Når du tar frem vektvesten og legger ut på løpetur, da vet du at løpegleden er tilbake. Etter ett år med mye frustrasjon rundt løpingen min, føler jeg endelig at jeg nesten er tilbake der jeg var før jeg fikk astma og allergi. Det hjelper selvfølgelig også at det er mindre pollen i lufta, lufta er kjøligere og friskere og jeg har ganske enkelt kommet i bedre form igjen. Jeg har lagt igjen mange mil i løpeskoene siden i våres, det har gitt uttelling. Det viste også helgens Navy Race, som ga meg skikkelig mestringsfølelse og økt tro på meg selv og formen min.

Så idag dro jeg vektvesten ut fra bunnen av skapet. Det ble 8,2km med 5 kilo i vesten – nydelig høstvær.

Løpegleden er definitivt tilbake!

Igår var dagen Hanne og jeg ikke har snakket veldig høyt om. Det er en god stund siden vi meldte oss på, og det hørtes ut som en god ide da vi gjorde det. Eliteklassen i Navy Race. En uke før løpet vurderte jeg å dra på hytta isteden, troen på at jeg var i god nok form til eliteklassen var ikke akkurat på topp. Men helga kom, jeg pakket sakene mine og kjørte til Horten. Jeg har aldri vært så nervøs før et løp. Flere av dem som stiller i eliteklassen er rågode løpere, løper mila på 40 minutter og har deltatt i utallige OCR-løp i inn,- og utland. Jeg er veldig klar over at jeg ikke holder det nivået, også er jeg verdensmester i å snakke meg selv ned – må virkelig slutte med det!

Like før start var jeg sikker på jeg skulle spy, pulsen var skyhøy. Elite menn startet klokken elleve, og fem minutter etter slapp elite damer ut i løypa. Jeg hang bakerst i starten, det ga ikke motivasjon, jeg vurderte å bryte. Etter å ha løpt meg litt igang, løp jeg innpå og forbi noen av de andre løperne, det ga motivasjon, ikke minst ga det motivasjon å ha Hanne ikke så veldig langt foran meg.

Løypa var utrolig morsom, med MYE vannhinder, rulling i sann, panic room med blinkende lys, høy lyd og røyk, peg board climb, monkey bars, klatring på ubåt, klatring i tau, stylter, svømming i kanalen, bæring av tømmerstokker i vann, dekkflipp, løfting av 50 kilos ball, ble skutt på med paintball, bootcamp, dipwalk, over og under biler, containere, netting osv. Mot slutten kom det jeg hadde gruet meg mest til, jeg hoppet fra brygga, svømte ut til KNM Narvik, klatret opp sida på båten i netting som hang ned fra toppen og løp frem til baugen hvor vi skulle hoppe ned i vannet og svømme tilbake til land igjen. Her surra jeg det til for meg selv, jeg fikk ikke bestemt meg, pulsen var høy og jeg var redd for å ikke komme opp igjen, det var laaaangt ned. Tilslutt bestemte jeg meg for å ta en strafferunde isteden, jeg måtte løpe av båten, langs siden på museumsbygningene, igjennom museet (hvor vi ikke fikk lov til å løpe pga besøkende), ned igjen til brygga og innpå løypa. Flate altså, den høydeskrekken. Neste år skal jeg hoppe!!!

Da jeg nærmet meg mål så jeg Hanne stå der med åpne armer. Da kom tårene, fy flate så stolt jeg er av oss Hanne. Sinnsyk mestringsfølelse! Vi gjennomførte vårt beste løp noensinne, utrolig gøy å skulle løpe ikke bare for «gøy» men også for å få en bra tid. Jeg synes vi klarte oss bra. Hanne kom på 10. plass i eliteklassen for damer med tida 1.01.51, jeg kom på 16 plass med tida 1.03.20. 8 km og 30 hinder, synes vi har all grunn til å være stolt! Og ja, vi hørte faktisk hjemme i eliteklassen igår. Med unntak av de råeste som var i mål på rett i overkant av 50 minutter, var det ganske jevne resultater.

Må også si at både Hanne og jeg var imponert over arrangementet. Enkelt med parkering og henting av startnummer, ingen køer og det er godt gjort med over 700 deltakere. Løypa var godt merket, var aldri i tvil om hvor man skulle, masse bra folk rundt i løypene som heiet og motiverte gjennom hindrene, og ikke minst passet på alle som deltok. Hindrene var utrolig morsomme og ikke minst med god variasjon i flotte omgivelser. Karljohansvern i Horten er perfekt lokasjon, vi kommer definitivt til å delta neste år også.