Løpegleden er tilbake!

Når du tar frem vektvesten og legger ut på løpetur, da vet du at løpegleden er tilbake. Etter ett år med mye frustrasjon rundt løpingen min, føler jeg endelig at jeg nesten er tilbake der jeg var før jeg fikk astma og allergi. Det hjelper selvfølgelig også at det er mindre pollen i lufta, lufta er kjøligere og friskere og jeg har ganske enkelt kommet i bedre form igjen. Jeg har lagt igjen mange mil i løpeskoene siden i våres, det har gitt uttelling. Det viste også helgens Navy Race, som ga meg skikkelig mestringsfølelse og økt tro på meg selv og formen min.

Så idag dro jeg vektvesten ut fra bunnen av skapet. Det ble 8,2km med 5 kilo i vesten – nydelig høstvær.

Løpegleden er definitivt tilbake!

Reklamer

Eliteklassen i Navy Race!

Igår var dagen Hanne og jeg ikke har snakket veldig høyt om. Det er en god stund siden vi meldte oss på, og det hørtes ut som en god ide da vi gjorde det. Eliteklassen i Navy Race. En uke før løpet vurderte jeg å dra på hytta isteden, troen på at jeg var i god nok form til eliteklassen var ikke akkurat på topp. Men helga kom, jeg pakket sakene mine og kjørte til Horten. Jeg har aldri vært så nervøs før et løp. Flere av dem som stiller i eliteklassen er rågode løpere, løper mila på 40 minutter og har deltatt i utallige OCR-løp i inn,- og utland. Jeg er veldig klar over at jeg ikke holder det nivået, også er jeg verdensmester i å snakke meg selv ned – må virkelig slutte med det!

Like før start var jeg sikker på jeg skulle spy, pulsen var skyhøy. Elite menn startet klokken elleve, og fem minutter etter slapp elite damer ut i løypa. Jeg hang bakerst i starten, det ga ikke motivasjon, jeg vurderte å bryte. Etter å ha løpt meg litt igang, løp jeg innpå og forbi noen av de andre løperne, det ga motivasjon, ikke minst ga det motivasjon å ha Hanne ikke så veldig langt foran meg.

Løypa var utrolig morsom, med MYE vannhinder, rulling i sann, panic room med blinkende lys, høy lyd og røyk, peg board climb, monkey bars, klatring på ubåt, klatring i tau, stylter, svømming i kanalen, bæring av tømmerstokker i vann, dekkflipp, løfting av 50 kilos ball, ble skutt på med paintball, bootcamp, dipwalk, over og under biler, containere, netting osv. Mot slutten kom det jeg hadde gruet meg mest til, jeg hoppet fra brygga, svømte ut til KNM Narvik, klatret opp sida på båten i netting som hang ned fra toppen og løp frem til baugen hvor vi skulle hoppe ned i vannet og svømme tilbake til land igjen. Her surra jeg det til for meg selv, jeg fikk ikke bestemt meg, pulsen var høy og jeg var redd for å ikke komme opp igjen, det var laaaangt ned. Tilslutt bestemte jeg meg for å ta en strafferunde isteden, jeg måtte løpe av båten, langs siden på museumsbygningene, igjennom museet (hvor vi ikke fikk lov til å løpe pga besøkende), ned igjen til brygga og innpå løypa. Flate altså, den høydeskrekken. Neste år skal jeg hoppe!!!

Da jeg nærmet meg mål så jeg Hanne stå der med åpne armer. Da kom tårene, fy flate så stolt jeg er av oss Hanne. Sinnsyk mestringsfølelse! Vi gjennomførte vårt beste løp noensinne, utrolig gøy å skulle løpe ikke bare for «gøy» men også for å få en bra tid. Jeg synes vi klarte oss bra. Hanne kom på 10. plass i eliteklassen for damer med tida 1.01.51, jeg kom på 16 plass med tida 1.03.20. 8 km og 30 hinder, synes vi har all grunn til å være stolt! Og ja, vi hørte faktisk hjemme i eliteklassen igår. Med unntak av de råeste som var i mål på rett i overkant av 50 minutter, var det ganske jevne resultater.

Må også si at både Hanne og jeg var imponert over arrangementet. Enkelt med parkering og henting av startnummer, ingen køer og det er godt gjort med over 700 deltakere. Løypa var godt merket, var aldri i tvil om hvor man skulle, masse bra folk rundt i løypene som heiet og motiverte gjennom hindrene, og ikke minst passet på alle som deltok. Hindrene var utrolig morsomme og ikke minst med god variasjon i flotte omgivelser. Karljohansvern i Horten er perfekt lokasjon, vi kommer definitivt til å delta neste år også.

Instalife!

Igår la min svigerinne Kristine ut noen fine ord på Facebook, og jeg ble inspirert til å skrive et lite blogginnlegg. Kristine skrev som sant er at det er så mye fokus på at man kun viser et glansbilde av sitt liv på sosiale medier. Jeg er også en av dem. Min instaprofil brukes til å inspirere til aktivitet og trening, det skal være gøy. Det betyr ikke at jeg aldri har dårlige dager eller perioder

Jeg tror mange glemmer at Instagram ikke gjenspeiler hele livet til personene bak, det er kun en liten del av det. Min instaprofil sier ingenting om at jeg natt til fredag måtte ta migrenemedisin, lørdag etter fjelltur måtte jeg ta ny pille og legge meg. Natt til mandag, ny pille og utpå dagen mandag måtte jeg dra hjem fra jobb, ny migrenepille og sove.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker at noen skal synes synd på meg, jeg skriver det for å minne dere på at ingen er supermennesker, vi har alle dårlige dager. De dårlige dagene frontes ikke i like stor grad på min instaprofil, da bildet over ikke akkurat utstråler treningsglede. Jeg ønsker å dele bilder med glede og energi, jeg ønsker å inspirere. Det er tross alt de gode dagene, de gode opplevelsene og de gode minnene som gjør at vi kommer igjennom de dårlige dagene.

God tirsdag !

Tilbake til hverdagen!

Idag var det tilbake til hverdagen og jobb, men tror sjelden jeg har følt meg mer uthvilt etter en ferie. Noen synes kanskje det er rart med tanke på alle turene Frank og jeg har gått, syklet osv, men ferien har vært så utrolig innholdsrik med masse gode minner. Føler vi har fått gjort og opplevd så vanvittig mye på tre uker. En ting er iallefall sikkert, det blir tre uker sammenhengende i Valdres neste år også. Heldigvis er det mange fine helger fremover og ikke minst en uke i september som også skal tilbringes på hytta, så fjellturene blir det mange av utover høsten.

I helgen ble det en tur til Hamar, da isen er lagt i Vikingskipet. Frank fikk 5 gode økter på is, jeg fikk shoppet, løpt meg en tur og slappet maksimalt av. Digg å tilbringe siste helgen i ferien på hotell, selv om temperaturen var i overkant høy. Var faktisk deilig å søke dekning i Vikingskipet og ta på meg boblejakke haha. Vi rakk også en tur på Norsk Jernbanemuseum.

De siste ukene har jeg ikke akkurat sittet i ro, vi har gått/syklet cirka 182 km, 8500 høydemeter totalt. Det er MYE god rolig langkjøring, balansetrening (mye gåing i stein/ur) og ikke minst styrke i bein og rompe. Jeg har spist og drukket godt disse tre ukene, godterier midt i uka, og jeg som er så glad i øl har kost meg med gode IPA’er. Men…. alt har bare rast av når man er så aktiv i ferien. Intervaller har det derimot blitt lite av, så idag slo jeg til med en av Jon sine intervalløkter på mølla.

10 min oppvarming/rolig jogg
4x400m 2 min pause mellom hver
4x800m 2 min pause mellom hver
2x1600m 4 min pause mellom hver
10 min nedtrapping/rolig jogg

Det kaller jeg en kickass svettefest start på uka…….

God mandag!

Biltur og all by myself i fjellheimen

Frank og jeg hadde en kjempefin biltur søndag og mandag, med overnatting i Åndalsnes. Jeg hadde selvfølgelig lagt opp turen med NAF boka som hjelpemiddel. Vi kjørte over Valdresflya, forbi Lom og videre mot Geiranger. Før Geiranger kjørte vi opp til Dalsnibba med magisk utsikt over fjellene og Geirangerfjorden.

Geiranger kjørte vi rett og slett igjennom, helt vilt med turister. Ingen tvil om at norgesferie er blitt populært. Deretter gikk turen videre og med ferje fra Eidsdal til Linge og gjennom jordbærbygda Valldal, vi måtte selvfølgelig kjøpe bær, sykt søte og gode. Deretter gikk turen ned Trollstigen. Sist jeg kjørte her kunne man stoppe langs ruta men nå var det så mye folk at trafikken ble dirigert i begge ender.

Videre gikk turen inn til Åndalsnes og Tindesenteret som er verdt et besøk. Historien om klatring og tindebestigere fra 1800 tallet og frem til idag, få også med deg filmen som vises, helt rått. Jeg har blitt så motivert til å ta opp klatringen igjen etter årets sommerferie, og jobbe med høydeskrekken. Det er så sykt mye kule topper man kan nå med litt mindre høydeskrekk;)

Etter tindesenteret sjekket vi inn på Grand hotel Bellevue. Nyoppussede og freshe rom, god mat, vi spiste middag på hotellet.

Mandag tok vi en kjappere vei tilbake til hytta, stoppet ved Trollveggen, at folk klatrer opp veggene her er helt vilt. Før turen hjem gikk via Dombås, Otta, Vinstra, Skåbu og over Jotunheimveien til Bygdin og derfra raskeste vei til Vang.

Idag har jeg gått min andre topptur alene. Siden Frank sine gnagsår fortsatt ikke er bra. Frank fikk seg en flott sykkeltur. Jeg gikk til Grindane 1724 moh. Fantastisk utsikt fra toppen. Turen er merket hele veien med hvite V’er. Turen starter slakt før stigningen starter på fine stier til du kommer til et reinsgjerde. Her klatrer du over trappa som er satt opp og fortsetter oppover langs gjerdet før tråkket går videre i steinrøysa til toppen.

Lørdag gikk jeg også fjelltur alene til Mjellknapp 1678 moh. Denne turen er også merket til cirka 1400 moh, da slutter merkinga, men det er veldig greit å følge steinrøysa til toppen. Du kan holde ganske langt ut til venstre mot toppen. På veien ned vil jeg anbefale å ta et bad i Tjørobytta, de har egen svømmeklubb så husk å skrive deg inn i boka som ligger i postboksen ved tjernet dersom du tar deg en dukkert 🙂 Cirka 4 kilometer en vei, og 700 høydemeter, har målt med GPS på pulsklokka.

Bare en hel dag igjen på hytta, før vi reiser hjem og ferien går mot slutten. Så vanvittig takknemlig for det livet Frank og jeg har skapt for oss selv. Tror fint vi kunne bodd i Vang ❤️

Nørdre Skagastølstind og Store Soleibotntind

Mandag morgen satte Frank og jeg kursen mot Turtagrø, og var fremme ved turistheimen rundt halv ti – ca. to timers kjøring vår i Vang. Topptursekkene ble slengt på ryggen før vi la ut mot dagens mål; Nørdre Skagastølstind 2167moh. Dette er den eneste toppen i Skagadølsmassivet hvor du ikke trenger klatreutstyr for å nå toppen. Som «bibelen» vår – den massive gudieboken «Norges fjelltopper over 2000
meter» beskriver det: Her kommer du nært innpå Skagastølsryggen uten å sette høydeskrekken alvorlig på prøve.

Turen starter fra Turtagrø, og du følger fin sti innover Skagastølsdalen helt opp til Tindehytta (eies av Norsk Tindeklubb). Når du ankommer hytta, krysser du elva som kommer ned bak hytta og følger stien oppover på høyre side av elva. På toppen av denne kneika ligger det et vann, herfra går turen i steinrøys til toppen.

Vardingen går både hit og dit, vi fulgte vardingen som gikk litt ut til høyre når du står nede ved tjernet og ser opp mot toppen. Steinura er grei å gå i, men det er endel løst, og noen enkle klyvepassasjer når du nærmer deg toppen, så vær oppmerksom. Frank stakkars smalt hodet rett i stein over seg på et av klyvepunktene, og har fått seg en skikkelig Donald-kul i hodet. Helt øverst i steinrøysa ruver toppen. Rett på er det veldig bratt, vi fulgte varding ut til høyre, her må du klyve litt ned og følge noen hyller bortover (selv jeg med høydeskrekk syntes det gikk greit). Forbi hyllene går du opp på selve toppen fra baksiden. Vi gikk ut til høyre, her var den en kort og litt luftig passasje med ganske fritt fall på høyresiden ned mot isbreen langt nedenfor. Holder du til venstre, slipper du denne – som jeg med min høydeskrekk endte med å krabbe over på alle fire. Vi brukte ganske nøyaktig 3 timer og 15 minutter til toppen i effektiv gangtid.

Fra toppen har du magisk utsikt! Vi var maksimalt heldige med været, det var 17 varmegrader og vindstille på toppen – og sikten var noe av det beste vi har opplevd i Jotunheimen. Rett foran oss ruvet resten av Skagastølsmassivet – med Store Skagastølstind, også kalt Storen, i all sin prakt. Storen er Norges tredje høyeste fjell med sine 2405moh, og det høyeste fjellet i Norge som krever teknisk klatring for å bestiges. En dag hadde det vært sinnsykt kult å vinne over høydeskrekken, og stå på toppen der! Mens vi slappet av med en Solo på toppen av Nordre Skagastølstind, kom det to hyggelige karer som hadde klatret hele Skagastølsryggen og Styggedalsryggen – med start kl. 04.00 om morgenen. Det er rått! Vi hadde ellers også magisk sikt til Dyrhaugstindene, Ringstindene og til Norges største isbre – Jostedalsbreen. Lenger borte kunne vi også se resten av Jotunheimen, med både Store Knutsholstind, Glittertind og Galdøpiggen ruvende i horisonten.

.

Nedturen startet etter en times tid på toppen, vi hadde ikke lyst til å ned igjen – sjelden med så rå utsikt og flott vær i 2100 meters høyde! Vi tok oss god tid på nedturen, været var fantastisk og vi måtte bare nyte.

Da vi endelig var nede ved bilen startet jakten på den perfekte teltplassen, og den fant vi ikke mange minuttene fra Turtagrø på Tindevegen ved to små dammer. Vi
fikk oss var middag delvis forberedt dagen før (kylling, pølser og grønnsaker med potetmos), etterfulgt av to kalde øl, norske bringebær og sjokolade i solnedgangen. Kveldsbading ble det også før vi krøyp inn i teltet, mette og takknemlige for en dag med minner for livet.

Det ble ikke den beste natta, aner ikke hvorfor, men vi fikk 3-4 timer søvn før vi sto opp rett før 05.30. Vi spiste frokost og pakket ned campen, før vi kjørte 5 minutter til parkeringen hvor turen til Store Soleibotntinden (2083 moh) starter.

Parkeringen ligger cirka 10 km fra Turtagrø, på Tindevegen og ved broa over Tverrelvi. Fra veien følger du stien på høyre side av elva. Turen er vardet hele veien til toppen. Den første delen av turen er i fint lettgått terreng.

De siste 300 høydemeterne føles litt langdryge, og går i steinur mot toppen, men også her er vardingen god. Du kan se tråkket oppover fjellsiden på avstand. Like før toppen er det en kort, litt bratt skrent som må klyves, men den er ikke luftig. Det siste stykket mot selve toppen er slakt, og du kan holde god avstand til stupkantene, utsikten er ubeskrivelig vakker. Fra toppen kan du beundre de fleste toppene i Hurrungane, og du ser mye av Jostedalsbreen. Du har også flott utsikt mot Store Austbotntind. Vi gikk noe roligere enn vanlig, men brukte ikke mer enn 2 timer og 20 minutter til toppen i effektiv gangtid.

Jeg får ikke nok av fjelltopper, og planla allerede neste 2000 meterstopp, Vestre Austbotntind – mens vi satt på toppen. Frank, som hadde gått hele turen med et stort og verkende gnagsår på høyre hæl, repliserte at han for øyeblikket var mer klar for å ta Color Line til Danmark og bestige Himmelbjerget – haha. Hadde det ikke vært for at min mann, som er skøyteløper, har en smerteterskel en god del over gjennomsnittet – tror jeg ikke vi hadde nådd Store Soleibotntinden denne dagen. Skøyter er en brutal idrett hvor man må tåle mye melkesyre og dermed mye smerte, så avbryte turen opp – det skulle ikke Frank.

Etter 10 minutter på toppen snudde været, noe det ofte kan gjøre fort i fjellet. Vi hadde gått i shorts, men på få minutter blåste det opp kraftig og regnet øste ned. Vi fant frem tykkere ull, fleece, bukse, pannebånd og vindtett regntøy. Dette bærer vi alltid på i sekkene, og glade er man for det de gangene man får brukt for det.

Steinura ble ekstra glatt av regnet, da er det viktig å gå forsiktig og ha gode sko med godt grep og god ankelstøtte.Vel nede fra steirøysa snudde været igjen, og sola tittet frem, gradestokken steg oppover igjen og det var bare å finne frem t-skjorta igjen.

Store Soleibotntinden ble min tiende 2000-meter og Frank sin ellevte. Vi er begge klare for nye 2000-metere om litt, det er noe helt eget å sitte på toppen å beundre
disse vakre tindene som ruver stolte i landskapet – og som minner oss på hvor små vi mennesker egentlig er, men samtidig hvor mye vi kan klare hvis viljen er stor nok.

 

 

Basecamp Gjendebu!

Tirsdag morgen satte Frank og jeg kurs mot Gjendebu. Vi hadde pakket for en overnatting i telt. Sekkene var rimelig tunge. Sovepose, liggeunderlag, ordentlig pute (jeg lover – det utgjør den store forskjellen), mat, mat og mer mat, øl og klær for allslags vær.

Vi tok båten fra Gjendesheim kl. 07:45. Sol fra skyfri himmel og allerede godt og varmt. Ved ankomst Gjendebu gikk vi et lite stykke oppover elva, på DNT-stien i retning Fondsbu. Vi fant en flott teltplass rett ved elva. Vi slo opp teltet, fikk oss en kjapp lunsj og pakket topptursekkene. De store sekkene med alt av utstyr og mat, ble liggende igjen i campen.

Planen første dagen var Slettmarkhøe på 2190 moh. Dette er en lite besøkt topp, og turen er verken merket eller vardet på en helhetlig måte. Frank og jeg anser oss selv som rimelig godt fjellvante, men denne turen bød på noen utfordringer. Etter cirka 2,5 km på merket sti oppover Veslådalen skal det gå et tråkk opp mot ryggen til høyde 1348 moh. Vi klarte derimot ikke å se dette tråkket og gikk altfor langt oppover dalen før vi valgte å skrå oppover i terrenget, da uten å følge noe tråkk. Vi så toppen – så retningen
hadde vi, vi måtte bare finne beste veien til toppen.

Vi gikk ganske langt opp mot Slettmarkbreen og krysset breelva der vannføringen var som lavest. Deretter satte vi kurs oppover i steinrøysa, der vi syntes det så mest fremkommelig ut på avstand. På vei opp steinura sto det 4-5 varder, vi valgte å følge dem. Videre oppover gikk vi tett inntil snøkanten. At denne toppen er lite besøkt forstår jeg, de eneste vi møtte på av andre levende vesener på veien var en flokk reinsdyr og en elg (!) på nesten 2000 meters høyde.

I turbeskrivelsen står det at man krysser flere snøfonner, men fonnene var bratte og snøen hard – så vi tok derfor ikke sjansen på å krysse. Stegjerna hadde vi lagt igjen på hytta, da det sto at dette absolutt ikke var nødvendig på denne turen. Vel oppe på Sørligste Slettmarkhøe (S3) 2090 moh begynte jeg å få litt panikk. Veien videre gikk ganske nære stupkanten, og det var flere hundre meter rett ned. Veien videre mot toppen var dekket av snø og is. Frank gikk først og jeg så bare rett ned i bakken foran
meg og på skoene til Frank.

Vel over en smalere passasje, hadde vi i underkant av 100 høydemeter igjen til toppen, men igjen gikk veien videre ut mot kanten til noen brattere klyvepartier. Da sa jeg stopp. Jeg hadde ikke sjans, jeg skalv i hele kroppen og grudde meg til nedturen forbi partiet langs stupkanten. Vi nådde ikke den øverste toppen, som er den eneste 2000 metertoppen sammen med Glittertind hvor det høyeste punktet består av snø og is. Vi fikk allikevel en ny 2000 meter i banken. Slettmarkhøe består av flere topper og vi satt iallefall på toppen av Sørlige Slettmarkhøe på 2090 moh.

Turen ned igjen ble lettere enn fryktet. Vi spiste varm og sen lunsj (nummer to) på cirka 1700 meters høyde, med fantastisk panoramaskue over Jotunheimens tinder. Før vi skrådde videre nedover og krysset breelva lengre nede enn på turen opp, der den deler seg i både to, tre og fire. Er du litt spretten kommer du greit over fra stein til stein med litt innsats i hoppene. Vel nede på DNT-stien mellom Gjendebu og Fondsbu, gikk turen radig tilbake til campen. Totalt var vi ute i ni timer, inkludert gode pauser. Teltet sto allerede oppe, og både en og to øl gikk ned på høykant – etterfulgt av deilig middag og et rimelig friskt bad i elva før vi tok kvelden.

Neste morgen sto vi opp klokken seks. Både Frank og jeg hadde sovet godt hele natta. Pute og investering i gode (og dyre) liggeunderlag, bind for øynene og propper i ørene ga uttelling, endelig sov vi godt telt! Vi spiste polarbrød med enkelt pålegg og selvfølgelig varm kaffe, før vi igjen pakket topptursekkene.

Dages mål var Nordre Svartdalspiggen på 2137 moh. Denne piggen ruver godt i terrenget når du kommer med båten inn til Gjendebu. Fra Gjendebu følger du merket sti mot Svartdalen/Torfinnsbu. Det er rimelig bratt og løst opp første partiet, spesielt nå som det ikke har kommet nedbør på lang tid blir det lite feste i den steinete jorda. Etter den bratte kneika tar du av mot vest, igjen gikk vi litt for langt, men fant fort tilbake til stien igjen.

Hele veien oppover har du fantastisk skue bak deg til vakre Gjende og tindene rundt – spesielt Besshøe og Surtingssue-massivet dominerer horisonten. Turen er utrolig godt merket/vardet hele veien til toppen, og det var ikke noe problem å finne veien. Det siste stykket opp mot toppen blir det bratt, og du må opp noen mindre klyvepartier. Det står beskrevet som en tur som ikke er spesielt luftig, men med min høydeskrekk føltes spesielt det siste partiet luftig. Da vi nådde toppen kom tårene, jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg skulle til toppen, luftig eller ikke luftig. Har du ikke høydeskrekk vil du sannsynligvis ikke synes turen er spesielt luftig. Selv om toppen ser spiss ut på avstand, er topplatået fint med god plass. Men på den ene siden går fjellveggen ganske loddrett ned mot Svartdalen, så man trenger jo ikke dingle for mye utpå kantene. Eller hva Frank?

Turen står beskrevet til å ta 4-6 timer. Skal du rekke denne turen på 4 timer, bør du ta på løpeskoa og droppe alt av pauser – og beinfly oppover fjellsidene. Til tross for at vi gikk en liten omvei mot toppen, brukte vi 3 1/2 time med noen få foto- og drikkepauser
på veien mot toppen. I all beskjedenhet er vi vel ikke akkurat fjellvandrere i laber fysisk form heller, selv om jeg noen ganger sliter med å henge på skøyteløperen min
oppover fjellsidene. Så etter vårt skjønn, er 4 timer på denne turen en for optimistisk tidsangivelse – med mindre det skal jogges. Ned igjen går det selvfølgelig noe raskere. Vi stoppet på cirka 1600 meter og spiste varm lunsj, med nydelig utsikt over vakre Gjende før vi tok strake veien tilbake til teltplassen og fikk pakket sammen campen vår.

Nede igjen ved Gjendebu rakk vi også en øl og Solo i solsteika før båten tok oss tilbake til Gjendesheim.

Fantastiske 1,5 døgn i magiske Jotunheimen var det, med alt vi kunne ønsket oss av slående utsikter, vakre tinder, god mat og drikke og opplevelser som blir med oss resten av livet. Vi gleder oss allerede til neste tur, om ikke mange dager!