– No pain, no gain, sa Frank idet jeg forsvant ut døra for å løpe trappeintervaller i hoppbakken. Det var strålende solskinn da jeg løp bort til bakken. Jeg hadde bestemt meg for å løpe seks eller åtte intervaller, ettersom hvordan beina føltes. Jeg løp først seks intervaller, deretter tok jeg to til. På vei ned trappene fra mitt åttende intervall, hører jeg fortsatt Frank; – no pain, no gain! Jeg bestemte meg for å løpe to intervaller til. Da jeg løp den tiende, måtte jeg telle trappetrinnene for å fokusere på noe annet enn syra i beina. Det er 157 trappetrinn opp! Det vil si at jeg løp 1570 trappetrinn opp, og 1570 ned igjen.

Toughest 2015 skal avsluttes opp unnarennet i Holmenkollen, hvor vinkelen på det bratteste er 35,7 grader. Med andre ord er det bare å kjøre på videre med bakke-intervaller og bli «venn» med melkesyra i beina!

Superfornøyd med egen innsats, setter jeg nesa hjemover. Etter jeg har jogget knapt 10 meter, åpner himmelen seg!

Det tikker inn en melding på telefonen fra Frank. Han lurer på om han skal komme å hente meg i øsregnet og tordenværet. «Nei», jeg tar det som trening til Toughest», svarer jeg. Så løper jeg hjem klissvåt i bulder og brak, og jeg følte meg virkelig som the toughest 😉

Nå skinner sola igjen i Holmestrand. Ha en herlig torsdag kveld 🙂