå utsikt over tinderekkene. Her ble det kaffe, brødskiver og hjemmebakte boller med vaniljekrem før vi noe motvillig pakket ned sekkene og forberedte oss på nedkjøringen. På slike dager vil man ikke hjem, man får bare lyst til å sitte ute i fjellheimen.

Frank kjørte først og stoppet innimellom for å la meg ta han igjen, det gikk noe saktere med meg nedover fjellsidene for å si det sånn, men for en mestringsfølelse! Vi tok sammen veien ned, som vi kom opp. Det var hardt og stedvis isete underlag med mye skavler, men allikevel fikk jeg satt opp noen svinger. Jeg gikk på trynet noen ganger også, men det var bare gøy. Litt lenger ned var det noe mer slush, og litt lettere å kjøre for en newbie på randonee. Uansett vil jeg si at dette er en super nybegynnertur, i alle fall om du ikke synes det blir for langt å gå i starten.

Nedkjøringen er slak, selv de bratteste partiene var helt innafor. Hele turen går i skredsikkert terreng og har helning under 30 grader. Siste partiet gjennom skogen var artig, og jeg traff ingen trær 😉 Vel nede var jeg et stort smil og skravla gikk i ett, syyyyyykt høy på livet. Liten tvil, jeg er hekta. Topptur på ski er vanvittig bra trening, jeg forbrant nærmere 2000 kcal på gårsdagens tur og selv om jeg er vant til tunge løft gjennom styrketreningen, så kjenner jeg godt i beina i dag at jeg har vært på tur. Love it!

Ha en herlig ny påskedag ❤