Det å nullstille er lettere sagt enn gjort, men idag klarte jeg det, iallefall etter en time med litt surmuling. Idag var det pullups som sto på makstest planen. Målet var 15, jeg klarte 14. Jeg glemte vist helt teknikk også, for etter to repetisjoner begynte jeg å svinge. Hadde jeg vært litt kjappere i hodet, så hadde jeg stoppet da, og kjørt igang på nytt etter noen få minutter. Det gjorde jeg ikke. Jeg ble mest skuffet over at teknikken satt så dårlig, følte ikke at det var 14 gode repetisjoner. Ble kjempe lei meg, sur, og stakkars Frank forsøkte å få frem smilet mitt igjen med motiverende ord på sms’er.

Så dro jeg hjem og tok frem boken til Øyvind Hammer, og stilte meg disse tre spørsmålene:

1. Hvor viktig er det som skjedde nå, i internasjonal sammenheng?
2. Kunne det ha vært verre?
3. Er det noen i verden som med glede ville byttet sine problemer med mine?

Det er iallefall ikke spesielt viktig i internasjonal sammenheng om jeg klarer 14 eller 15 pullups. Det kunne absolutt vært verre, jeg kunne klart 13, eller ennå færre. Det ble tross alt pers. Helt sikkert er det også at det er mange som ville byttet mitt «pullups-problem» med sine problemer. Som Øyvind Hammer skriver, du kan ikke endre fortiden, den må aksepteres. Lær av nederlagene, og gå videre.

Jeg skal jobbe videre mot mine 15 pullups, jeg er tross alt bare en skarve repetisjon unna målet ❤

Du kan se video av makstesten på min instagram heiditindvik.