Stillhet!

Jeg har fått anbefalte to bøker denne uken, en om stillhet, og en om introvert styrke. Den ene boken jeg bestilte kom i posten fredag; Stillhet i støyens tid. Jeg har allerede lest litt i boken, som omtaler stillhet og det å være utilgjengelig som dagens luksus.  I disse sosiale mediers tid, kan det være vanskelig å «skru av». I ferien klarte jeg ved en feiltagelse å slette både kalender, epost og alle min kontakter, det var så deilig at jeg ventet til ferien var over før jeg fikk fikset det. Jeg har også skrudd av varsler på apper, jeg får ikke beskjed om mottatt snap, epost, meldinger på messenger, likes og kommetarer på instagram osv, jeg må fysisk inn på appen. Skal jeg lese en bok, se en tv-serie osv, så legger jeg telefonen bort. Vekkerklokken på mobilen byttet vi ut for mange år siden med klokkeradio, og nå en ny DAB radio. Telefonen legges igjen på utsiden av soverommet, vi bruker «ikke forstyrr» funksjonen, mellom klokken 22-06 er det bare vår nærmeste familie som kommer igjennom dersom det skulle være viktig.

Som introvert har jeg ekstra stort behov for ro og stillhet. Alle tester viser at jeg er så langt ut på introvert skalaen som du kan komme. Det er kanskje derfor jeg alltid har trivdes så godt ute i naturen, på fjellet, der man ofte er alene og finner stillhet og ro.

Erling Kagge skriver i boken sin at den stillheten han finner i naturen har for han størst verdi, men det er også viktig å kunne finne stillhet når man er omgitt av støy. Jeg finner feks den stillheten når jeg putter musikk på øret, trener og stenger verden ute. På hytta kan jeg bare sitte på terrassen, se på utsikten, trenger egentlig ikke mer, det er den beste stillheten ❤️

Jeg har sagt til Frank at å være sammen med han er som å være alene. Det kan høres slemt ut, men det er et utrolig stort kompliment. Det å kunne være stille sammen, lese hver vår bok, høre på musikk, nyte naturen uten å måtte prate konstant, det er noe jeg setter utrolig stor pris på ❤️

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet» Erling Kagge. 

Reklamer

Hvor er kofta fra?

Min mest likte instapost noensinne, er et bilde som er tatt med selvutløseren på min Iphone X. Jeg har på meg Bara olive signature tights og en nydelig Gretekofte. Jeg er utrolig glad i kofta mi, og det var det veldig mange andre som ble også. Jeg har lenge ønsket meg en kofte, men kan ikke strikke. Tidlig i våres ble det snakk om strikking i lunsjen, og jeg kom til å nevne at jeg ønsket meg kofte. «Det kan ho mor strikke», sa min snille gode kollega Else. «Er du sikker på det», sier jeg. «Ja, ikke noe problem».

Ikke lenge etter var kofta klar. Jeg har valgt fargene selv, sterk garn grønn 812 er hovedfargen, i tillegg er det en gul, naturhvit og brun tråd. Synes fargene sammen ble superfine. Jeg hadde valgt ut en mer sennepsgul farge, men ho mor til Else fant en gulfarge som ble ennå finere. Superfornøyd ❤ Garnet er utrolig mykt, ikke tungt og klør ikke. Kofta skal få mange fine høstkvelder, med en god bok og rødvin i glasset. Jeg elsker høsten.

//Sponset innhold//

Du finner olive signature tights på salg hos Bara Sportswear! 

Løpegleden er tilbake!

Når du tar frem vektvesten og legger ut på løpetur, da vet du at løpegleden er tilbake. Etter ett år med mye frustrasjon rundt løpingen min, føler jeg endelig at jeg nesten er tilbake der jeg var før jeg fikk astma og allergi. Det hjelper selvfølgelig også at det er mindre pollen i lufta, lufta er kjøligere og friskere og jeg har ganske enkelt kommet i bedre form igjen. Jeg har lagt igjen mange mil i løpeskoene siden i våres, det har gitt uttelling. Det viste også helgens Navy Race, som ga meg skikkelig mestringsfølelse og økt tro på meg selv og formen min.

Så idag dro jeg vektvesten ut fra bunnen av skapet. Det ble 8,2km med 5 kilo i vesten – nydelig høstvær.

Løpegleden er definitivt tilbake!

Eliteklassen i Navy Race!

Igår var dagen Hanne og jeg ikke har snakket veldig høyt om. Det er en god stund siden vi meldte oss på, og det hørtes ut som en god ide da vi gjorde det. Eliteklassen i Navy Race. En uke før løpet vurderte jeg å dra på hytta isteden, troen på at jeg var i god nok form til eliteklassen var ikke akkurat på topp. Men helga kom, jeg pakket sakene mine og kjørte til Horten. Jeg har aldri vært så nervøs før et løp. Flere av dem som stiller i eliteklassen er rågode løpere, løper mila på 40 minutter og har deltatt i utallige OCR-løp i inn,- og utland. Jeg er veldig klar over at jeg ikke holder det nivået, også er jeg verdensmester i å snakke meg selv ned – må virkelig slutte med det!

Like før start var jeg sikker på jeg skulle spy, pulsen var skyhøy. Elite menn startet klokken elleve, og fem minutter etter slapp elite damer ut i løypa. Jeg hang bakerst i starten, det ga ikke motivasjon, jeg vurderte å bryte. Etter å ha løpt meg litt igang, løp jeg innpå og forbi noen av de andre løperne, det ga motivasjon, ikke minst ga det motivasjon å ha Hanne ikke så veldig langt foran meg.

Løypa var utrolig morsom, med MYE vannhinder, rulling i sann, panic room med blinkende lys, høy lyd og røyk, peg board climb, monkey bars, klatring på ubåt, klatring i tau, stylter, svømming i kanalen, bæring av tømmerstokker i vann, dekkflipp, løfting av 50 kilos ball, ble skutt på med paintball, bootcamp, dipwalk, over og under biler, containere, netting osv. Mot slutten kom det jeg hadde gruet meg mest til, jeg hoppet fra brygga, svømte ut til KNM Narvik, klatret opp sida på båten i netting som hang ned fra toppen og løp frem til baugen hvor vi skulle hoppe ned i vannet og svømme tilbake til land igjen. Her surra jeg det til for meg selv, jeg fikk ikke bestemt meg, pulsen var høy og jeg var redd for å ikke komme opp igjen, det var laaaangt ned. Tilslutt bestemte jeg meg for å ta en strafferunde isteden, jeg måtte løpe av båten, langs siden på museumsbygningene, igjennom museet (hvor vi ikke fikk lov til å løpe pga besøkende), ned igjen til brygga og innpå løypa. Flate altså, den høydeskrekken. Neste år skal jeg hoppe!!!

Da jeg nærmet meg mål så jeg Hanne stå der med åpne armer. Da kom tårene, fy flate så stolt jeg er av oss Hanne. Sinnsyk mestringsfølelse! Vi gjennomførte vårt beste løp noensinne, utrolig gøy å skulle løpe ikke bare for «gøy» men også for å få en bra tid. Jeg synes vi klarte oss bra. Hanne kom på 10. plass i eliteklassen for damer med tida 1.01.51, jeg kom på 16 plass med tida 1.03.20. 8 km og 30 hinder, synes vi har all grunn til å være stolt! Og ja, vi hørte faktisk hjemme i eliteklassen igår. Med unntak av de råeste som var i mål på rett i overkant av 50 minutter, var det ganske jevne resultater.

Må også si at både Hanne og jeg var imponert over arrangementet. Enkelt med parkering og henting av startnummer, ingen køer og det er godt gjort med over 700 deltakere. Løypa var godt merket, var aldri i tvil om hvor man skulle, masse bra folk rundt i løypene som heiet og motiverte gjennom hindrene, og ikke minst passet på alle som deltok. Hindrene var utrolig morsomme og ikke minst med god variasjon i flotte omgivelser. Karljohansvern i Horten er perfekt lokasjon, vi kommer definitivt til å delta neste år også.

Instalife!

Igår la min svigerinne Kristine ut noen fine ord på Facebook, og jeg ble inspirert til å skrive et lite blogginnlegg. Kristine skrev som sant er at det er så mye fokus på at man kun viser et glansbilde av sitt liv på sosiale medier. Jeg er også en av dem. Min instaprofil brukes til å inspirere til aktivitet og trening, det skal være gøy. Det betyr ikke at jeg aldri har dårlige dager eller perioder

Jeg tror mange glemmer at Instagram ikke gjenspeiler hele livet til personene bak, det er kun en liten del av det. Min instaprofil sier ingenting om at jeg natt til fredag måtte ta migrenemedisin, lørdag etter fjelltur måtte jeg ta ny pille og legge meg. Natt til mandag, ny pille og utpå dagen mandag måtte jeg dra hjem fra jobb, ny migrenepille og sove.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker at noen skal synes synd på meg, jeg skriver det for å minne dere på at ingen er supermennesker, vi har alle dårlige dager. De dårlige dagene frontes ikke i like stor grad på min instaprofil, da bildet over ikke akkurat utstråler treningsglede. Jeg ønsker å dele bilder med glede og energi, jeg ønsker å inspirere. Det er tross alt de gode dagene, de gode opplevelsene og de gode minnene som gjør at vi kommer igjennom de dårlige dagene.

God tirsdag !