You may see me struggle, but you will never see me quit.

Dette innlegget skriver jeg kanskje mest for min egen del, fordi det hjelper å få skrevet ting ned. Det siste halvåret har jeg hatt lite energi. Nei, det ser ikke sånn ut i sosiale medier, og innimellom har jeg dager med «trøkk» på trening, men det har vært langt mellom dem i det siste.

Siste halvdel av 2016 var jeg i mitt livs form, jeg løfta tungt, hadde god kondisjon og løp hinderløp så det spruta i søla. Jeg løp 10km på 51:47, 4×4 intervaller på 13,5 km/t, 16x400m på 16 km/t. Jeg løfta 125kg i mark, var på god vei til 100kg i bøy, tok 15 pullups.

2017 bestemte jeg meg for å jobbe mot å komme meg under 50 min på mila, men utover vinteren ble noen av løpeøktene unormalt tunge, pusten ville ikke. Jeg løp min dårligste 10km noensinne. Det ble ikke bedre utover våren, kløe/rennende øyne, kløe/tørrhet i hals, og en pust som til tider absolutt ikke hang med. Allergitester viste at det var «noe» der, men slo ikke ut spesifikt. Jeg ble allikevel satt på allergitabletter, etterhvert også Ventoline (astmamedisin) som jeg skulle ta før kondisjonsøkter.

I gode perioder er det lett å glemme, da er jeg den første til å tenke at det går sikkert over. Jeg løp Navy Race tidlig i august, følte meg ganske bra i formen, men lenger ut på høsten sa kroppen stopp igjen. Jeg valgte å stå over Toughest. Høsten og vinteren 2018 ble tung, lange perioder med fuktig luft gjorde ting verre.Når «anfallene» kommer merker jeg det spesielt i øyne og hals, føles som om jeg skal få influensa, og jeg blir trøtt. Når arbeidsdagen er over er ikke treningsmotivasjonen på topp. Likevel har jeg fremdeles ikke stått over en planlagt treningsøkt. Hvorfor? Fordi jeg «våkner» på trening, det gir meg noe mer energi. Jeg går inn i min egen boble, og jeg løfter fortsatt ganske tungt. Det gir meg mestringsfølelse.

Til tider er det allikevel demotiverende, spesielt konidsjonsmessig, å se hvor langt bak jeg er der jeg var for to år siden. Det gjør at jeg står over å bli med på crossfit, står over hinderløp, melder meg ikke på noen nye 10 kilometer løp, og vil helst ikke trene for harde økter sammen med noen, fordi jeg føler meg ikke så rå lenger.

Treningen ble min greie da mange migreneanfall gjorde at jeg måtte si fra meg ansvar på jobb. Kroppen taklet ikke lange reiser til blant annet Asia med omstilling av døgnet, og det føltes som et nederlag. Jeg fant meg en ny arena jeg kunne mestre; trening. En strukturert hverdag og trening ga meg etterhvert mye bedre helse, og treningen har siden 2014 vært min terapi, den har gitt meg så ufattelig mye.

Jeg hater å snakke om dette. Når noen spør meg hvordan det går, så er jeg mester på å tulle det bort. Svarer jeg ærlig, får jeg dårlig samvittighet etterpå, føler jeg klager. Jeg har egentlig ikke noe å klage over. Heldigvis er jeg sta, jeg gir ikke opp så lett. I februar skal jeg til en allergi og lungespesialist. Jeg håper at det kan gi noen svar. Imellomtiden skal jeg fortsette å trene, og glede meg over øktene som faktisk føles bra, for det er noen av dem.

You may see me struggle, but you will never see me quit.

God søndag ❤

Brannåsen!

//Inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Idag la jeg ut på tur med hodelykt, ute av døra cirka klokken åtte. Sekken var pakket med polarbrød, kaffe, vann og selvfølgelig litt sjokolade. Himmelen sto i brann. Målet for turen var Brannåsen, eller det jeg kaller «min lille topp».

Jeg så på Facebooksiden til Holmestrand og Omegn turistforening at forholdene i Botnemarka var dårlige både på ski og til fots, men med brodder så burde det gå bra. Da jeg gikk innover i skogen ble jeg overrasket over hvor lite snø det faktisk var. Den første kilometeren er det fortsatt mulig å gå på ski, jeg holdt meg derfor hele veien helt i kanten for ikke å ødelegge  løypene. Underlaget er hardt, så det var ikke noe problem å gå med brodder.

Lenger innover i skogen var dessverre skiføret helt borte, bare barnåler, kvist og grus .

Sist jeg var på Brannåsen var 1 desember, da med løpesko på føttene. Utrolig heldig som har så fine turområder rett på utsiden av døra. Da jeg kom opp, dro jeg frem sittunderlag, kaffe, polarbrød med brunost og sjokolade. Det var ikke veldig kaldt ute idag, og jeg hadde godt med klær på meg, så ble sittende en god halvtime å se sola stå opp.

Det er rett i underkant av 4 km fra Botnestua til Brannåsen, det ble en fin tur på 8 km t/r. En utrolig deilig start på søndagen ❤

God søndag ❤

Godt Nytt År!

//Sponset innhold/reklame fra Tufte Wear og Bara Sportswear//

Året 2018 startet med en tøff tur til Tromsø for å følge min bror til cellegiftbehandling. Heldigvis fikk vi utover året gode nyheter. En ting har vi alle lært i denne familien, motgang gjør at vi blir sterkere sammen, vi knytter sterkere bånd og lærer å ikke ta livet for gitt. Min terapi i tøffe tider har vært å bruke mye tid ute, tid i aktivitet. Vi fikk mange fine skiturer på starten av 2018. Utover vinteren ble det også en herlig tur til nord med besøk hos min bror, svigerinne og nevø med aking og masse lek. Skiturer med mamma og pappa har vi også fått til.

Vi fikk tidenes påske til fjells, noe som dessverre ble siste påsken for svigerfar sin Vorsteh Fonn. Han fikk kreft, ble operert, men kreften kom tilbake igjen med full kraft. Uendelig takknemlig for alle fine turer vi fikk ha han med på og alle gode kosestunder.

Våren bøy på mange fine dager både utendørs og innendørs på trening med mine beste treningspartnere Frank og Hanne. Hanne tok også 2.plass i body fitness under OGP, helt rått.

Sommeren startet Frank og jeg med en uke på vakre Vis i Krotia. Det ble trening, crusing rundt øya, mye bad og avslapning og ikke minst mye god mat.

Mot slutten av juni startet endelig fottursesongen, og vi fikk tidenes sommer i fjellet. Det har vært så mange fantastiske toppturopplevelser i Jotunheimen at jeg har ikke ord. Tar gjerne en repeat på sommeren 2018 i året som kommer.

Klatring har det også blitt litt av, tiden strekker ikke helt til med skøytesatsningen til Frank, men vi er veldig glad for de øktene vi har fått til. Utrolig stas å få ha med vår nevø på 5 1/2 år i klatreveggen i sommer, som konstaterte at han måtte bare puste å tro på seg selv, så gikk det bra. De ordene tror jeg det er mange av oss som kan ta med oss.

Høsten bøy på ennå flere toppturer, dog til noe lavere topper enn vi hadde tenkt, da vinteren kom tidlig i fjellet. Høsten var kald og vindfull, men opplevelsene ble fantastiske.

Hjemme i Holmestrand ble høsten lang og jeg har fått brukt Botnemarka og turområdene i nærmiljøet mye mer enn tidligere. Det har vært utallige løpeturer til det jeg kaller min lille topp; Brannåsen. Det har også vært løpeturer videre innover i marka, gåturer til Hvittingen, Skrimtoppen, Orebergvannet osv.

Så kom den kalde fine tida. Vi rakk ett par siste fotturer i lett snø, før vi måtte finne frem skia. Jeg avsluttet året med å kjøpe fullt randonee utstyr, og målet for 2019 er å bli «dritago» på ski, skal iallefall lære meg å svinge – haha.

Igjennom hele året har selvfølgelig styrketrening også vært endel av hverdagen min. Jeg har trent mindre styrke enn tidligere, og det er helt bevist. Ja, jeg skulle gjerne fått tresiftret i knebøy før året var omme, men kjenner også at jeg har blitt mindre opptatt av hvor mye jeg løfter i de ulike øvelsene. Jeg vil ha en sunn, sterk kropp og trene variert, det er det viktigste.

Jeg har også vært igjennom mitt andre år som BARA ambassadør, og har bare blitt mer og mer glad i klærne. Det er ikke så vanskelig å se når du scroller nedover min instafeed, jeg eier ikke annet enn BARA tightser, alt annet er gitt bort eller solgt. Gleder meg til 2019 med BARA teamet.

Frank og jeg har også vært så heldige å bli Tufte Wear ambassadører. Tufte leverer supermyke og varme plagg, vi har begge falt for klærne. Bambull plaggene har jeg brukt i hele høst/vinter på løpeturer og fjellturer. Joggedressen har jeg flyttet inn i – heldigvis har jeg den i to farger.

Årets store begivenhet ble selvfølgelig avslutningen på året, hvor Frank kvalifiserte seg til NM allround på skøyter, og fikk gå 500, 1500 og 5000m. Du kan lese mer om veien dit i dette blogginnlegget.

Året 2018 har vært et år fullt av herlige opplevelser. Jeg gleder meg allerede til et nytt år med mange nye eventyr.

Godt Nytt År ❤