Jeg har aldri hatt et stort behov for å være sammen med andre, hele tiden. Jeg orker rett og slett ikke mye folk bestandig, og har alltid trivdes godt i eget selskap. Jeg er sosial, og trives godt med de gode vennene jeg har og familien min. Men jeg trenger mer tid i mitt eget selskap, enn jeg gjør sammen med andre. Ofte gir det meg dårlig samvittighet, men med årene har jeg blitt bedre på å si nei. Si rett ut; i dag vil jeg bare være for meg selv. Det har ingenting å gjøre med at jeg er deprimert, eller lei meg.

Egoistisk? Ja, det kan nok oppfattes slik. Det er mye mulig at vi som har et stort behov for egentid, oppfattes som egoistiske og at folk tenker at vi avviser dem. Men jeg forsøker å si til meg selv; at vi MÅ faktisk ingenting, og man trenger heller ikke å si unnskyld for at man ikke vil noe.

De siste årene har det blitt skrevet mer om dette temaet, det å være introvert. Det har hjulpet mye, å forstå at det ikke nødvendigvis er noe galt med meg. Ofte har jeg tenkt at jeg må bare jobbe mer med meg selv, for å trives i «smalltalk»-arrangementer osv, men jeg har funnet ut at så enkelt er det nok ikke. Godt er det også å vite at så mye som 30-40% av oss, faktisk er introverte. Etter å ha tatt testen i denne artikkelen, så har jeg også fått svar på at ja, jeg er KLART introvert.

Jeg pleier å si til Frank at å være sammen med deg, er som å være alene. Det er faktisk et kompliment. For min del, er det en av grunnene til at vi har valgt å ikke få barn. Jeg trives alene, trives med Frank, bare oss to, gjerne på en fjelltopp – ute i naturen i fred og ro ❤