Eller i mitt tilfelle, row, row, row that concept rowing machine. Jeg har et elsk/hat forhold til romaskinen. Jeg liker å ro, men det er så «innigranskauen» tungt. Iallefall når du ikke skal «kose ro». Igår gjorde jeg mitt første forsøk på å komme under 8 minutter på 2000 meter. Klarer jeg det, så er jeg på et bra nivå i roing. Beskjeden fra Jon; «have someone around when you do this». Den personen må vite hva den smerten går ut på, og vite akkurat hva som må sies, for å få meg igjennom. Å gjennomføre på under 8 minutter, sitter ganske enkelt i hodet. Det gjelder å takle smerten, ikke gi opp.

Igår taklet jeg ikke smerten, og ga opp. Jeg slapp håndtakene 2 ganger, og tenkte, dette orker jeg ikke. Jeg startet for hardt, ville for mye, men mest av alt, jeg klarte ikke å få hodet med meg. Jeg var alene, men prøvde å motivere meg selv med høy musikk på øra, og sa til meg selv at jeg er ganske rå. Igår var jeg ikke rå nok i hodet. Tiden ble 8.18.3.

Da var det bare å nullstille, og gjøre seg klar for julebord med verdens beste kolleger. Neste uke er det en ny sjanse. Frank eller Hanne må nok da stille opp som motivator.

God søndag og gratulerer til min verdens beste pappa med farsdagen ❤