Nei, vi har ikke vært på raveparty, (for de av dere som vokste opp på 90-tallet), men det ble syrefest i beina fra start til mål, under dagens Holmestrand Maraton. I år stilte både Frank og jeg til start på 10km, skøyteløperen og vektløfteren;) Mamma og Pappa hadde tatt turen fra Porsgrunn for å heie på oss, utrolig gøy å ha dem på sidelinja i løypa. Pappa har tatt alle de fine og litt slitne bildene av oss 😉

Frank skulle prøve å komme under 38 minutter, og jeg skulle prøve meg på 50 minutter. Når startskuddet smeller, ligger Frank helt foran i feltet, mens jeg stilte meg noe lenger bak.

Vi hadde en ganske lik løpsopplevelse begge to. De første 5 km gikk greit, vondt, men greit. Vi lå begge ann til å nå målet, ved passering halvveis. Rett etter 5km, kom det en liten stigning, nok til at vi begge tenkte, å fytti. Derfra og til rundt 8 km var bare vondt, og en kamp for å forsøke å holde farten oppe. Kampen mot deg selv. Det er her du må jobbe med hodet, og ikke bare med kroppen.

Jeg tvang meg selv til å ikke se for mye på klokka, og da det var igjen 1,5-2 km, fikk vi faktisk begge et lite boost. Det varte ikke så lenge, for 0,5-1 km før mål, kom kvalmen tilbake, det var bare å bite tenna sammen, og kjempe seg til mål. Frank kom i mål på den imponerende tiden 38:30, og endte på en 12.plass. Det er pers med 26 sekunder!! Jeg løp i mål endel minutter senere, til tiden 51:47. Det er pers med 5 sekunder. Vi har begge løpt hele løpet i sone 5, så vi har iallefall presset hodet og kroppen maks. Da må man bare være super fornøyd. Fantastisk følelse å gjennomføre, igjen, mestringsfølelse er så vanvittig digg.

Holmestrand Maraton 2017 – we will be back ❤