– No pain, no gain, sa Frank idet jeg forsvant ut døra for å løpe trappeintervaller i hoppbakken. Det var strålende solskinn da jeg løp bort til bakken. Jeg hadde bestemt meg for å løpe seks eller åtte intervaller, ettersom hvordan beina føltes. Jeg løp først seks intervaller, deretter tok jeg to til. På vei ned trappene fra mitt åttende intervall, hører jeg fortsatt Frank; – no pain, no gain! Jeg bestemte meg for å løpe to intervaller til. Da jeg løp den tiende, måtte jeg telle trappetrinnene for å fokusere på noe annet enn syra i beina. Det er 157 trappetrinn opp! Det vil si at jeg løp 1570 trappetrinn opp, og 1570 ned igjen.

Toughest 2015 skal avsluttes opp unnarennet i Holmenkollen, hvor vinkelen på det bratteste er 35,7 grader. Med andre ord er det bare å kjøre på videre med bakke-intervaller og bli «venn» med melkesyra i beina!

Superfornøyd med egen innsats, setter jeg nesa hjemover. Etter jeg har jogget knapt 10 meter, åpner himmelen seg!

Det tikker inn en melding på telefonen fra Frank. Han lurer på om han skal komme å hente meg i øsregnet og tordenværet. «Nei», jeg tar det som trening til Toughest», svarer jeg. Så løper jeg hjem klissvåt i bulder og brak, og jeg følte meg virkelig som the toughest 😉

Nå skinner sola igjen i Holmestrand. Ha en herlig torsdag kveld 🙂

Det er med skrekkblandet fryd, jeg har sagt ja til å være med på laget til Hanne, under Toughest 2015. Da Hanne spurte, tenkte jeg; dette tør jeg ikke. Hanne er råsterk og utholdende som fy, tenk om jeg ikke klarer å følge henne. Etter en kjapp pep talk med min mann Frank, (som også kom opp med navnet til teamet vårt), og en epost til treneren min Øystein, så var jeg overbevist. Jeg skulle stille i Toughest 2015. Jeg skulle ønske noen av dem jeg gikk på skole med for 20 år siden, kunne se meg. En ganske sjenert, stille jente på 15 år, uten den største troen på seg selv. Jeg var absolutt ikke den kuleste jenta på skolen, men 5 september stiller jeg som tøffeste jenta i klassen, sammen med den råeste jenta jeg vet om, Hanne Lulu. Team Blonde Painkillers skal gjennomføre med glans.

I dag har jeg gjennomført en økt, inspirert av Hanne. Jeg måtte låne HBSK brakka, treningsbula til skøytegutta, så jeg kunne skrike litt. Jeg trengte definitivt det for å gjennomføre. Økten så slik ut:

• 100 knebøy u/pause – 40 kg, deretter 4 runder av:
• 500 m løping på mølle
• 15 pushups m/stopp
• 15 box jumps
• 15 beinhev

Noen stunder frem mot 5 september, kommer sannsynligvis til å bli tunge, og jeg kommer sikkert til å tvile. Derfor skal jeg jobbe med hue, og trene beinhardt. Jeg skal ha disse ordene fra Øystein, i bakhodet hele veien frem til 5 september; Aldri stopp, aldri tvil, alltid tro, aldri gi opp!

Ha en herlig søndag:)

Jeg har tenkt mye på lidenskap, det var Øystein som satte tankene mine igang. Lidenskap vinner alltid, skrev han tidligere på Instagram. For min del handler treningen nettopp om det, lidenskap. Jeg har virkelig et lidenskapelig forhold til treningen min, og det startet da jeg begynte å legge en plan. I starten tenkte jeg; hvor lenge kommer jeg til å holde på med dette. Jeg lurte på om jeg kom til å bli lei, men etter 1 1/2 år med en plan, så har jeg ikke blitt lei. Jeg har blitt mer lidenskapelig opptatt av trening.

I starten handlet treningen om å finne et fristed, for meg og tankene mine. Livet ble så fryktelig tungt, da vi mistet Frank sin mamma. I tiden rett etter, gikk jeg som på autopilot. Etter en stund, da livet liksom skulle gå tilbake til det «normale», så møtte jeg en vegg, og la bort treningen. Da jeg bestemte meg for å legge en plan, ble gruppe-timene jeg tidligere hadde gått på, lagt bort. Jeg trengte å finne en ny vei. Det ble mye løping, og deretter overtok styrketreningen. Både løpingen, om det er ute eller inne, lange turer, eller intervaller, og styrketreningen, er fristeder for min del. Det er min tid, med musikk på øra, stenger jeg verden litt ute. Det er min lidenskap.

God torsdag – lidenskapen vinner alltid!

Idag ble jeg med Frank til Sandefjord, da han skulle gå rulleskøyter. Rulleskøytebanen ligger i fantastisk vakre omgivelser, i Bugårdsparken. Jeg har aldri vært der tidligere, men bestemte meg for å bli med.

Torsdag er løpsdagen min, vanligvis løper jeg en runde på 8 eller 9 km. Idag ble jeg derimot revet med, og løp 12,5 km. Rundene gikk fort, til tross for at man løper samme runden på ca 1,2 km. Det var helt nydelig, løp sikk sakk  mellom ender og svaner, som sov og tuslet rundt dammen i parken. Fuglene kvitrer og solen skinte.

På øret hadde hadde jeg Spotify running, som finner musikk som passer tempoet du løper i. Begynn løpeturen og Spotify Running vil finne ut av ditt tempo for å matche med musikk som passer perfekt. Jeg følte at jeg fløyt avgårde på stien, herlig. Bor du i nærheten av Sandefjord, ta deg en tur, anbefales på det sterkeste!

Nå er det snart helg igjen, nyt den 🙂 Sommer i Norge er fantastisk deilig – God helg!

Jeg må komme med et tips til de av dere som har lyst til å trene ute, sjekk om du bor i nærheten av en Tuftepark. Her kan du trene gratis utendørs, det passer både for nybegynnere og viderekommende. Stativene i parkene kan brukes til utallige øvelser, du finner en oversikt i parken over noen øvelser. Du kan  også kjøpe boken, og få tips til hvordan du kan trene, kun ved hjelp av egen kroppsvekt. Nå på sommeren er det helt supert å trene utendørs i frisk sommerluft. Frank og jeg lekte oss i Tufteparken på Beitostølen, etter en tur i fjellet på lørdag. Turnferdighetene var ikke helt som da vi var barn, men gøy var det. Det blir nok uansett en stund til jeg står i Human Flag.

Ha en herlig onsdag 🙂