I går startet vi dagen grytidlig. Vi sto opp 04.30, og var i bilen på vei til Gjendesheim før klokka var halv seks. Sekken full av mat, varme klær og to toppøl (viktig med selvbelønning når toppen er nådd!). Vi tok første båten fra Gjendesheim til Memurubu. De fleste skulle gå Besseggen, men vi hadde Surtningssue 2368 moh som mål.

Surtningssue er Norges syvende høyeste fjell, og kan nås til fots uten alpint utstyr eller brekrysning. Turen er lang, og du skal gå MANGE høydemeter – men den er ikke luftig (bortsett fra stupet ned på toppen, men det kan man holde avstand til om man vil), og bør være overkommelig for normalt fjellvante folk i grei fysisk form. Vi gikk turen som en rundtur, og i og med vi skulle rekke siste båt tilbake samme dag – var vi avhengige av å holde et ganske høyt tempo. Vi startet som nevnt ved Memurubu, og gikk over Raudhamran. Fantastisk utsikt til snø- og isdekte tinder allerede etter første par hundre høydemeter fra Memurubu.

Stien går ganske bratt oppover i starten før du kommer inn i et parti med mye stein og ur, og ett par morsomme «klyvepartier» ved nevnte Raudhamran. Videre etter Raudhamran (som man ikke går helt opp på, men rundt) – går det litt opp og ned i stein og ur. Det var minusgrader i lufta og frost / tynt isbelegg på mye av underlaget i dette partiet, og dermed stedvis veldig glatt. Tempoet i disse partiene måtte derfor skrus noen hakk ned.

Etter hvert blir stigningen stadig brattere og høydemeterne må gjøres unna raskere, fra ca. 2000 meter er det VELDIG bratt! Den siste kneika mot toppen var dekket med snø – og også en del nysnø, og siden vi var de to første oppe denne morgenen, var det tungt å stadig å tråkke gjennom snø og is. Ved den flotte steinbua like nedenfor toppunktet, som er bygget like før år 1900 og fungerer som nødbu, stoppet vi og tok på oss gamasjer, for å ikke få snø ned i støvlene, og jeg rakk 3 pullups hihi, hadde ikke krefter til noe mer. Det er godt jeg er gift med en tidligere skøyteløper i toppform, som tråkket veien i snøen helt til toppen, mens frua hang på som best hun kunne.

Vi nådde toppen etter cirka 5 timer, da hadde vi hatt matpause og noen stopp på veien for å ta bilder. Fy flate, vindstille og fantastisk sikt i alle retninger! Surtningssue har rykte på seg for å ha Jotunheimens flotteste utsikt – og det er lett å forstå hvorfor! Her ser du Falketind, Stølsnolstind, Hurrungane, Smørstabbtindene, Hellstugutindene, Memurutindene, Tverråtindene, Galdhøpiggen og Leirhø – for å nevne noe! Som en kar vi måtte på veien ned sa; det er lite du ikke ser fra Surtningssue på en dag som denne.

Etter som vi hadde billetter med siste båt tilbake kl. 17.55, tok vi ikke sjansen på å bli på toppen for lenge. De andre vi møtte på vei opp på vår vei ned, skulle til middag og overnatting på Memurubu, og en fortalte at han skulle ta seg tid til minst en halvtimes kartorientering fra toppen – herfra er det jo bare å peke ut den ene 2000-meters toppen etter den andre. Etter å ha nytt utsikten, hatt en matpause og tatt bilder, bar det nedover igjen i høyt tempo. Vi valgte å gå Memurudalen tilbake, og tok da til høyre i stiskillet (som man for øvrig må bruke øyne godt for å finne) nede ved ca. 2000 meters høyde. Ruten via dalen er 4 km lengre, men  du går da på fin sti – og kan holde et godt tempo hele veien dersom man er avhengig av det.

Vi marsjerte på, i strålende sol, fjellet sprakte i farger. Vakkert! Vi innvilget oss en liten stopp med øl, kake og siste rest av brødskivene et godt stykke nede i dalen, før vi gikk på siste stykket ned til Memurubu og fergekaien.

Klokka til Frank viste i underkant av 22 km, nesten 1500 høydemeter (litt opp og ned i ruta om Raudhamran). 9 km til toppen, 13 km ned igjen gjennom dalen. Vi brukte cirka 8 timer i effektiv gangtid, og var nede ved Memurubu med god margin, en time før ferja gikk. Altså kunne vi ha tatt oss bedre tid på toppen (eller gått litt roligere og svettet litt mindre, haha!) – but better safe than sorry!

Denne turen skal vi definitivt gå igjen, da med bedre tid og overnatting ved Memurubu.
For en fantastisk ferieuke dette har vært. Vi er så heldige som bor i dette vakre landet!

Idag har Frank og jeg vært på ny fjelltur. Det ble faktisk 1 1/2 tur, da vi måtte snu etter 2,5 km på første turen, da det var altfor mye vann i elva vi skulle krysse. Det var rett og slett umulig å komme over. Opp til en topp ville vi, og valget falt på vakre Grindane (1724 moh), som vi faktisk ser rett på fra vindu i stua på hytta. Her er et lite bildedryss fra dagen.

Jeg har testet litt grenser idag i forhold til høydeskrekken, beveget meg utpå kanten av fjellsidene. Imorgen blir det en ny test, vi prøver oss på Knutshø, som er til tider en luftig tur. Jeg er spent!

God lille lørdag ❤

Planen igår var å gå til Tjønnholstind (2331 moh), men med snøvær og slapseføre på Valdresflya, endret vi planene. Vi kjørte i stedet til Tyin, helt innerst i Koldedalen for å ta turen til Langeskavltind (2014 moh). Den kan også gås fra Fondsbu. Turen skal være en av de «lettere» 2000-meterne. Det er allikevel en ganske lang tur i mye stein og ur, og for oss ble den ekstra lang. Dagen startet i nydelig vær, men snudde fort. I tett tåke var navigeringen utfordrende, og vi dro på oss en omvei  – oppom utgangspunktet for klatreruta til Uranostind. Hvis noen hadde sett oss hadde de nok lurt hva vi skulle opp mot Uranoseggen å gjøre. For å komme til toppen fra den siden kreves tau og annet klatreutstyr, tror vi venter litt med det.

Frank synes det var litt flaut å ha mistet stien siden han gikk denne på vei til Uranostind for 3 uker siden, men som han sa: – Slik går det når man dilter etter en guide og ikke følger med i timen. Etter å ha funnet rett kurs igjen, måtte vi ned en del høydemeter mot Uranosbreen. Det var sleipt og glatt i steinura, men vi kom oss helskinnet ned – og tok lunsj nær brekanten.

Etter rasten gikk veien videre til brekanten i sørenden av Uranosbreen. Det er lite varding langs ruta, og tåka gjorde det utfordrende å se neste varde. Stedvis kunne man se «tråkket», men det begrenser seg hvor synlig det blir i slik stein og ur. Det går bratt oppover skråningen fra breen, og man vinner raskt høydemeter. Oppe på «ryggen» kommer man innpå den alternative ruta fra Fondsbu, og følger denne mot toppen. Tåka gjorde oss usikre på om vi hadde rett kurs, så vi valgte å følge høyeste punkt på ryggen til enhver tid. Med den tette tåka skjønte vi det kunne bli vanskelig å velge rett kurs ned fra ryggen på nedturen, så vi tok ut kompasskurs i retning Uranosbreen før vi gikk til topps. Det snødde tett mot toppen, og vi så bare noen få meter foran oss! Da vi endelig nådde toppunktet og varden, turte til og med jeg å bevege meg ut til varden. Tåka gjorde at jeg ikke så hvor langt det var ned, men vi skimtet at det var ganske luftig ned spesielt på østsiden.

Fra toppen skal man ha fantastisk utsikt blant annet til Uranosbreen, Mjølkedalsbreen, Mjølkedalspiggen (2040 moh), Falketind (2068 moh) – og ikke minst til Uranostind (2157moh) hvor Frank sto på toppen for tre uker siden. Denne gangen ble vi snytt for utsikten, men vi fikk oss en ny 2000 meters i banken ❤