Mandag morgen satte Frank og jeg kursen mot Turtagrø, og var fremme ved turistheimen rundt halv ti – ca. to timers kjøring vår i Vang. Topptursekkene ble slengt på ryggen før vi la ut mot dagens mål; Nørdre Skagastølstind 2167moh. Dette er den eneste toppen i Skagadølsmassivet hvor du ikke trenger klatreutstyr for å nå toppen. Som «bibelen» vår – den massive gudieboken «Norges fjelltopper over 2000
meter» beskriver det: Her kommer du nært innpå Skagastølsryggen uten å sette høydeskrekken alvorlig på prøve.

Turen starter fra Turtagrø, og du følger fin sti innover Skagastølsdalen helt opp til Tindehytta (eies av Norsk Tindeklubb). Når du ankommer hytta, krysser du elva som kommer ned bak hytta og følger stien oppover på høyre side av elva. På toppen av denne kneika ligger det et vann, herfra går turen i steinrøys til toppen.

Vardingen går både hit og dit, vi fulgte vardingen som gikk litt ut til høyre når du står nede ved tjernet og ser opp mot toppen. Steinura er grei å gå i, men det er endel løst, og noen enkle klyvepassasjer når du nærmer deg toppen, så vær oppmerksom. Frank stakkars smalt hodet rett i stein over seg på et av klyvepunktene, og har fått seg en skikkelig Donald-kul i hodet. Helt øverst i steinrøysa ruver toppen. Rett på er det veldig bratt, vi fulgte varding ut til høyre, her må du klyve litt ned og følge noen hyller bortover (selv jeg med høydeskrekk syntes det gikk greit). Forbi hyllene går du opp på selve toppen fra baksiden. Vi gikk ut til høyre, her var den en kort og litt luftig passasje med ganske fritt fall på høyresiden ned mot isbreen langt nedenfor. Holder du til venstre, slipper du denne – som jeg med min høydeskrekk endte med å krabbe over på alle fire. Vi brukte ganske nøyaktig 3 timer og 15 minutter til toppen i effektiv gangtid.

Fra toppen har du magisk utsikt! Vi var maksimalt heldige med været, det var 17 varmegrader og vindstille på toppen – og sikten var noe av det beste vi har opplevd i Jotunheimen. Rett foran oss ruvet resten av Skagastølsmassivet – med Store Skagastølstind, også kalt Storen, i all sin prakt. Storen er Norges tredje høyeste fjell med sine 2405moh, og det høyeste fjellet i Norge som krever teknisk klatring for å bestiges. En dag hadde det vært sinnsykt kult å vinne over høydeskrekken, og stå på toppen der! Mens vi slappet av med en Solo på toppen av Nordre Skagastølstind, kom det to hyggelige karer som hadde klatret hele Skagastølsryggen og Styggedalsryggen – med start kl. 04.00 om morgenen. Det er rått! Vi hadde ellers også magisk sikt til Dyrhaugstindene, Ringstindene og til Norges største isbre – Jostedalsbreen. Lenger borte kunne vi også se resten av Jotunheimen, med både Store Knutsholstind, Glittertind og Galdøpiggen ruvende i horisonten.

Nedturen startet etter en times tid på toppen, vi hadde ikke lyst til å ned igjen – sjelden med så rå utsikt og flott vær i 2100 meters høyde! Vi tok oss god tid på nedturen, været var fantastisk og vi måtte bare nyte.

Da vi endelig var nede ved bilen startet jakten på den perfekte teltplassen, og den fant vi ikke mange minuttene fra Turtagrø på Tindevegen ved to små dammer. Vi
fikk oss var middag delvis forberedt dagen før (kylling, pølser og grønnsaker med potetmos), etterfulgt av to kalde øl, norske bringebær og sjokolade i solnedgangen. Kveldsbading ble det også før vi krøyp inn i teltet, mette og takknemlige for en dag med minner for livet.

Det ble ikke den beste natta, aner ikke hvorfor, men vi fikk 3-4 timer søvn før vi sto opp rett før 05.30. Vi spiste frokost og pakket ned campen, før vi kjørte 5 minutter til parkeringen hvor turen til Store Soleibotntinden (2083 moh) starter.

Parkeringen ligger cirka 10 km fra Turtagrø, på Tindevegen og ved broa over Tverrelvi. Fra veien følger du stien på høyre side av elva. Turen er vardet hele veien til toppen. Den første delen av turen er i fint lettgått terreng.

De siste 300 høydemeterne føles litt langdryge, og går i steinur mot toppen, men også her er vardingen god. Du kan se tråkket oppover fjellsiden på avstand. Like før toppen er det en kort, litt bratt skrent som må klyves, men den er ikke luftig. Det siste stykket mot selve toppen er slakt, og du kan holde god avstand til stupkantene, utsikten er ubeskrivelig vakker. Fra toppen kan du beundre de fleste toppene i Hurrungane, og du ser mye av Jostedalsbreen. Du har også flott utsikt mot Store Austbotntind. Vi gikk noe roligere enn vanlig, men brukte ikke mer enn 2 timer og 20 minutter til toppen i effektiv gangtid.

Jeg får ikke nok av fjelltopper, og planla allerede neste 2000 meterstopp, Vestre Austbotntind – mens vi satt på toppen. Frank, som hadde gått hele turen med et stort og verkende gnagsår på høyre hæl, repliserte at han for øyeblikket var mer klar for å ta Color Line til Danmark og bestige Himmelbjerget – haha. Hadde det ikke vært for at min mann, som er skøyteløper, har en smerteterskel en god del over gjennomsnittet – tror jeg ikke vi hadde nådd Store Soleibotntinden denne dagen. Skøyter er en brutal idrett hvor man må tåle mye melkesyre og dermed mye smerte, så avbryte turen opp – det skulle ikke Frank.

Etter 10 minutter på toppen snudde været, noe det ofte kan gjøre fort i fjellet. Vi hadde gått i shorts, men på få minutter blåste det opp kraftig og regnet øste ned. Vi fant frem tykkere ull, fleece, bukse, pannebånd og vindtett regntøy. Dette bærer vi alltid på i sekkene, og glade er man for det de gangene man får brukt for det.

Steinura ble ekstra glatt av regnet, da er det viktig å gå forsiktig og ha gode sko med godt grep og god ankelstøtte.Vel nede fra steirøysa snudde været igjen, og sola tittet frem, gradestokken steg oppover igjen og det var bare å finne frem t-skjorta igjen.

Store Soleibotntinden ble min tiende 2000-meter og Frank sin ellevte. Vi er begge klare for nye 2000-metere om litt, det er noe helt eget å sitte på toppen å beundre
disse vakre tindene som ruver stolte i landskapet – og som minner oss på hvor små vi mennesker egentlig er, men samtidig hvor mye vi kan klare hvis viljen er stor nok.