Lørdag gikk Frank og jeg en fantastisk tur til Vennisfjellet (1776 moh) med forlengelse til utsiktspunkt på 1706moh. Det er flere ruter til Vennisfjellet, vi valgte den som starter ved stølene i Sanddalen. Det er en lang tur i ganske tunggått terreng med mye stein og ur, men man belønnes med fantastisk utsikt! Vi gikk en tur fra Sanddalen i fjor også, til Skutshorn. Sanddalen ligger vakkert til ved inngangen til Jotunheimen. Her drives stølsdrift på tradisjonelt vis, med ku og geit med håndmelking, kinning og ysting – på gamle metoder med gamle redskaper. De har også kopplam og hester. Sommerstid tilbyr de servering av rømmegrøt med spekemat og lapper/kaffe til besøkende, og salg av brunost, pultost, rømme og smør.
Parkering finner du rett før stølene. Turen til Vennisfjellet starter med at du går over stølstunet langs eldgamle steingjerder, før du finner merket sti mot Kvithaug/Tomashelleren. Det er bratt i starten, men med fantastisk utsikt nedover dalen – og over mot stupbratte Skutshorn på andre siden av dalen. På ca. 1400 moh skal du ta av fra stien og gå rundt på østsiden av Vardefjellet (1493 moh). Frank og jeg gikk litt for langt før vi tok av, og fikk en del lengre anmarsj til toppen. Mot toppen går du i stein, stein og atter stein. Riktig fottøy er elementært på en slik tur! Vi tok også ut kompasskurs for sikkerhets skyld, da tåken kom fort mot oss bakfra. Heldigvis blåste det hele forbi ganske raskt. Været skifter vanvittig fort i fjellet!
Da vi ankom toppunktet på Vennisfjellet, bestemte vi oss for å gå videre sørover. Da går du ned igjen i mer stein og ur, før du går opp mot yttertoppen på 1706 moh – hvor det står en stor varde. Her har du fantastisk utsikt over hele Vang og Vestre Slidre. Her ble det en liten fotosession og rast nummer to. Uten mat og drikke, duger fjellhelter ikke!
Tilbake surret vi litt igjen, tenkte vi skulle ta en «snarvei» ned – som viste seg å være i bratteste laget. Dermed bar det opp en del høydemeter igjen gjennom mer steinur – før vi var tilbake på stien som førte oss ned igjen i Sanddalen. Det ble totalt 18 km og ca. 1000 høydemeter. Vi innså at rømmegrøt ble det ikke, klokka var nærmere halv syv – og serveringen på stølen stengte klokka seks.
Nede på stølstunet igjen, sto hun som driver stølen på trappa; – Vil dere fortsatt ha rømmegrøt? – Har dere ikke stengt serveringen, spurte vi. – Jo, men kom inn, jeg lager rømmegrøt til dere som har gått så langt. Lykken var stor da vi fikk servert hjemmelaget rømmegrøt (den beste jeg har smakt!), med spekemat, saft og kaffe. To porsjoner fikk vi også. Vi kjøpte med oss smør laget på stølen. Frank, som egentlig har laktoseallergi, kjørte på med både rømmegrøt og ekte smør. Jeg må le, han har laktoseallergi helt til det er noe han ikke klarer å si nei til;) For en fantastisk avslutning på dagen vi fikk! Vi ble sittende lenge å prate med hun som driver stølen og den koselige medhjelperen hennes, før vi innså at det nærmet seg leggetid for to slitne fjellgeiter.
Vang i våre hjerter ❤ Her kunne jeg helt seriøst bodd, det er alltid med en tåre i øyekroken jeg forlater Vang i Valdres ❤
heiditindvik.com 