Tirsdag morgen satte Frank og jeg kurs mot Gjendebu. Vi hadde pakket for en overnatting i telt. Sekkene var rimelig tunge. Sovepose, liggeunderlag, ordentlig pute (jeg lover – det utgjør den store forskjellen), mat, mat og mer mat, øl og klær for allslags vær.

Vi tok båten fra Gjendesheim kl. 07:45. Sol fra skyfri himmel og allerede godt og varmt. Ved ankomst Gjendebu gikk vi et lite stykke oppover elva, på DNT-stien i retning Fondsbu. Vi fant en flott teltplass rett ved elva. Vi slo opp teltet, fikk oss en kjapp lunsj og pakket topptursekkene. De store sekkene med alt av utstyr og mat, ble liggende igjen i campen.

Planen første dagen var Slettmarkhøe på 2190 moh. Dette er en lite besøkt topp, og turen er verken merket eller vardet på en helhetlig måte. Frank og jeg anser oss selv som rimelig godt fjellvante, men denne turen bød på noen utfordringer. Etter cirka 2,5 km på merket sti oppover Veslådalen skal det gå et tråkk opp mot ryggen til høyde 1348 moh. Vi klarte derimot ikke å se dette tråkket og gikk altfor langt oppover dalen før vi valgte å skrå oppover i terrenget, da uten å følge noe tråkk. Vi så toppen – så retningen
hadde vi, vi måtte bare finne beste veien til toppen.

Vi gikk ganske langt opp mot Slettmarkbreen og krysset breelva der vannføringen var som lavest. Deretter satte vi kurs oppover i steinrøysa, der vi syntes det så mest fremkommelig ut på avstand. På vei opp steinura sto det 4-5 varder, vi valgte å følge dem. Videre oppover gikk vi tett inntil snøkanten. At denne toppen er lite besøkt forstår jeg, de eneste vi møtte på av andre levende vesener på veien var en flokk reinsdyr og en elg (!) på nesten 2000 meters høyde.

I turbeskrivelsen står det at man krysser flere snøfonner, men fonnene var bratte og snøen hard – så vi tok derfor ikke sjansen på å krysse. Stegjerna hadde vi lagt igjen på hytta, da det sto at dette absolutt ikke var nødvendig på denne turen. Vel oppe på Sørligste Slettmarkhøe (S3) 2090 moh begynte jeg å få litt panikk. Veien videre gikk ganske nære stupkanten, og det var flere hundre meter rett ned. Veien videre mot toppen var dekket av snø og is. Frank gikk først og jeg så bare rett ned i bakken foran
meg og på skoene til Frank.

Vel over en smalere passasje, hadde vi i underkant av 100 høydemeter igjen til toppen, men igjen gikk veien videre ut mot kanten til noen brattere klyvepartier. Da sa jeg stopp. Jeg hadde ikke sjans, jeg skalv i hele kroppen og grudde meg til nedturen forbi partiet langs stupkanten. Vi nådde ikke den øverste toppen, som er den eneste 2000 metertoppen sammen med Glittertind hvor det høyeste punktet består av snø og is. Vi fikk allikevel en ny 2000 meter i banken. Slettmarkhøe består av flere topper og vi satt iallefall på toppen av Sørlige Slettmarkhøe på 2090 moh.

Turen ned igjen ble lettere enn fryktet. Vi spiste varm og sen lunsj (nummer to) på cirka 1700 meters høyde, med fantastisk panoramaskue over Jotunheimens tinder. Før vi skrådde videre nedover og krysset breelva lengre nede enn på turen opp, der den deler seg i både to, tre og fire. Er du litt spretten kommer du greit over fra stein til stein med litt innsats i hoppene. Vel nede på DNT-stien mellom Gjendebu og Fondsbu, gikk turen radig tilbake til campen. Totalt var vi ute i ni timer, inkludert gode pauser. Teltet sto allerede oppe, og både en og to øl gikk ned på høykant – etterfulgt av deilig middag og et rimelig friskt bad i elva før vi tok kvelden.

Neste morgen sto vi opp klokken seks. Både Frank og jeg hadde sovet godt hele natta. Pute og investering i gode (og dyre) liggeunderlag, bind for øynene og propper i ørene ga uttelling, endelig sov vi godt telt! Vi spiste polarbrød med enkelt pålegg og selvfølgelig varm kaffe, før vi igjen pakket topptursekkene.

Dages mål var Nordre Svartdalspiggen på 2137 moh. Denne piggen ruver godt i terrenget når du kommer med båten inn til Gjendebu. Fra Gjendebu følger du merket sti mot Svartdalen/Torfinnsbu. Det er rimelig bratt og løst opp første partiet, spesielt nå som det ikke har kommet nedbør på lang tid blir det lite feste i den steinete jorda. Etter den bratte kneika tar du av mot vest, igjen gikk vi litt for langt, men fant fort tilbake til stien igjen.

Hele veien oppover har du fantastisk skue bak deg til vakre Gjende og tindene rundt – spesielt Besshøe og Surtingssue-massivet dominerer horisonten. Turen er utrolig godt merket/vardet hele veien til toppen, og det var ikke noe problem å finne veien. Det siste stykket opp mot toppen blir det bratt, og du må opp noen mindre klyvepartier. Det står beskrevet som en tur som ikke er spesielt luftig, men med min høydeskrekk føltes spesielt det siste partiet luftig. Da vi nådde toppen kom tårene, jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg skulle til toppen, luftig eller ikke luftig. Har du ikke høydeskrekk vil du sannsynligvis ikke synes turen er spesielt luftig. Selv om toppen ser spiss ut på avstand, er topplatået fint med god plass. Men på den ene siden går fjellveggen ganske loddrett ned mot Svartdalen, så man trenger jo ikke dingle for mye utpå kantene. Eller hva Frank?

Turen står beskrevet til å ta 4-6 timer. Skal du rekke denne turen på 4 timer, bør du ta på løpeskoa og droppe alt av pauser – og beinfly oppover fjellsidene. Til tross for at vi gikk en liten omvei mot toppen, brukte vi 3 1/2 time med noen få foto- og drikkepauser
på veien mot toppen. I all beskjedenhet er vi vel ikke akkurat fjellvandrere i laber fysisk form heller, selv om jeg noen ganger sliter med å henge på skøyteløperen min
oppover fjellsidene. Så etter vårt skjønn, er 4 timer på denne turen en for optimistisk tidsangivelse – med mindre det skal jogges. Ned igjen går det selvfølgelig noe raskere. Vi stoppet på cirka 1600 meter og spiste varm lunsj, med nydelig utsikt over vakre Gjende før vi tok strake veien tilbake til teltplassen og fikk pakket sammen campen vår.

Nede igjen ved Gjendebu rakk vi også en øl og Solo i solsteika før båten tok oss tilbake til Gjendesheim.

Fantastiske 1,5 døgn i magiske Jotunheimen var det, med alt vi kunne ønsket oss av slående utsikter, vakre tinder, god mat og drikke og opplevelser som blir med oss resten av livet. Vi gleder oss allerede til neste tur, om ikke mange dager!