You may see me struggle, but you will never see me quit.

Dette innlegget skriver jeg kanskje mest for min egen del, fordi det hjelper å få skrevet ting ned. Det siste halvåret har jeg hatt lite energi. Nei, det ser ikke sånn ut i sosiale medier, og innimellom har jeg dager med «trøkk» på trening, men det har vært langt mellom dem i det siste.

Siste halvdel av 2016 var jeg i mitt livs form, jeg løfta tungt, hadde god kondisjon og løp hinderløp så det spruta i søla. Jeg løp 10km på 51:47, 4×4 intervaller på 13,5 km/t, 16x400m på 16 km/t. Jeg løfta 125kg i mark, var på god vei til 100kg i bøy, tok 15 pullups.

2017 bestemte jeg meg for å jobbe mot å komme meg under 50 min på mila, men utover vinteren ble noen av løpeøktene unormalt tunge, pusten ville ikke. Jeg løp min dårligste 10km noensinne. Det ble ikke bedre utover våren, kløe/rennende øyne, kløe/tørrhet i hals, og en pust som til tider absolutt ikke hang med. Allergitester viste at det var «noe» der, men slo ikke ut spesifikt. Jeg ble allikevel satt på allergitabletter, etterhvert også Ventoline (astmamedisin) som jeg skulle ta før kondisjonsøkter.

I gode perioder er det lett å glemme, da er jeg den første til å tenke at det går sikkert over. Jeg løp Navy Race tidlig i august, følte meg ganske bra i formen, men lenger ut på høsten sa kroppen stopp igjen. Jeg valgte å stå over Toughest. Høsten og vinteren 2018 ble tung, lange perioder med fuktig luft gjorde ting verre.Når «anfallene» kommer merker jeg det spesielt i øyne og hals, føles som om jeg skal få influensa, og jeg blir trøtt. Når arbeidsdagen er over er ikke treningsmotivasjonen på topp. Likevel har jeg fremdeles ikke stått over en planlagt treningsøkt. Hvorfor? Fordi jeg «våkner» på trening, det gir meg noe mer energi. Jeg går inn i min egen boble, og jeg løfter fortsatt ganske tungt. Det gir meg mestringsfølelse.

Til tider er det allikevel demotiverende, spesielt konidsjonsmessig, å se hvor langt bak jeg er der jeg var for to år siden. Det gjør at jeg står over å bli med på crossfit, står over hinderløp, melder meg ikke på noen nye 10 kilometer løp, og vil helst ikke trene for harde økter sammen med noen, fordi jeg føler meg ikke så rå lenger.

Treningen ble min greie da mange migreneanfall gjorde at jeg måtte si fra meg ansvar på jobb. Kroppen taklet ikke lange reiser til blant annet Asia med omstilling av døgnet, og det føltes som et nederlag. Jeg fant meg en ny arena jeg kunne mestre; trening. En strukturert hverdag og trening ga meg etterhvert mye bedre helse, og treningen har siden 2014 vært min terapi, den har gitt meg så ufattelig mye.

Jeg hater å snakke om dette. Når noen spør meg hvordan det går, så er jeg mester på å tulle det bort. Svarer jeg ærlig, får jeg dårlig samvittighet etterpå, føler jeg klager. Jeg har egentlig ikke noe å klage over. Heldigvis er jeg sta, jeg gir ikke opp så lett. I februar skal jeg til en allergi og lungespesialist. Jeg håper at det kan gi noen svar. Imellomtiden skal jeg fortsette å trene, og glede meg over øktene som faktisk føles bra, for det er noen av dem.

You may see me struggle, but you will never see me quit.

God søndag ❤

Reklamer

Brannåsen!

//Inneholder sponsede klær fra Tufte Wear//

Idag la jeg ut på tur med hodelykt, ute av døra cirka klokken åtte. Sekken var pakket med polarbrød, kaffe, vann og selvfølgelig litt sjokolade. Himmelen sto i brann. Målet for turen var Brannåsen, eller det jeg kaller «min lille topp».

Jeg så på Facebooksiden til Holmestrand og Omegn turistforening at forholdene i Botnemarka var dårlige både på ski og til fots, men med brodder så burde det gå bra. Da jeg gikk innover i skogen ble jeg overrasket over hvor lite snø det faktisk var. Den første kilometeren er det fortsatt mulig å gå på ski, jeg holdt meg derfor hele veien helt i kanten for ikke å ødelegge  løypene. Underlaget er hardt, så det var ikke noe problem å gå med brodder.

Lenger innover i skogen var dessverre skiføret helt borte, bare barnåler, kvist og grus .

Sist jeg var på Brannåsen var 1 desember, da med løpesko på føttene. Utrolig heldig som har så fine turområder rett på utsiden av døra. Da jeg kom opp, dro jeg frem sittunderlag, kaffe, polarbrød med brunost og sjokolade. Det var ikke veldig kaldt ute idag, og jeg hadde godt med klær på meg, så ble sittende en god halvtime å se sola stå opp.

Det er rett i underkant av 4 km fra Botnestua til Brannåsen, det ble en fin tur på 8 km t/r. En utrolig deilig start på søndagen ❤

God søndag ❤

Godt Nytt År!

//Sponset innhold/reklame fra Tufte Wear og Bara Sportswear//

Året 2018 startet med en tøff tur til Tromsø for å følge min bror til cellegiftbehandling. Heldigvis fikk vi utover året gode nyheter. En ting har vi alle lært i denne familien, motgang gjør at vi blir sterkere sammen, vi knytter sterkere bånd og lærer å ikke ta livet for gitt. Min terapi i tøffe tider har vært å bruke mye tid ute, tid i aktivitet. Vi fikk mange fine skiturer på starten av 2018. Utover vinteren ble det også en herlig tur til nord med besøk hos min bror, svigerinne og nevø med aking og masse lek. Skiturer med mamma og pappa har vi også fått til.

Vi fikk tidenes påske til fjells, noe som dessverre ble siste påsken for svigerfar sin Vorsteh Fonn. Han fikk kreft, ble operert, men kreften kom tilbake igjen med full kraft. Uendelig takknemlig for alle fine turer vi fikk ha han med på og alle gode kosestunder.

Våren bøy på mange fine dager både utendørs og innendørs på trening med mine beste treningspartnere Frank og Hanne. Hanne tok også 2.plass i body fitness under OGP, helt rått.

Sommeren startet Frank og jeg med en uke på vakre Vis i Krotia. Det ble trening, crusing rundt øya, mye bad og avslapning og ikke minst mye god mat.

Mot slutten av juni startet endelig fottursesongen, og vi fikk tidenes sommer i fjellet. Det har vært så mange fantastiske toppturopplevelser i Jotunheimen at jeg har ikke ord. Tar gjerne en repeat på sommeren 2018 i året som kommer.

Klatring har det også blitt litt av, tiden strekker ikke helt til med skøytesatsningen til Frank, men vi er veldig glad for de øktene vi har fått til. Utrolig stas å få ha med vår nevø på 5 1/2 år i klatreveggen i sommer, som konstaterte at han måtte bare puste å tro på seg selv, så gikk det bra. De ordene tror jeg det er mange av oss som kan ta med oss.

Høsten bøy på ennå flere toppturer, dog til noe lavere topper enn vi hadde tenkt, da vinteren kom tidlig i fjellet. Høsten var kald og vindfull, men opplevelsene ble fantastiske.

Hjemme i Holmestrand ble høsten lang og jeg har fått brukt Botnemarka og turområdene i nærmiljøet mye mer enn tidligere. Det har vært utallige løpeturer til det jeg kaller min lille topp; Brannåsen. Det har også vært løpeturer videre innover i marka, gåturer til Hvittingen, Skrimtoppen, Orebergvannet osv.

Så kom den kalde fine tida. Vi rakk ett par siste fotturer i lett snø, før vi måtte finne frem skia. Jeg avsluttet året med å kjøpe fullt randonee utstyr, og målet for 2019 er å bli «dritago» på ski, skal iallefall lære meg å svinge – haha.

Igjennom hele året har selvfølgelig styrketrening også vært endel av hverdagen min. Jeg har trent mindre styrke enn tidligere, og det er helt bevist. Ja, jeg skulle gjerne fått tresiftret i knebøy før året var omme, men kjenner også at jeg har blitt mindre opptatt av hvor mye jeg løfter i de ulike øvelsene. Jeg vil ha en sunn, sterk kropp og trene variert, det er det viktigste.

Jeg har også vært igjennom mitt andre år som BARA ambassadør, og har bare blitt mer og mer glad i klærne. Det er ikke så vanskelig å se når du scroller nedover min instafeed, jeg eier ikke annet enn BARA tightser, alt annet er gitt bort eller solgt. Gleder meg til 2019 med BARA teamet.

Frank og jeg har også vært så heldige å bli Tufte Wear ambassadører. Tufte leverer supermyke og varme plagg, vi har begge falt for klærne. Bambull plaggene har jeg brukt i hele høst/vinter på løpeturer og fjellturer. Joggedressen har jeg flyttet inn i – heldigvis har jeg den i to farger.

Årets store begivenhet ble selvfølgelig avslutningen på året, hvor Frank kvalifiserte seg til NM allround på skøyter, og fikk gå 500, 1500 og 5000m. Du kan lese mer om veien dit i dette blogginnlegget.

Året 2018 har vært et år fullt av herlige opplevelser. Jeg gleder meg allerede til et nytt år med mange nye eventyr.

Godt Nytt År ❤

En hyllest til min mann!

//Så ingen er i tvil, klærne Frank har på seg fra Tufte Wear er sponset//

Jeg har sagt det tidligere, jeg er egentlig ikke så veldig romantisk av meg, Frank er mye flinkere enn meg til å gjøre små ting i hverdagen, det er stadig vekk lapper i matboksen min, og ja, han smører frokostmatpakke til meg hver dag. Derfor er det på tide med en liten hyllest til min mann, et skikkelig klissete innlegg, garantert sippefaktor.

Dagene våre starter alltid klokken seks, og vi er begge på jobb klokken syv. De dagene Frank har skøyetrening på is, er han ikke hjemme før nærmere halv ni på kvelden. I tillegg til fulltidsjobb og trening på nivå med en toppidrettsutøver så tar Frank ganske mange tak hjemme også. Han planlegger middagsuken på søndag og handler inn til uka hver mandag. De dagene Frank er hjemme veldig sent, så lager jeg middag, men resten av uka er det stort sett Frank som kokkelerer. Han ordner også alle mulig praktiske ting, jeg lurer noen ganger på hvor han henter alt overskuddet fra.

B2CD2A2A-9762-4CA4-AFC6-6E6D48BD5429.jpeg

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har stå på vilje og fighterevner som Frank. Han gir seg aldri. Frank har jobbet mot å få delta i NM på skøyter i 7 år. Det har vært mye stang ut. Han har falt fra NM-plass, vært den som akkurat ikke kom med, i fjor bestemte han seg egentlig for å legge skøytene på hylla og var 5 måneder uten skøyerelatert trening. I tillegg er skadehistorikken til Frank meget lang og omfattende. Hvis jeg bare hadde hatt halvparten av skadene Frank har vært igjennom, så hadde jeg sannsynligvis gitt opp for lengst. Frank har litt sånn «Donald uflaks» når det kommer til skader. Han har røket akillessenen, brukket ryggen, hatt tre prolapser og flere skiveutglidninger i ryggen, operert menisk tre ganger, skade i nakken som ikke kan gjøres noe med, han er operert for tennisalbue +++++ listen er lang. Senest ifjor høst fikk han en ny meniskskade, men unngikk foreløpig operasjon med målrettet opptrening. Også denne skøytesesongen startet med 5 ukers skadeavbrekk, men det skulle heller ikke stoppe han. Frank har gjort alle de «kjedelige» opptreningstingene for å komme tilbake, det har han gjort etter alle skadene han har hatt. Ikke en gang har han satt deg ned.

Før helgas Norgescup på Hamar fikk Frank en veldig kjedelig sak slengt i fanget. Dette var oppslaget i Tønsbergs Blad fredag, og de påfølgende dagene sto den på trykk i nesten alle Vestfolds aviser.

De kunne valgt å lage liknende eksempel ut av andre, mye større og profilerte profiler, men de valgte Frank, med 900 følgere og noen svært få reklameinnlegg for Tuftewear på det tidspunktet. De aller fleste innleggene med reklame var merket, men ting var ikke satt i riktig rekkefølge. Dette var jo ikke en bevisst handling, Frank trodde rett og slett det var godt nok. De kunne fint tatt meg også, jeg har lest reglene fra Forbrukertilsynet flere ganger og trodd merkingen av mine innlegg på Instagram var god nok, men det var det altså ikke. Jeg er heller ikke den eneste, det er andre STORE profiler på Instagram som ikke gjør dette riktig, profiler med titusenvis av følgere. Jeg ser svært få som faktisk gjør dette helt riktig i forhold til hvordan Forbrukertilsynet ønsker at innleggene skal merkes. Frank tok kontakt med Forbrukertilsynet umiddelbart etter journalisten ringte første gang, for å bli 100 % sikker på hvordan slike innlegg skulle merkes. To timer senere var alle innleggene merket iht regelverket. Det er rart pressen ikke har viktigere saker å skrive om.

Selv med den starten på helga, som selvsagt har stjålet mye energi, klarte Frank å riste av seg frustrasjonen og leverte så til de grader på isen, så bra at han har kvalifisert til NM Allround på skøyter. Fy flate, jeg har egentlig ikke ord. I en alder av 37 år, med krevende fulltidsjobb og skader har du kjempet deg inn blant Norgestoppen på skøyter. Du stiller til start med eliteløpere som Håvard Bøkko, Simen Spieler Nilsen, Allan Dahl Johansson, Sverre Lunde Pedersen osv. Du har det råeste vinnerhodet jeg vet om! Har ikke ord for hvor stolt jeg er. Min verdens sterkeste, råeste fighter Frank. Du er min store inspirasjon. Drømmer kan bli virkelighet, når du aldri slutter å drømme, og kjemper for drømmene dine. Gratulerer med NM kvalifisering Frank. Jeg er din største fan ❤

Pepperkaker, maksløft og snart juleferie!

For en salig blanding denne overskriften tilsier, haha.

Lite blogging den siste tiden, som delvis skyldes at jeg ikke har hatt overskudd til å skrive. Ikke noe jeg sier så mye om på min instagramprofil, men jeg plages med allergi,- og astma. Tidvis gjør det meg blant annet veldig trøtt. Enkelte dager har jeg bare lyst til å kjøre hjem fra jobb å sove. Flere vil sikkert hevde at jeg ikke trenger å trene, men selv om ikke alle øktene er like bra, så er det alltid noe bra i hver økt som min beste Hanne sa. Det er også treningen som gir meg energi, godfølelse og mestringsfølelse. Det gjør dagene mine bedre.

Jeg har tatt røntgen av lungene, og heldigvis er det ikke noe galt med dem. I februar skal jeg videre til en spesialist for å forhåpentligvis få flere svar og mer riktig medisinering enn jeg har per idag.

Og apropos godfølelse, jeg makset i knebøy forrige uke, 95kg, 5kg unna målet mitt. Jeg har sagt det før, det er «uvanlig» mange kilo i forskjell fra min maks i bøy (95kg), til min maks i markløft (125kg). Bøy er og blir min hat/elsk øvelse, men nå nærmer jeg meg endelig tresifret. Dersom jeg ikke klarer det på denne siden av året, så er det nye sjanser i 2019.

Noen etterspurte oppskrift på pepperkakene jeg la ut bilder av på instastory. Denne oppskriften har gått i arv i flere generasjoner, en liten familiehemmelighet faktisk.

125 gram margarin
125 gram sukker
125 gram lys sirup
0,5 dl melk
375 gram hvetemel
1/2 ts ingefær
1/2 ts pepper
1 ts bakepulver

Deigen må stå kjølig, gjerne i kjøleskapet over natten. Dagen etter er det bare å sette i gang med kjevlingen 🙂

Stekes på 175 grader i 10-12 minutter

Mine to slag til jul, kjeks og pepperkaker er i boks. Nå er det bare litt over en uke igjen til juleferie i vårt vakre Valdres ❤

God onsdag!

Mammas fylte kjeks!

Det er to slag jeg alltid MÅ lage til jul, kjeks og pepperkaker (en oppskrift fra oldemor og sikkert ennå lenger tilbake – verdens beste). Uansett idag ble det kjeksbaking.

Oppskrift

Kjeks
3 egg
250 gram sukker (vispes til eggedosis)
300 gram smeltet smør
450 gram hvetemel
50 gram potetmel
3 ts bakepulver

Fyll
150 gram kokosfett (smeltes på lav varme)
250 gram melis
ett par dråper sitron

Deigen skal stå kaldt over natten, gjerne i kjøleskap, så den laget jeg igår. Jeg tar deigen ut av kjøleskapet en halvtime før jeg skal kjevle ut kjeks. Jeg bruker en kaffekopp, til å trykke ut passe store runde kjeks. Iår har jeg laget ekstra stor porsjon, da jeg vet om en svigerfar som er veldig glad i kjeks ❤

Stekes på 175 grader, i 10-12 minutter. La kjeksen avkjøle seg godt før du lager kremen. Smør på et godt lag og kos deg  ❤

Og siden det er 1.søndag i advent så synes jeg det er helt innafor med litt julebakst. Jeg har kost meg med både kjeks, julebrus og en god bok idag. Julestemningen får vi skape inne, for ute øser regnet ned.

Ha en fin 1.søndag i advent ❤

Skrimtoppen!

//Sponset innhold//

Long time, no blogging 😉 Bloggen har ligget stille en stund, har liksom ikke funnet tid, men idag har jeg vært på tur igjen alene og det er verdt et innlegg. Planen var egentlig en løpetur i Botnemarka, men med nydelig vintervær fikk jeg lyst til å dra på tur isteden. Hvor kan man få litt fjellfølelse i nærheten av Holmestrand? Valget falt på Skrim. Jeg har ikke vært der på mange år, sikkert 7-8 år siden Frank og jeg var der på en langrennstur. Etter noen kjappe googlesøk og litt scrolling på Instagram fant jeg ut at det fortsatt var mulig å gå til fots, valget falt på Skrimtoppen 859 moh.

Nydelig lys på himmelen idag morges.

Siden jeg ikke er kjent og heller ikke hadde kart over området, fulgte jeg en utrolig god turbeskrivelse jeg fant på nettmagasinet 3600.no. Ble bare en bomtur før jeg fant parkeringen, det var ikke beskrivelsen sin skyld, det var nok sjåføren sin skyld;) I artikkelen er det beskrevet tre ulike alternativer til toppen, og jeg valgte alternativ C. 

Det var god merking på parkeringen, og det første stykket var det lett å finne frem. Det skumleste var nok denne hengebrua som var helt skjev og knirket godt da jeg gikk over… men den holdt heldigvis.

Da jeg kom til Grønli som er beskrevet i artikkelen, skulle jeg finne skilt ved nordenden av seterstulen mot Skrimtoppen. Nordenden….. hvilken vei er det, ikke min sterkeste side, heldigvis har jeg kompass på mobilen, men når du kommer opp på traktorveien og ser Grønliseteren, ta til venstre, ikke oppover til høyre på traktorveien. Ganske riktig som beskrevet, i nordenden av seterstulen sto det skilt videre til Skrimtoppen. Turen er blåmerket, og tiltross for snø på stien var merkingen grei å se.

Det er bratt oppover, overraskende bratt, nesten Jotunheimen bratt faktisk;) Så bratt at jeg måtte ta av meg bamulljakka mi, og lua. Jeg er heller ikke noen frysepinne, jeg blir fort varm. Uansett, etter en bratt, og noe isete oppstigning, kommer du til ei myr, her gikk jeg feil. Så jeg tok opp turbeskrivelsen og ganske riktig, der sto det; «her er det lett å ta feil, hold til høyre over myra». Snudde og gikk de 50 meterne jeg hadde gått feil, tilbake til myra og fant stien til toppen.

Vel oppe hadde jeg makaløs utsikt, tok frem polarbrød med brunost, kaffe og sjokolade. Ingen tur uten sjokkis.

Ned igjen gikk turen greit, følte jeg slang meg fra tre til tre, for ja, det var glatt. Holdt meg litt på utsiden av stien i de bratteste partiene, der var det ikke så isete. Jammen fant jeg veien både opp og ned, kanskje mest til min egen store overraskelse 😉

Hele turen holdt jeg meg varm og god (nesten litt for varm mot toppen) med Bambull® plagg fra Tufte Wear. Denne helgen kjører de 25-70% på hele butikken, siste sjanse nå ikveld Jeg har forelsket meg i Bambull® plaggene, supermyke, varme og ikke minst produsert på den mest miljøvennlige måten Tufte Wear kjenner til.

Jakken jeg har på meg finner du her.

Tufte Women TrekNeck finner du her. Kanskje det smarteste plagget jeg har hatt, jeg elsker at den har en hals som kan dras over hodet og da fungerer som hette, dersom du blir for varm.

Olaf Tufte var også meget fornøyd med valget mitt av turtøy 🙂

Nå blir det avslapning resten av kvelden, før Frank kommer hjem fra Norgescup i Stavanger ❤

God søndag!