Dette innlegget skriver jeg kanskje mest for min egen del, fordi det hjelper å få skrevet ting ned. Det siste halvåret har jeg hatt lite energi. Nei, det ser ikke sånn ut i sosiale medier, og innimellom har jeg dager med «trøkk» på trening, men det har vært langt mellom dem i det siste.
Siste halvdel av 2016 var jeg i mitt livs form, jeg løfta tungt, hadde god kondisjon og løp hinderløp så det spruta i søla. Jeg løp 10km på 51:47, 4×4 intervaller på 13,5 km/t, 16x400m på 16 km/t. Jeg løfta 125kg i mark, var på god vei til 100kg i bøy, tok 15 pullups.
2017 bestemte jeg meg for å jobbe mot å komme meg under 50 min på mila, men utover vinteren ble noen av løpeøktene unormalt tunge, pusten ville ikke. Jeg løp min dårligste 10km noensinne. Det ble ikke bedre utover våren, kløe/rennende øyne, kløe/tørrhet i hals, og en pust som til tider absolutt ikke hang med. Allergitester viste at det var «noe» der, men slo ikke ut spesifikt. Jeg ble allikevel satt på allergitabletter, etterhvert også Ventoline (astmamedisin) som jeg skulle ta før kondisjonsøkter.
I gode perioder er det lett å glemme, da er jeg den første til å tenke at det går sikkert over. Jeg løp Navy Race tidlig i august, følte meg ganske bra i formen, men lenger ut på høsten sa kroppen stopp igjen. Jeg valgte å stå over Toughest. Høsten og vinteren 2018 ble tung, lange perioder med fuktig luft gjorde ting verre.Når «anfallene» kommer merker jeg det spesielt i øyne og hals, føles som om jeg skal få influensa, og jeg blir trøtt. Når arbeidsdagen er over er ikke treningsmotivasjonen på topp. Likevel har jeg fremdeles ikke stått over en planlagt treningsøkt. Hvorfor? Fordi jeg «våkner» på trening, det gir meg noe mer energi. Jeg går inn i min egen boble, og jeg løfter fortsatt ganske tungt. Det gir meg mestringsfølelse.
Til tider er det allikevel demotiverende, spesielt konidsjonsmessig, å se hvor langt bak jeg er der jeg var for to år siden. Det gjør at jeg står over å bli med på crossfit, står over hinderløp, melder meg ikke på noen nye 10 kilometer løp, og vil helst ikke trene for harde økter sammen med noen, fordi jeg føler meg ikke så rå lenger.
Treningen ble min greie da mange migreneanfall gjorde at jeg måtte si fra meg ansvar på jobb. Kroppen taklet ikke lange reiser til blant annet Asia med omstilling av døgnet, og det føltes som et nederlag. Jeg fant meg en ny arena jeg kunne mestre; trening. En strukturert hverdag og trening ga meg etterhvert mye bedre helse, og treningen har siden 2014 vært min terapi, den har gitt meg så ufattelig mye.
Jeg hater å snakke om dette. Når noen spør meg hvordan det går, så er jeg mester på å tulle det bort. Svarer jeg ærlig, får jeg dårlig samvittighet etterpå, føler jeg klager. Jeg har egentlig ikke noe å klage over. Heldigvis er jeg sta, jeg gir ikke opp så lett. I februar skal jeg til en allergi og lungespesialist. Jeg håper at det kan gi noen svar. Imellomtiden skal jeg fortsette å trene, og glede meg over øktene som faktisk føles bra, for det er noen av dem.
You may see me struggle, but you will never see me quit.
God søndag ❤