Som flere topper i dette området, kan Gråskarvet nås fra flere kanter. Frank og jeg har tidligere gått til nabotoppen Jørungilknappen 1710moh da startet vi fra Smådalsfjella. Du finner turbeskrivelse her. Denne gangen ville vi prøve oss på Gråskarvet, men med utgangspunkt fra Kvithaugen, som er på motsatt side. Du kjører først opp til Syndinstøga, følg deretter skilting til Strø/Kvitehaugen. Vi parkerte i veikanten rett før en klynge med flere støler. Vi gikk forbi stølene på høyre side, og kom rett inn på stien. Det er ikke en merket tur, men god sti det meste av turen. Går du fra Kvithaugen får du en lengere og ikke minst brattere tur enn om du starter på andre siden ved Smådalsfjella.

Stien fører deg raskt inn i bjørkeskog, som var farget i gult og oransje. Fantastiske høstfarger. Her går også både kuer og sauer fritt, så se opp for noen store kuruker på stien 😉

Frank måtte selvfølgelig finne på noen spillopper i trærne, men tok også noen fantastisk flotte bilder av bjørka i all sin prakt.

Etterhvert tar bjørkeskogen slutt og stien slynger seg oppover i terrenget mot snaufjellet, og forbi nydelige fossefall.

Etterhvert tar stien slutt, men vardingen oppover i steinura var veldig bra. Det er vardet både opp til Jørungilknappen og til Gråskarvet fra denne siden. Vi fulgte vardingen mot Gråskarvet.

Tiltross for mye vind i fjellet denne dagen, gikk vi i le stort sett hele turen, da vinden kom fra andre siden av fjellet. Oppe på toppen var vi derimot absolutt ikke i le, det blåste godt med litt snø i lufta. Sikten var derimot upåklagelig. Vi tok noen kjappe bilder på toppen, før vi gikk litt i le litt lenger ned i steinura og tok lunsj.

Totalt er turen cirka 14 km t/r og cirka 1000 høydemeter. Det er også mulig å fortsette fra Gråskarvet og over til Jørungilknappen. Vi gjorde ikke det på vår tur, men kanskje neste gang, denne turen skal vi absolutt gå igjen.

Vang i Valdres, her tror jeg det er turmuligheter for et helt liv og ennå litt til.

God søndag!

Vinteren kom tidlig iår i Jotunheimen, over 1700 meter lavet snøen ned forrige uke. Det gjorde at våre planlagte 2000 metere for høstferien måtte settes på vent til neste sommer. Vi fikk allikevel mange fine turer, jeg tenkte å dele dem med dere her på bloggen, en av dem var til Gilafjell 1582moh. Denne toppen kan du nå med ulike startpunkter. Vi kjørte stølsvegen fra Vang og opp mot Helin. Ved første «veikryss» tar du til venstre, kjør cirka 400m videre før du parkerer. Det står skilt og hvite merker som fører til Gilafjellet.

Stien er merket og starter i nydelig tett bjørkeskog. Videre går turen oppover til du når snaufjellet. Her hadde høstfargene virkelig tatt tak. Regn og sol om hverandre gjorde at regnbuen kom frem på himmelen.

Etterhvert tar du av fra stien og følger v-merkingen videre oppover fjellsidene mot sør. Oppe på 1460 moh slutter vardingen/merkingen. Turen videre går over slake vidder, nesten som grassletter, fantastisk terreng å gå i. Toppen ser du i det fjerne, den store varden er ikke til å ta feil av.

Etterhvert tar grasslettene slutt, og turen opp mot toppen går i stein og ur, men ura er lettgått. Utsikten fra toppen er fantastisk, vi så helt til både Uranostind og Falketind, mens resten av 2000 meters toppene lå gjemt i tåka.

Frank og jeg brukte cirka 2 timer til toppen i rolig tempo og med utallige stopp for å ta av og på regntøy, og BARA tøy 😉 Turen er rett i underkant av 12 kilometer t/r og cirka 700 høydemeter.

Tighsten på bildet er endelig tilbake på lager, bruker du rabattkoden heidi15, får du 15 % rabatt.

//Sponset innhold//

Ha en fin torsdag!

Det blåser kuling i fjellet idag, men ut på tur måtte vi. På hytta har vi en turbok som lå igjen fra de forrige eierene, Vang i Valdres. Her er det mange fine turer både høyt og lavt i terrenget. Vinden gjorde idag at vi måtte velge en litt alternativ tur. Valget falt på Leirhol, opp til Leirholshøgde, Knappen og ned igjen til Sparstadodden.

Du parkerer ved Fv. 293, det står skilt til Leirholshøgde, parker ved grustaket 200m lenger vest. Når du ser oppover fjellsiden kan du lure på hvordan det er mulig å komme opp…. men det er fremkommelig og med fantastisk utsikt. Det er bratt, ja noen partiet må vi faktisk ta hendene til hjelp, men skal «Tindvikene» på tur så innebærer det ofte noen høydemeter;)

Stien oppover ble brukt av budeiene som «sprang» opp på kvelden til stølene, melka kyr, overnatta på stølen og sprang ned igjen dagen etter før en full arbeidsdag ventet på gården. De må ha vært i sykt god form! Hele veien oppover til toppen, finner du ulike kulturminner som er merket.

På toppen valgte vi å følge merket sti videre til Knappen (1006 moh). Det blåste mildt sagt friskt på snaufjellet, magisk utsikt over vårt vakre Vang og Vangsmjøsa. Har du tid til Badstu, finner du også det på toppen av stien.

Etter en liten vandring på fjellet går stien nedover igjen, i le for den verste vinden, også her er det flere kulturminner på veien. Nesten nede kommer vi til «bordet hass Knut», hvor vi tar rast nummer to med norske pærer og kaffe. Et nydelig utsiktspunkt i le for vinden.

Etter rasten går det siste stykket ned til veien, nedturen er mindre bratt enn oppturen. Siste stykket går vi langs Fv.293 tilbake til bilen ved grustaket. Vang imponerer stadig, det mangler iallefall ikke på turmuligheter.

God onsdag!

Frank og jeg hadde store planer for ferien. Lørdag skulle vi kjøre til Turtagrø å gå Nordre Dyrhaugstind, telte på Tindevegen og ta Vestre Austbotntind på dag to.
Værmeldingen så lovende ut, helt til to dager før ferien startet, da snudde det til regn, tåke og vind med over 20 m/s, da er det ikke forsvarlig å begi seg ut på 2000
meters topper. Lørdag ble det derfor trening på Ryfoss treningsenter.

På ettermiddagen tok jeg frem NAF boka for å finne en mulig ny kjøretur på søndagen. Valget falt på vakre Aurland, bare litt i overkant to timers kjøring fra hytta. Det var meldt vindstille, litt sol og litt regn. Etter noen kjappe google-søk fant jeg også en rå tur vi kunne gå, Breiskrednosi.

Klokka syv søndag morgen kjørte vi fra hytta. Vi parkerte på parkering i Tufto, rett etter Flåm. Turen starter fra parkeringen hvor det kun var plass til 3-4 biler. Det er flere parkeringsmuligheter i området, men idag var vi nesten alene, kun en annen bil. Sola varmet godt, det var bare å slenge av seg de langarmede ulltrøyene og på
med t-skjorte.

Nærøyfjordområdet er mang en gang blitt kåret av ulike tidsskrift til å være et av verdens mest spektakulære naturområder og står også på UNESCO´s verdensarvliste.
Turen til Breiskrednosi starter opp Rimstigen. Rimstigen var for bare noen år tilbake iferd med å gro igjen, men ble i 2009 restaurert av sherpaer fra Nepal. Turen går bratt oppover fjellsidene fra fjorden, og du har hele tiden magisk utsikt til fjellene rundt som stuper ned i fjorden.

På omtrent 700 meter kommer du til et fantastisk utsiktpunkt, forøvrig synes vi hele turen var som et stort utsiktspunkt. Litt som å gå i en frodig tropisk skog som slynger seg oppover fjellsidene. Mange snur ved utsiktspunktet og tar turen ned igjen, men vi fortsatte videre innover Rimstigbotn og videre oppover Skarsbakkane, til Skarsvotni (1098 moh), hvor vi rastet og tok lunsj. Opp til Skarsvotni er stien ganske tydelig hele veien, men videre er stien utydelig.

Etter lunsj gikk vi videre opp på Rimstigfjellet (1299 moh), da hadde vi gått cirka 1300 høydemeter. Været var fortsatt fint, ingen regn, vind eller tåke så langt, vi så Breiskrednosi foran oss, og bestemte oss for at vi måtte gå helt ut. Fra Rimstigfjellet går du litt ned igjen, før du igjen skal opp noen nye høydemeter. Sikten var fin, ikke noe problem å finne frem tiltross for at stien er lite synlig og til tider fraværende i terrenget.

Vel oppe på Breiskrednosi (1189 moh) ble vi ganske høye på livet. Her stuper fjellsidene loddrett ned i fjorden, rimelig greit sug i magen av å stå på kanten her. Synes selv jeg var ganske tøff som gikk langt utpå kantene til meg å være.

Vi åpnet turøl fra sekken og tok en liten rast før vi satte kursen tilbake mot Skarsvotni og ned Rimstigen. Vi fikk regnvær på veien tilbake, men det gjorde absolutt ingenting. Tok frem regntøyet og trasket videre.

Totalt er turen cirka 18km og 1500 høydemeter, hardt for knærne på den bratte nedturen. Vi brukte i underkant av 8 timer totalt på turen, men da med gode pauser både til mat og fotosessions. Denne turen anbefaler jeg på det varmeste, her får du litt av alt vårt vakre land har å by på fra fjord til fjell.

Norge mitt Norge!

Middagen tok vi i Flåm, italiensk pizza smakte himmelsk godt etter en lang dag på tur.