I går kom Frank og jeg hjem fra noen fantastiske dager på Beitostølen. Fredag hadde vi bestemt oss for å ta båten inn til Memurubu, og gå langs vannet tilbake til Gjendesheim. Det skulle vistnok være en veldig fin tur, med frodig flora, for en blomsterelsker som meg. På båten, så denne turen derimot ganske kjedelig ut, og alle andre skulle gå Besseggen. Vi er jo ikke noen pyser, blomster får være blomster, selv for en innkjøper i Mester Grønn.

Jeg sier til Frank; vi skal ikke bare gå Besseggen da? Vi hadde jo med oss nok mat (matvrak) og klær. Vi har alltid med oss ekstra ullklær, sokker og regntøy når vi går i fjellet. Så da bestemte vi oss for å gå, det var til og med en 10 år gammel labrador som skulle over – så da skulle vel vi også klare det! Vi startet turen med friskt mot, Kvikklunsj, brødskiver, kaffe, engangsgrill og pølser i sekken. Tror ikke det er mange som har grillet på veien til Besseggen, men det gjorde vi!

Første delen av turen gikk kjempefint, vi er tross alt fjellvante, så vi nøt dagen og den flotte naturen. Deler av turen gikk vi faktisk i shorts, men etter hvert som vi kom opp i høyden og nærmet oss eggen, måtte ull og bukse på. Vi tok også en god rast, grillet og koste oss. Da vi nærmet oss den berømte og smale «eggen», ble vi derimot mer og mer skeptiske. Både Frank og jeg har høydeskrekk, litt mer enn vi nok har villet innrømme skulle det vise seg. Praten stilnet av, vi så den smale, steinete Besseggen stige rett til værs foran oss, og lurte på hvordan vi i levende live skulle klare å komme oss over.

Første delen av klatringen (for det var faktisk klatring!) gikk greit, men det ble stadig smalere og brattere. Jeg kjente at panikken kom, visste ikke hvor jeg skulle tråkke for å komme videre, og turte ikke se utenfor kanten. Jeg var svimmel, beina ristet, og jeg klarte rett og slett ikke å tenke klart. Jeg spurte Frank hvordan det gikk, og svaret jeg fikk var «egentlig ikke så veldig bra». «Vi snur, dette går ikke», sa jeg. Så der satt vi, halvveis over Norges kanskje mest kjente fjellknaus. Jeg ba faktisk til Gud om å sende oss hjelp på et tidspunkt, for jeg visste ikke hvordan vi skulle komme oss verken opp eller ned.

Noen ganger får man svar, for i det vi satt der ganske så handlingslammet, kom det to muntre østerrikere. «Are you ok»? «No, we are turning back», svarer jeg. «Are you sure? You can follow us», foreslår de to. «No», svarer jeg. Men de ga seg ikke, og mente vi kunne gå mellom de to opp resten av eggen. Vi fikk beskjed om å ikke se opp, eller ut til sidene. «Se bare på skoene mine, tråkk der jeg tråkker og følg på», fikk vi beskjed om. Vi gjorde akkurat som de sa, og det fungerte fantastisk bra! Jeg husker at vi pratet noe på turen opp og lo (!), og plutselig var vi oppe. Frank og jeg takket og takket – hadde det ikke vært for disse to, så hadde neppe kommet oss over. Plutselig fikk vi trang til å snakke med alle som var kommet opp, mestringsfølelsen var vanvittig. Snakk om å bevege seg ut av komfortsonen!

Utsikten på toppen, var helt magisk! Norge på sitt absolutt vakreste. Men jeg tror ikke vi kommer til å ta denne turen igjen, hehe. Vi klatrer gjerne som fjellgeiter, men da i områder hvor det ikke er fullt så smale skrenter med flere hundre meter rett ned på sidene;) For to sjeler med en god porsjon høydeskrekk tildelt fra oven, ble i alle fall dette turen over alle turer! Den gode opplevelsen av å mestre noe vi på et tidspunkt var sikre på at vi ikke ville klare, ga oss et skikkelig kick! Å oppleve mestringsfølelse er jo like verdifullt på alle områder i livet. Mestring er viktig for å lykkes, det hjelper deg å nå dine mål. Denne godfølelsen, fra klatringen over Besseggen, skal jeg hente frem neste gang jeg står ovenfor en utfordring og tenker at «dette klarer jeg ikke». Det kan tenkes at jeg allerede må hente den frem når jeg nå går i gang med nytt 12 ukers program fra TrenHardt😉

 Kom dere ut av komfortsonen, det er så ufattelig deilig etterpå:)