Leirholshøgde – budeieveien til fjells!

Årets høstferie er over, Frank og jeg avsluttet den med en magisk flott tur i Vang, med majestetisk utsikt over den vakre fjellbygda vi har blitt så glad i. Vi gikk turen ifjor også, men denne turen kan jeg gjerne gå flere ganger i året.

Du parkerer ved Fv. 293, det står skilt til Leirholshøgde, parker ved grustaket 200m lenger vest. Når du ser oppover fjellsiden kan du lure på hvordan det er mulig å komme opp…. men det er fremkommelig og med fantastisk utsikt. Det er bratt, ja noen partiet må vi faktisk ta hendene til hjelp, men skal «Tindvikene» på tur så innebærer det ofte noen høydemeter;)

Stien oppover ble brukt av budeiene som «sprang» opp på kvelden til stølene, melka kyr, overnatta på stølen og sprang ned igjen dagen etter før en full arbeidsdag ventet på gården. De må ha vært i sykt god form! Hele veien oppover til toppen, finner du ulike kulturminner som er merket. Du må stoppe underveis å bare nyte utsikten. Magisk!

 

Vel oppe på Leirholshøgde møter du det som må være Vangs flotteste utsikt og den råeste stølen du noensinne har sett. Her finner du også badstue om det skulle friste. Der som ingen skulle tru at noen kunne bygge badstue. Les mer om det her. Videre går turen over i fjellandskap med vakre høstfarger på denne årstiden.

Hele turen er hvitmerket. Vi fulgte stien videre til Knappen (1006 moh). Her ble det lunsj, og vi kunne iallefall ikke klage på utsikten.

Etter en liten vandring på fjellet går stien nedover igjen, også her er det flere kulturminner på veien. Nesten nede kommer vi til «bordet hass Knut», hvor vi tar rast nummer to med norske epler og kaffe.

Nedturen er mindre bratt enn oppturen. Vel nede igjen på veien, går siste stykket av turen tilbake til bilen langs Fv.293. Vang imponerer stadig, det mangler iallefall ikke på turmuligheter.

Etter tur ble det koselig kaffebesøk hos (vandrar)presten i Vang, Ingebjørg er ei herlig dame vi har kommet i kontakt med på Instagram, her ble vi tatt hjertelig imot. Det ble en utrolig fin slutt på årets høstferie i Vang. Vi gleder oss allerede til neste tur opp på hytta vår.


God søndag ❤

Den «glemte» toppen, Høgbrotet 1630 moh!

Denne turen har Frank og jeg hatt liggende på vent en stund. Det er ofte høyere topper som frister, men når snøen har kommet såpass tidlig som iår, så kan det være greit å velge andre alternativer. Høgbrotet sies å være den «glemte» toppen. Toppen har start fra historiske Eidsbugarden.

Du passerer også Vinjebu på grusveien rett etter Eidsbugarden. Osmund Olavson Vinje grunnla Eidsbugarden i 1868 og bygde Vinjebu. Den ble overtatt av Thomas J. Heftye da Vinje døde.

Videre følger du flott DNT sti mot Olavsbu opp langs Mjølkedøla.

Etterhvert kommer du til et «kryss» hvor du tar av av fra DNT stien og opp mot høyre, her går du langs Høgbrottjernbekken (på høyre side av bekken). Stien oppover er tydelig, og varder viser vei. Det står etterhvert flere trestaker oppover i terrenget som er rester etter den gamle vinterløypa til Olavsbu. Ta sikte på den øverste trestokken i himmelsyn.

Vel oppe på platået ser du Gravafjell på skrå til høyre og Høgbrotet er «ryggen» mer rett frem. Her ebber bekken også nesten helt ut, kryss over og følg vardene innover. På 1428 meters høyde ligger det tre små vann, kryss over rett før det innerste vannet og skrå oppover mot «ryggen». Her går det svakt oppover. Varder viser vei frem til toppunktet på 1630 moh.

Her har du magisk utsikt i alle retninger, og du kan se både Tyin, Gjende og Bygdin. Frank og jeg var litt uheldig med tåka, men etter et god lunsj lettet tåka noe og endel av den magiske utsikten kom til syne. De høyeste toppene lå derimot gjemt i tåka. Denne turen må vi definitivt ta igjen på en skikkelig godværsdag.

Vi gikk samme vei frem og tilbake. Turen er ikke veldig lang, cirka 10-11 kilometer t/r og 600 høydemeter.

God tur ❤

Prest (Blåskavlen 1809 moh) – my kind of church!

Søndag kjørte Frank og jeg fra hytta vår i Vang til Vestlandet, knappe to timers biltur. Ifjor hadde vi en magisk tur til Breiskrednosi, og vi hadde lyst på en tilsvarende tur. Valget falt på Prest (passende tur på en søndag) og videre til Aurlands høyeste fjell Blåskavlen 1809 moh.

Området rundt Aurlandsfjorden er en del av Nærøyfjordens landskapsvernområde og befinner seg på UNESCOS verdensarvliste. Aurlandsfjorden er en fjordarm til Sognefjorden. I fjellsidene rundt Aurlandsfjorden finnes det mange flotte og spektakulære turer, en av dem er turen til Prest (1478 moh). Vi parkerte rett på oppsiden av Bjørgo, her er det tilrettelagt med flott parkeringsplass. Det sto derimot ingen skilt på parkeringen, men vi så en markert sti innerst på parkeringen, som vi forsto var starten på turen til Prest.

Utsiktspunktet og en stor varde står på 1363 moh, turen opp hit er rimelig bratt, men går hele tiden på flott markert sti. Det kan se litt luftig ut, men det er absolutt ikke en luftig tur. Turen opp til selve varden tar i underkant av en time litt avhengig av gangtempo, (vi bruke cirka 45 minutter). Selv om det sies å være en av de mest gåtte turene i området, møtte vi kun på to flokker med geiter som var veldig nysgjerrige og kosete. Fra utsiktspunktet har du panoramautsikt over magisk vakre Aurlandsfjorden.

Har du lyst på en lengre tur, noe Frank og jeg så absolutt ville ha, anbefaler jeg turen videre fra Prest til Blåskavlen. Turen videre går ikke på merket sti, men i mye stein og ur. Det er derimot godt med varder, iallefall første del av turen – og steinura er lettgått. Du ser hele tiden Blåskavlene foran deg skrått til venstre. Landskapet skiftet brått fra sommer til vinter, og mot toppen ble vi gående i snø.


Frank og jeg rasket med oss begge toppene, Blåskavlen 1778 moh og den høyeste Blåskavlen 1809 moh, det er cirka en kilometer mellom toppene. Totalt er turen cirka 7-8 km en vei, 11-1200 høydemeter.

Vi hadde ikke kart over området, og det er så som så med dekning. Vi hadde derfor tatt et skjermbilde fra Norgeskart-appen for å ha en viss kontroll med anbefalt rutevalg, selv om det langt på vei gir seg selv. Fra toppen ser du helt til Hurrungane, fantastisk rått.

Vi gikk samme rute ned som opp. På nedturen stoppet vi cirka 100 høydemeter over utsiktspunktet til Prest, og fant vår egen «spot» med magisk utsikt. Her ble siste rest av kaffe og niste inntatt. Vanskelig å rive seg løs fra et slikt skue, når sola skinner fra skyfri himmel ned i de stupbratte fjellsidene og fjorden under oss.

Vel nede i Aurland ble det nydelig pizza (og øl på meg som ikke skulle kjøre bil) på Vangsgården. Her satt vi ute i kveldssola med utsikt over Aurlandsfjorden. Kan absolutt ikke klage verken på maten, servicen eller skue fra denne plassen.

Det ble nok en fantastisk tur på Vestlandet.

Jentetur til Vang!

Bilder: Stine Nyjordet

Bedre sent enn aldri. Første helgen i august hadde jeg med meg to venninner til vakre Vang. Det er alltid stas å få vise frem bygda vi har blitt så glad i til venner. Det var ikke lett å velge tur, men valget falt på Rusteggen 1640 moh.

En tur jeg kaller «mye for penga tur». Terrenget er lettgått, ikke veldig bratt stigning, ikke veldig mye stein og ur, passe lang om du vil rekke litt ettermiddagskos på hytteterrassen og et bad i Vangsmjøsa etter tur, sist men ikke minst, sinnsykt rå utsikt til noen av de mange flotte 2000-meterne i Jotunheimen. På en god dag ser du helt til de majestetiske Skagastølstindene.

Turen starter ved Tyinholmen på DNT sti mot Skogadalsbøen. Det var definitivt en god dag. Værmeldinga sa sol fra skyfri himmel og 13-14 grader da vi startet å gå på morningen. Jentene mente jeg var gal som skulle gå i shorts og t-skjorte, men etter 200 meter måtte også mine to venninner kaste inn buksa og bytte til shorts 😉 Sola stekte godt.


Etterhvert kommer du til Jotunheimens sukkenes bro (stor stein som ligger over bekken fra Sløtatjern) og krysser bekken over den store steinen.

Videre går turen opp til stiskillet mellom Skogadalsbøen og Fondsbu/Tyinholmen, du tar av fra stien og deretter rett mot nord og oppover ryggen som ender ved varden på 1640 moh. Veien opp til toppen er godt vardet, cirka 6-7 km en vei. Allikevel klarte guiden (ref meg) og ta turfølget mitt på en liten «detour». Jeg forsøkte å glatte over med at vi fikk ekstra god utsikt rett mot Uranosmassivet…. og den lille omveien tok faktisk ikke lenger tid enn den vardede ruten, sånn er det når man har med spreke jenter på tur.

Mine venninner Anja og Stine var helt over seg, det ble MANGE bildestopp. Jentene forsto godt hvorfor jeg alltid er så blid på bilder fra fjellet, man kan jo ikke annet enn å smile i disse omgivelsene.

Da vi kom til toppen var vi ganske sultne alle tre. Stine tenkte at vi måtte ta bilder før vi spiste, men så kom hun på at all den vakre utsikten ikke kom til å forsvinne. Så vi tok en laaaaang god lunsj på nærmere 1 1/2 time. Det var faktisk vanskelig å få dem med seg ned igjen.

Turen tilbake gikk som en lek og guiden klarte å ta turfølget den riktige veien ned langs vardene. Det ble stopp ved Vangsmjøsa for bad etter turen, fantastisk herlig.

Tilbake på hytta var utsikten og sola på terrassen så deilig at vi vurderte å spise polarbrød til middag, men da klokka nærmet seg ni fikk vi kastet oss rundt og laget laksetaco – yummi.

Søndagen ville jentene ut på tur igjen. Vi tok derfor en kort tur opp til Tjørrobytta (første del av turen til Mjellknapp).

Her ble det både bad (8 grader i vannet) og lunsj. Mat smaker alltid best når man inntar den i vakker natur med godt selskap.

Alle tre var enige om at det ble en fantastisk bra helg, så bra at vi alle måtte sippe litt før vi tørket tårene og begynte på hjemturen. Herlig å ha venninner som vet å sette pris på vakker natur ❤

 

Favoritt topper i Vang!

Vang har flust med flotte fjelltopper både under og over 2000 meter. De nærmest roper på deg og lokker deg oppover til toppen.

Det er ikke alltid Frank og jeg rangler rundt på 2000-metere. Det finnes som sagt masse flotte topper som ikke er fullt så høye.

Dette er noen av mine favoritter i det jeg kaller «nabolaget» vårt, i nærhet til hytta.

Mugnetind 1740 moh
Fra Vang kjører du Slettefjellveien mot Beitostølen. Parker ved elva Mugna. Stien er merket med hvite v’er, som er godt synlig hele veien. Turen starter på fin sti med slak stigning. Oppe ved Mugnebottjernet går det noe brattere oppover et skar, på toppen av skaret får du to valgmuligeter. Du kan ta til høyre bratt oppover med noen små morsomme klyvetak, eller fortsette noen få hundre meter litt lenger innover, før ruta dreier oppover, og få en noe mindre bratt oppstigning. Opp til toppen går du i stein og ur. På toppen blir du belønnet med magisk utsikt over Jotunheimen og Valdres.

Cirka 12 km t/r – 750 høydemeter.

Gilafjellet 1582 moh
Denne toppen kan du nå med ulike startpunkter. Vi bruker å kjøre stølsvegen fra Vang og opp mot Helin. Ved første «veikryss» tar du til venstre, kjør cirka 400m videre før du parkerer. Det står skilt og hvite merker som fører til Gilafjellet.

Stien er merket og starter i nydelig tett bjørkeskog. Videre går turen oppover til du når snaufjellet. Etterhvert tar du av fra stien og følger v-merkingen videre oppover fjellsidene mot sør. Oppe på 1460 moh slutter vardingen/merkingen. Turen videre går over slake vidder, nesten som grassletter, fantastisk terreng å gå i. Toppen ser du i det fjerne, den store varden er ikke til å ta feil av. Etterhvert tar grasslettene slutt, og turen opp mot toppen går i stein og ur, men ura er lettgått. Vil du få med deg en annen morsom topp, kan du gå videre til en liten utstikker 1557 moh, du ser den tydelig i terrenget og har flott utsikt og litt luftig ut mot kantene om man ønsker det.

Rett i underkant av 12 km t/r. 6-700 høydemeter

Mjellknapp 1678 moh/Møsåkerkampen 1740 moh
Cirka 1,5 km fra Slettefjellbommen (på Vangssida), kjører du til venstre inn mot Herredalen. Etter å ha kjørt cirka 1 km innover denne veien ser du skilt til Mjellknapp. Parkering på nedsiden av Nefstadstølen. Følg gjerdet forbi stølen, turen er merket opp til tjernet Tjørobytta (anbefaler et bad i Tjørobytta) og videre oppover skaret mot nord. Videre finner du veien selv i steinrøysa mot toppen av Mjellknapp.


Du kan gå samme veien ned igjen, eller går den som en rundtur. Samme vei opp og ned er cirka 8km t/r, litt lenger om du går det som rundtur. Du kan ta en kort rundtur eller en litt lenger. Den korteste varianten går ned sørlig retning i et «dalsøkk», turen er ikke merket. Hold kurs mot to små tjern nederst i dalsøkket, så finner du raskt beste vei ned. Det er mye stein og ur, og nedstigningen ser bratt ut men er rimelig grei, litt morsom småklyving noen partier.

Vil du ha en litt lenger rundtur kan du fortsette videre til Møsåkerkampen 1740 moh. Turen er ikke merket, men du finner selv beste vei i stein og ur fra Mjellknapp mot Møsåkerkampen.

Deretter går turen ned i forkant, mot Hensfjellet og videre tilbake til Tjørobytta (ta et nytt bad?) og strake veien ned igjen til bilen.

Hele rundturen med Møsåkerkampen er cirka 13-14 km, cirka 800 høydemeter.

Grindane 1724 moh
Ta av i Vang og opp ved skilt til Helin. Etterhvert kommer du til Grøvstølene. Ta til høyre (bom nr 2, tar kun kontanter). Etterhvert ser du Grindatjernet på høyre side, parkeringsplass rett bortenfor.

Turen begynner slakt over fine sletter på godt merket sti. Deretter starter stigningen, men fremdeles på fin sti, til du kommer til et reinsgjerde. Her er det laget en fin trapp over. Herfra går det fort over i stein og ur opp til toppen.

Anbefaler også en liten avstikker på vei opp til en liten morsom «topp» langs ruta.

På toppen av selve Grindane blir du belønnet med fantastisk utsikt.

Cirka 8 km t/r og 600 høydemeter.

Skutshorn (Skutshødn) 1630 moh
Turen starter i vakre Sanddalen, parkering rett før du kommer til stølen. Turen blir ganske raskt veldig bratt, men går på fin sti som slynger seg oppover. Etterhvert går turen mot sør gjennom ur og opp en stigning hvor den siste merkede varden på turen står. Turen videre er stedvis vardet.

Toppen ligger etterhvert midt innpå platået på 1630 moh. På klare dager ser du Hurrungane og hele tinderekka i Jotunheimen. Jeg anbefaler å fortsette 20-30 min videre ut til ytterste punktet hvor du har fantastisk utsikt over Vangsmjøsa. Det er rimelig luftig på de ulike utsiktspunktene.
Totalt cirka 12 km t/r og 7-800 høydemeter.

Er du først i Sanddalen må du ta turen innom Sparstadstølen og spise rømmegrøt. Fantastisk sted.

Skjøld 1577 moh
Kjør av ved YX stasjonen i Vang mot Skakadalen. Deretter fortsetter du 9-10 km på grusvei før du parkerer. Turen er brattest i starten, før det slaker noe ut. Hele turen er godt merket med hvite v’er. På toppen får du mye utsikt for «penga». Det sies at stupet er det råeste Valdres har å by på.

Cirka 8,5-9 km t/r og cirka 500 høydemeter.

Har du lyst på en litt annerledes «topptur», så anbefaler jeg denne. Leirhol, opp til Leirholshøgde, Knappen og ned igjen til Sparstadodden. En utrolig flott og morsom tur.

Du finner flere av våre fjellturer under egen kategori «fjellturer» på bloggen.

Imorgen tar jeg med meg to flotte jenter til fjells, gleder meg til å vise frem vårt vakre Vang.

Store Smørstabbtind 2208 moh, Veslbreatind 2092 moh og Hurrbreatind 2060 moh!

Tidligere i uken hadde Frank og jeg to superflotte turer fra Krossbu på Sognefjellet. Første dagen gikk turen til Store Smørstabbtind 2208 moh. Du ser toppen foran deg nesten hele veien, den lokker deg oppover.

Vi fulgte stien langs elva oppover mot Leirbreen. Terrenget er utrolig flott, fossen man går langs, tre vakre fossefall nedover fjellsidene og nydelig sti. Oppe ved breen må man stoppe å nyte.

Hvis du ønsker å oppleve isbre på nært hold, uten å gå i kø vil jeg anbefale å gå opp til Leirbreen (en arm av Smørstabbreen som er den største breen i Jotunheimen) og nyte den helt for deg selv.

Skal du videre mot Store Smørstabbtind har du to muligheter når du kommer til breen. Vi valgte den bratteste varianten. Helt innerst, ved enden av Leirvatnet gikk vi opp på høyresiden av bekken som kommer ned fjellsiden.

Ønsker du en mindre bratt opptur er det vardet en slakere variant opp til venstre når du står nesten innerst ved Leirvatnet. (Vi valgte den slake varianten på vei ned igjen, for å spare knærne, vardene var lett å se).

Deretter begynner selve oppstigningen i steinrøysa til toppen. Flere turbeskrivelser omtaler denne turen som luftig, og at det er mange vanskelige ruter til toppen. Det vil jeg ikke si meg enig i. Vi holdt litt ut til høyre, og synes oppstigningen var veldig grei, og det er absolutt ikke luftig. Det er noe løst, så pass på så du ikke utløser steinsprang dersom det er noen på vei opp under deg.

Vel oppe ved toppvarden er det magisk utsikt. Oppe på selve varden er det luftig, og stup går 200 meter loddrett ned i breen under. Men man kan holde god avstand om man ønsker det. Vi hadde magisk vær og ble belønnet med råååååå utsikt mot  Kniven, Geita, Saksa, Storebjørn osv.

Vi brukte cirka 3 timer til toppen inkl pauser.

Vel nede ved Krossbu kjørte vi lenger opp på Sognefjellet og fant en perfekt teltplass med vårt eget lille badevann og storslått utsikt rett på Fanaråken og Store Steindalsnosi. Her ble potetmos og gourmetpølser skylt ned med ett par gode øl. Smågodt og potetgull til dessert.

Dag nummer to våknet vi til noe mer overskyet vær, men fortsatt supert turvær og god sikt i fjellet. Vi kjørte ned igjen til Krossbu, og startet på samme sti oppover langs fossen på venstre side, som dagen før. Målet var Veslbreatinden. Oppe på cirka 15-1600 meter tok vi av fra stien og skrådde oppover mot toppen som du ser foran deg som et stort rundt platå.

Turen er ikke merket, men det er noe spredt varding bort til ett toppunkt på 1732 moh. Fra varden på denne toppen siktet vi oss inn mot toppen, og turen videre går i MYE stein og ur. Vi brukte cirka 2 1/2 time inkl pauser til toppen.

Fra toppen er det enkelt videre nordover til Hurrbreatinden (cirka 15 min videre fra Veslbreatinden). Her får du lett med deg to 2000 metere.

Om du ønsker kan du også gå videre til Veslfjelltind. Vi valgte å snu på Hurrbreatind, da vi hadde et stykke å kjøre tilbake til hytta. Beina var også ganske slitne, etter tre uker med gåing i fjellet. Dagene vi ikke har gått i fjellet har Frank brukt til treningsøkter i skøytestilling og jeg har trent styrke. Lurer på om vi trenger en restitusjonsuke etter ferien haha 😉

Anyway, turen ned gikk ganske radig, da vi fant fine snøfonner flere steder som vi sklei nedover på. Morsom og rask nedtur.

Etter ferien er Frank nå på tyve 2000 metere, mens jeg henger litt etter på atten. Må få tatt han igjen nå som høydeskrekken ser ut til å ha kommet seg mange hakk.

For en magisk fjellsommer det har vært ❤

Slettmarkkampen 2032 moh og Slettmarkpiggen 2163 moh!

Dagen igår ble lang og utrolig spennende. Cirka 23km t/r og 12-1300 høydemeter. Målet var Slettmarkkampen 2032 moh.

Fra Eidsbugården/Fondsbu følger du DNT-stien langs Bygdin mot Gjendebu. I stiskille hvor DNT-stien fortsetter mot Gjendebu tar du av og innpå DNT-sti mot Torfinnsbu. Forlat stien i Oksedalen, her ser du bekken kommer ned fjellsidene fra Slettmarkkampen. Her må du krysse elva, vi krysset litt før bekken, skrådde oppover mot bekken og gikk oppover på høyre side av bekken.

Dette er den bratteste passasjen, noe løst oppover her, men mulig å finne fine grønne lunger å gå på oppover. På toppen ligger det to små tjern, det ene var snødekt, men her fortsetter du bare oppover på det som minner om svaberg og lettgått steinur, etterhvert ser du toppen av Slettmarkkampen. Slettmarkkampen er flat og med fantastisk utsikt. Vi kom i prat med et hyggelig par fra Bergen og ble sittende å spise lunsj med dem.

Etter en god rast i sola mente Frank det var en god ide å fortsette videre til Slettmarkpiggen 2163 moh. Det innebar klyving ned fra Slettmarkkampen. I vått vær anbefales klatreutstyr her, men fjellet var tørt og fint, så dette gikk greit.

Små varder viser veien ned. På vei ned er det også en super hybel som Frank mente vi kunne overnatte i om vi ikke kom oss opp igjen haha.

Videre mot toppen er det lett å gå, man kan holde god avstand til stupkantene.

De siste takene opp mot toppen må du ta ett par klyvtak, men ikke vanskelig. Ut til toppen er det derimot SVÆRT luftig for en med høydeskrekk. Ett VELDIG smalt parti, så ett parti med plass til to, så smalt siste stykket ut til varden. Jeg hadde litt småpanikk, vi kløyv derfor ikke opp de to takene opp til selve varden. Turhåndboka; Vang i Valdes skrev at man burde være veldig forsiktig om man ville opp på varden. Vi fikk uansett tatt bilde på toppen, jeg noe skrekkslagen, tanken på at vi måtte samme smale etappen tilbake gjorde at jeg ville fortest mulig tilbake på «trygg» grunn.

Neste gang må vi muligens prøve oss på varden også – hjelp! En ting er iallefall sikkert, høydeskrekken har blitt bedre. Det hjelper å pushe seg selv ut av komfortsonen.

Vi brukte i underkant av 4 timer opp til Slettmarkkampen inkl pauser. Videre til piggen gikk det 30-40 min ekstra en vei.

Været var fantastisk, og vel tilbake igjen på Slettmarkkampen måtte vi bare nyte. Sikten var råååååå! Sola skinte fra skyfri himmel. Dager som dette er magisk.

Imorgen pakker vi sekkene og håper å få med oss to-tre 2000 metere til før ferien går mot slutten.