I helgen har Frank vært på tur til Uranostind 2157moh. Toppen har et svært luftig toppunkt, og det siste stykket ut på eggen er det ikke mye mer enn en meter bredt og flere hundre meter ned på hver side. Frank har jobbet mye med høydeskrekken, og krabbet ut mot toppunktet. Det er så vanvittig imponerende. Frank, du er ikke bare fysisk sterk, du er råsterk i hodet også.

Mitt håp er at jeg skal bli like tøff. Klatringen er et steg på veien. Jeg grugleder meg hver gang jeg skal klatre. Som verdens fineste lille gutt sa da han var 2 ½ år og vi skulle se på Kaptein Sabeltann; ”Tante Heidi, det e litt skummelt, men det e litt artig også”. Det er akkurat sånn jeg har det med klatringen. Jeg kan bli livredd oppi veggen, men jeg pusher meg selv videre. Jeg tror jeg har blitt bedre.

Bildene under er fra en tur til Galdebergtinden 2075 moh. Det er ikke spesielt smalt på toppen. Folk uten høydeskrekk vil sannsynligvis ikke forstå at jeg synes dette var skummelt, men mot toppen blir det smalere og på toppen stuper det rett ned i front. Det er ganske tydlig at jeg er redd … Heidi sitter nedi steinura med ryggen til, tørr ikke engang se på Frank som står på toppen.

På vei opp, skeptisk…..

Gikk helt opp, men det var snørr og tårer…

Frank måtte ta bilde av seg selv på toppen, det turte ikke jeg….

Det er bare å jobbe med seg selv, jeg vil nemlig også til Uranostind og andre tinder hvor turen opp kan være luftig…

If it scares you, it might be a good thing to try ❤